Aggresjon hos rotter Aggressjon hos tamrotter er ikke noe særlig lystig tema. Ingen liker å tenke på at den vidunderige lille ungen med myk pels kan forvandles til et monster med tenner og klør. Samtidig er aggresjon en av de to egenskapene seriøse norske avlere er mest opptatt av. Det vil si, man ønsker i størst mulig grad å avle aggresjon bort (og helse inn). Sånn sett er vi heldige som har rotter! Rotter er et av de mest studerte dyrene for aggresjon. Det finnes hundrevis av vitenskaplige artikler, hvorav noen er gratis tilgjengelig på nett. Det finnes noen gode engelske populærvitenskaplige artikler om aggresjon. Dessverre gav ikke de populærvitenskaplige artiklene svar på alle spørsmålene mine. Derfor begynte jeg å samle informasjon fra originalkilder i stedet. Mange av svarene jeg lette etter finnes ikke ennå. Likevel fant jeg nok spennende stoff til at det var verd å ta notater. Hvis du er ute etter å lese noe på norsk om hva vi vet om arv og miljø og aggresjon, eller om de mange typene aggresjon som finnes, eller hvordan kroppsspråket til en aggressiv rotte ser ut, håper jeg du finner noe matnyttig her. Referansene er plassert på en egen lenkeside.

Aggresjon og arv Tenk om man bare kunne ta en gentest, og så få vite om rotta bar på arvelige adferdsproblemer! Det ville gjort avlen så mye enklere. Men nei, den gentesten finnes ikke. Til tross for all rotteforskningen er det fortsatt mye vi ikke vet. Hos mus og hos mennesker har man funnet gener hvor genmutasjoner gir aggressive tendenser. For musenes del finnes det til og med modeller hvor man kan gjenskape noen slike genfeil i laboratoriet. Rottene har ikke vist seg like samarbeidsvillig på det området. Likevel regnes det som sikkert at noen genfeil hos rotter kan gi utslag på aggresjonsnivå. Ikke bare det: vi regner også med at forskjellige typer genfeil kan gi forskjellige typer aggressiv adferd. Så håpet om å kunne ta en gentest en gang i framtiden er allerede knust. Det holder kanskje med en blodprøve, men det må utføres mange gentester på den. Én rotte kan leve harmonisk sammen med artsfrender, men stadig angripe mennesker. En annen rotte er en liten elskling i armene på eieren sin, men blir forvandlet til en drapsmaskin når den møter babyrotter. Noen hunrotter er bare aggressive når de har løpetid, går drektige eller gir die. Noen rotter fungerer utmerket i sin egen gruppe, men går fullstendig av skaftet når de møter fremmede. Det finnes rotter som hovedsaklig blir aggressive i forbindelse med matfordeling eller spesiellt stressende situasjoner. Andre rotter er bare aggressive overfor enten eget eller det motsatte kjønn. Så er det dem som plukker seg ut et offer, og dem som ikke tåler artsfrender i det heletatt. Det er mulig at noen av disse formene for aggresjon har samme genetiske årsak. Andre er beviselig ubeslektet. Også ubeslektet i den forstand at de ikke nedarves, men er miljøeffekter. De er omtalt lenger ned på siden. Her handler det om hva man vet om arvelig aggresjon.

Siden vi ikke kjenner genene som gir aggresjon hos rotter, kan vi ikke studere resultatet av genmanipulasjoner direkte. Dokumentasjonen på at arv er involvert i gemytt kommer fra to typer forsøk. Den ene typen har gått ut på å avle fram rottelinjer med mye og lite aggresjon. I den andre typen har man sammenliknet forskjellige innavlede linjer av laboratorierotter. Resultatene kom neppe som noen overraskelse på forskerne. Folk med erfaring fra dyrestell trenger ingen kontrollerte studier for å oppdage at Sprague-Dawly-rotter er forskjellige fra Fischer-rottene når det gjelder aggresjon... Men nå er det altså dokumentert. Det er også dokumentert at tendens til å bite når rotte blir holdt fast kan nedarves uavhengig av tendens til å bite etter smertesjokk. Aggresjon hos rotter som holdes fast har heller ingen direkte sammenheng med aggresjon i konkurranse om mat. Aggresjon på grunn av sosial isolasjon kan nedarves separat fra alle de tre tidligere nevnte typene.

• Arvegang og årsak
• Multifaktoriell
  Det er mulig å arve forskjellige typer aggresjon samtidig, selv om de nedarves uavhengig av hverandre.
  Nedarvet aggresjon påvirkes ofte av miljøet: uten riktig (galt?) miljøstimulus oppdages ikke problemet.
• Varierende penetrans
  Rotter med samme form for nedarvede aggresjon kan fungere mer eller mindre bra på grunn av andre nedarvede egenskaper eller miljøpåvirkning.
• Trolig både dominante og recessive former
  Recessiv arv demonstrert for et tilfelle av arvelig aggresjon hos rotter
  Dominant arv demonstrert for et tilfelle av arvelig aggresjon hos mus og mennesker
• Muligens ufullstendig dominante former
  Det er lett å tenke seg at arv fra begge kontra en forelder gir forskjellig utslag på aggresjonen.
• Trolig både kjønnsbundne og ikke-kjønnsbundne former
  SHR (Spontant Hypertensive Rotter) har en mutasjon på Y-kromosomet som gjør dem aggressive.
• Som "bivirkning" av arvelige, fysiske sykdommer
  Smerte kan utløse aggresjon. Rotter er utsatt for arvelige, smertefremskallende sykdommer som revmatisme, og skjuler smertene i det lengste. Det er også vist at enkelte virus og stoffskiftesykdom kan gi irritabilitet. Stoffskiftesykdom kan være arvelig. Virusinfeksjon kan være knyttet til arvelig nedsatt immunforsvar.
• Kan skyldes mutasjon hos det enkelte individet
  Selv om foreldredyene ikke hadde genfeil som kan knyttes til aggresjon, kan mutasjonen ha oppstått hos det aggressive dyret og arves videre fra dette.

Aggresjon og miljø Parallellt med dokumentasjonen på at aggresjon kan være arvelig, finnes det et stort antall studier som viser at aggresjon også kan være et resultat av miljø. Allerede under graviditeten påvirkes rottefostrene av hormoner fra omgivelsene. Påvirkningen fortsetter i ammeperioden. Det er holdepunkter for at en rotte som lå mellom to brødre i livmoren (M2-rotte) blir mer aggressiv og mer seksualisert som voksen, enn en som lå mellom to søstre (F2-rotte), selv om ikke alle forskere har kommet til de samme resultatene. Etter fødsel blir rottebabyene påvirket av (foster-)morens aggresjonsnivå. Rotter født av en aggressiv mor blir mildere av å vokse opp med en fredelig fostermor. Motsatt kan man gjøre rottebabyer mer aggressive ved å fostre dem bort til en rottemor med aggressive tendenser. Det er ikke bare rottemorens/fostermorens temperament som påvirker rotteungene tidlig. Omsorgssvikt viser seg å være assosiert med senere aggresjon. Voksne rotter er heller ikke spart for miljøpåvirkning. Kosthold spiller en rolle. En diett fri for aminosyren Tryptofan gir lavere nivå av hormonet serotonin. En ren vegetardiett tilfører nok planteøstrogener til å påvirke adferd. Siden rotter er intellegente dyr som lærer av opplevelser, er det heller ikke rart at de lærer av kamperfaringer. En rotte som har vunnet en kamp vil oppføre seg mer aggressivt enn en rotte som har tapt. Rotteungenes alder har effekt på morens aggresjon hos diegivende rottemødre/fostermødre.

Miljøfremkallt aggresjon

• Kan være multifaktoriell, med bidrag fra arvelige årsaker
  Siden forskjellige opplevelser kan virke inn på forskjellige typer aggresjon er det mulig for en rotte å bli både angstbitersk og vise isolasjonsaggresjon.
  Impulser til aggresjon tempereres av erfaring. Rotter som går seirende ut av en kamp, har større sannsynlighet for å innlede kamper senere.
  
• Hormonnivå og kosthold hos rottemamma under graviditet/diegivning
• Omsorgssvikt
• Sosialisering med rotter
  Isolasjon fra andre rotter øker aggresjon
  Ved resident-intruder-test forutsier inntrengerens rang i det gamle buret aggresjonsnivået ved introduksjon. Inntrenger-hunnene gir seg raskere enn inntrengerhannene, hvis de blir møtt med et høyt aggresjonsnivå. Inntrengers rang kan være bestemt av tilfeldigheter - en rotteeier med rottene fordelt i små kolonier vil ha flere alfa'er enn en som har mange dyr i hvert bur.
• Sosialisering med mennesker
• Sykdom og smerte
  Infeksjonssykdommer ledsaget av smerter kan ganske sikkert få en rotte til å reagere aggressivt. Siden rotter er flinke til å skjule at de er syke, kan aggressjonen være første tegn på sykdom.

Følelser og biokjemi

Men hva er det egentlig som skjer når vi en rotte blir aggressiv?

Instruksjonen i genene leses og omsettes i produksjon av kjemiske stoffer. De kjemiske stoffene kan være byggermaterialer til et hormon, enzymer, eller reseptorproteinet som skal formidle signal fra hormonet. Hvis det er en feil i produksjonen ett eller annet sted, endres intensiteten eller varigheten av signaler til hjernen. Signalene er informasjonen som får rottene til å reagere. Instruksjoner som gjentas ofte får VIP-status.

Fra genetisk informasjon til hormon-byggestener, enzymer og reseptor



Instruksjonen fra DNA kopieres/leses og settes ut i livet. Noen ganger leses instruksjonene feil, eller noe går galt under utførelsen av instruksjonene. Her har klovnen i nederste linje laget en høyst personlig variant av reseptoren. Hvis klovnen representerer kopiering av DNA, resulterer misforståelsen i en arvelig feil. Hvis klovnestrekene først slår inn ved tolkning av informasjonen i DNA, er de bare et problem for den enkelte rotta.

Fra hormon-byggestener, enzymer og reseptorer til kobling



Her er resultatet av en feilkonstruert reseptor. Enzymet som skal koble hormon til reseptor er avhengig av at de to delene passer sammen. Hvis hormonet ikke kan kobles normalt til reseptoren blir signalet fra reseptoren til rottehjernen forstyrret.

Byggefeil i reseptorer er ganske vanlige. Faktisk finnes mange reseptorer i hjernen hos rotter (og mennesker) i flere versjoner. Noen ganger er forskjellene så små at de ikke har betydning. Andre ganger kan det bety liv eller død. Rotter som har mange eksemplarer av en spesiell serotonin-reseptor i et bestemt område i hjernen er utsatt for depressjon. Disse rottene "gir opp" lettere enn andre i situasjoner hvor de må gjøre en aktiv innsats for å overleve.

Fra hormon til signal



Normalen, og forskjellige typer feil som kan oppstå
1: Både enzymer og reseptor er laget i henhold til den normale instruksjonen.
2: Enzymet som skal koble hormon med reseptor er defekt. Antagelig vil signalet få svekket styrke.
3: Reseptoren er defekt. Signalet kan bli enten svekket eller styrket.
4: Produksjonshastigheten av enzymer, hormoner eller reseptorer er feil. Signalet kan enten bli svekket eller styrket.

Hos rotter vet man at tilfellet 4 kan føre til arvelig aggresjon. Forsøk med temming av ville rotter gjennom avl på de mest håndterbare dyrene viser at mengden seretoninreseptorer av en bestemt type, i et bestemt område i hjernen, har betydning for aggresjon.

Fra hormon til adferd Signalene som skaper følelser og adferd er styrt av hormoner. Forskjellige typer aggressiv adferd er knyttet til forskjellige hormoner. Ikke uventet knyttes cortisol ("stresshormon") til rotter som blir aggresive når de stresses. Oxytocin, som frigjøres blant annet ved amming, påvirker aggresjon hos rottemødre mot alt som kan true ungene. Serotonin skal være spesiellt viktig for rotter som mangler sperrer mot å skade motstanderen alvorlig. Selvfølgelig er det litt mer komplisert enn som så... Samme hormon kan binde seg til flere typer reseptorer, som gir forskjellige signaler. Noen reseptorer kan ta imot flere forskjellige hormoner. Signalet vil være det sammen, men signalstyrken er avhengig av hormontypen. Adferd styres ikke av ett hormon og ett signal. Rotter som mennesker må håndtere mer enn én type informasjon av gangen. Rotta er aldri "bare" irritert. Den er irritert og redd, irritert men vennlig innstilt overfor gruppemedlemmer, irritert og sulten. Noen signaler legger en demper på aggresjon, mens andre forsterker. Andre ser ut til å kunne overkjøre konkurrerende signaler. Dessverre vet vi ikke helt hva disse "basisfølelsene" er, og hvordan hormonene påvirker dem. Kanskje det likner på figuren under. NB! Det er meningen at rottehjernen på bildet ikke skal ha samme form som en menneskehjerne. De er ikke like i virkeligheten.



Irritabel og vennlig, redd og selvsikker er følelsespar som motvirker hverandre. Behovene (Signal 4) følger sannsynligvis en rangordning slik at ikke rotta må ta stilling til alle behov samtidig. Rangordningen ble første gang beskrevet av Maslov, og fremstilles vanligvis som Maslovs behovspyramide. De behovene som må tilfredsstilles først er knyttet til overlevelse på kort sikt. F.eks. unngå å bli drept av rovdyr, motstander eller oversvømmelse. Så kommer behovene for overlevelse på litt lenger sikt: vann, mat, søvn etc. Høyere opp kommer behov knyttet til virkelig langsiktig overlevelse - for arvestoffene, i form av avkom og yngelpleie.

Ut fra forklaringene over er det ikke så vanskelig å se sammenhengen mellom adferd og arv. Det er heller ikke så vanskelig å tenke seg at miljøet kan ha kortvarig påvirkningskraft. Spørsmålet er, hvordan oppstår de langsiktige endringene? Hvordan kan rottemorens hormonnivå i livmoren påvirke aggresjon hos avkommet som voksne? Hvordan kan omsorgssvikt føre til aggresjon resten av livet? Vel, det er ikke for ingenting rotter er populære til hjerneforskning. De er nokså like oss... de lærer av erfaringer, og de er vanedyr. De langsiktige endringene av miljøpåvrikning ser ut til å ha med mekanismer for læringsprosesser å gjøre. I bunn og grunn oppfatter ikke hjernen annet enn signaler. Hvorvidt signalene skyldes en reell opplevelse, eller kunstig stimulering (eller understimulering!) har lite å si for utfallet. Signalveier som blir mye brukt, forsterkes. Akkurat hvordan forsterkningen foregår er vanskeligere å si. Det vi vet er at hormonene påvirker hverandre. Syntesehastigheten av ett hormon er avhengig av konsentrasjonen av andre hormoner. Det er heller ikke slik at nivået for enzymer og konsentrasjonen av reseptorer forblir den samme hele livet. Hjernen har mekanismer for å regulere signalene opp eller ned.

Tillært aggresjon

Kondisjonering: Når det gjelder å lære aggresjon er det minst to mekanismer som kommer inn i bildet. Den ene ble beskrevet av Pavlov, og kalles kondisjonering. Han lot hunder få høre klokkeklang hver gang de fikk mat. Etter en stund forbant hundene lyden av klokken med spising. Selv om de ikke fikk mat, økte spyttsekresjonen i forventning. En rotte som lærer at spesielle situasjoner (f. eks. introduksjoner) medfører slåssing, vil være klar til å slåss selv om motstanderen ikke viser aggressive tendenser.

Forsterkning: Den andre mekanismen, forsterkning (reenforcement), ble beskrevet av Skinner. Skinner forsket nettopp på rotter da han formulerte ideen. Den går ut på at læring skjer som en følge av resultatet av en handling. Hvis resultatet er positivt vil handlingsmønsteret bli forsterket. Hvis resultatet er negativt vil handlingsmøsteret svekkes. Når det gjelder aggresjon mellom rotter, viser det seg at det å vinne utløser en hormoncocktail som får dyret til å føle seg vel! Selv rotter som ikke forventer å vinne kamper kan lære et aggressivt adferdsmønster på grunn av forsterkning. I en dominanssituasjon er den dominerende rotta vanligvis ikke ute etter kamp. En engstelig rotte kan lære at den får være i fred hvis den angriper først...

Imitasjon: Vi regner også med at rotter lærer av å imitere andre. Å se på at noe skjer setter igang de samme hormonene som om vi selv var involvert, bare i svakere grad.

Hormoner og adferd Hormonene virker ikke alltid slik populær oppfatning vil ha det til. Testosteron, for eksempel, sies å gjøre hanrotter aggressive. Det er i beste fall en kraftig forenkling, og i verste fall direkte misvisende. Selve aggresjonen kommer fra hormoner som ble laget av eksisterende testosteron: østrogen og 5-alfa-hydrotestosteron. Effekten av testosteron er ikke å gjøre rottene sinte. Testosteron gjør dem uredde. Når rotta skal angripe, er det en klar fordel at den ikke tenker på å tape. Sånn sett kan testosteron bidra til aggresjon. På den annen side vil en fryktløs rotte ikke så lett føle seg trengt opp i et hjørne. Kanskje vil testosteron redusere voldelige tendenser hos en nervøs rotte. Motsatt kan en nedgang i testosteron forverre aggresjon hos rotter som er angstbitere. Slike rotter vil typisk oppleve at verden blir gradvis "farligere" når puberteten er over. Alle hanrotter opplever jo en nedgang i testosteronnivået etterhvert som de blir eldre. Å kastrere en angstbiter av en hanrotte i håp om at den skal slutte å bite, kan virke mot sin hensikt. Østrogen har ord på seg for å ha en aggresjonsdempende effekt hos kvinner. Da er det jo interessant at egenprodusert østrogen faktisk øker aggresjonsnivået mellom ukjente hanrotter!

Her er en tabell over forskjellige hormoner som har vært assosiert med aggresjon. Listen er allt annet enn fullstendig. Hva forskerne finner er avhengig av hva de leter etter, og hvilke metoder de har til rådighet. For ikke å snakke om hvilke rotter de har til rådighet.

Mulige aggresjonstyper og aktuelle hormoner

Type aggresjon	Hormon(er)	Nedarving
Isolasjonsfremkalt	Serotonin (demper!)	Kan arves uavhengig av smertefremkallt, restriksjonsfremkallt og konkurrerende aggresjon
Smertefremkalt	Trolig stresseffekt, corticosteron	Kan nedarves uavhengig av isolasjonsfremkalt og restriksjonsfremkallt aggresjon
Seksuellt fremkalt	5-alfa-hydrotestosteron testosteron oxytocin	?
Maternell (mot voksne rotter)	Oxytocin Serotonin Prolactin Vasopressin	?
Maternell (mot rotteungene)	? reduseres trolig av oxytocin og/eller progesteron	?
Rottebabydrap (andre enn mor)	Progesteron	?
Konkurerende	Dopamin Serotonin (5HT)	Kan nedarves uavhengig av isolasjonsfremkalt aggresjon
Fremmed inntrenger	Østrogen* Vasopressiv Eksessiv vold: serotonin * fra forsøk med mus og fugler	?
Fryktfremkalt	Corticosteron ("stresshormon" hos rotter) Testosteron (reduserer!)	?

Ut fra hvilke hormoner som er involvert, er det klart at noen former for aggresjon kan være beslektet. Andre ser ikke ut til å ha en felles hormonell base. Spørsmålet er om de likevel kan ha samme genetiske årsak. I noen tilfeller er svaret: ja. Regulering av hormonproduksjon er et (eller mange!) kapitler for seg. Konsentrasjonene av et hormon påvirker konsentrasjonene av et annet. Med testosteron er det lett å forstå hvordan det kan foregå, siden testosteron er byggestenen for blant annet østrogener og for 5-alfa-hydrotestosteron. Hvis det blir mindre tilgjengelig testosteron, er det bare logisk at det blir produsert mindre østrogener og 5-alfa-HT. Men testosteron og 5-alfa-HT interreagerer på flere måter enn det. Stoffene binder seg til noen av de samme reseptorene, som så sender signal til hjernen. Antagelig brytes begge hormonene ned via de samme enzymsystemene i leveren. Plutselig er det minst tre forskjellige "steder" hvor en enkelt genfeil kan gi utslag for to hormoner - og på adskillige uttrykk for aggresjon. I virkeligheten er det mange, mange flere anledninger... Derfor kan det være vanskelig å vite om reaksjoner på forskjellige hormoner stammer fra en eller flere genmutasjoner.

Synteseveier for hormoner



Tre synteseveier som viser hvordan det produksjon av det ene hormonet er avhengig av produksjon av et annet.
Kolesterol er utganspunktet for testosteron, som ombygges til østrogener og 5-alfa-hydrotestosteron.
Tyrosin er utgangspunkt for dopamin, som ombygges til noradrenalin, som igjen ombygges til adrenalin.
Aminosyren tryptofan er utgangspunktet for serotonin, om ombygges til melatonin.

Typer aggresjon

Tidligere har jeg nevnt at forskjellige typer agrresjon kan nedarves uavhengig av hverandre. Aggressiv er altså ikke noe rotta "er" eller "ikke er". Det kommer an på hva som måles.

Bare for å gjøre det klart: det finnes ikke noen allment akseptert definisjon aggresjon! Den forståelsen jeg opererer med kan oppsummeres omtrent som "Bevissst utøvelse av vold mot levende vesner, eller truende adferd, men uten å inkludere jakt på naturlige byttedyr". Skillelinjen er mer praktisk enn filosofisk. Jakt er naturligvis en voldelig affære, men jaktinstinktene har fint lite å gjøre med rotters egnethet som kjæledyr. Forskerne har også funnet ut at jaktinstinkt ikke er knyttet til vold mot artsfrender eller mennesker. (Unntatt når det gjelder store rovdyr. De kan tenke på mennesker som byttedyr.) Som tamrotteeier er jeg mye mer opptatt av om rotta mi kommer til å bite mennesker eller andre rotter, enn om den tar en edderkopp i ny og ne. Voldsforskere med mennesker som interessefelt er vesentlig mer opptatt av bevvist hensikt enn dyreforskere vanligvis er. (Det er ikke så lett å spørre dyrene om de forstod at noen kom til å bli skadet!) Likevel står det "bevisst utøvelse av vold" i min definisjon. Min yngste sønn spiste en gang eggerøre og røkelaks med fingrene før han løp bort til rotteburet med en skål for å la Squeek få smake. Jeg kaller ikke Squeek for aggressiv selv om han meget effektivt lærte guttungen om en fordel ved å bruke kniv og gaffel...

Det ligger i sakens natur at mye av aggresjonsforskningen ikke er spesiellt dyrevennlig. Hvis du ikke vil lese om hvordan forskningen foregår, så gå fort videre til delen som handler om Avlæring.

De vanligste metodene for å studere aggresjon hos rotter er enten ved å sette sammen rotter og studere dem, eller ved såkalt "målobjekt-biting" (target biting). Målobjekt-biting måler hvor raskt/hvor ofte/hvor hardt rotta biter mot et bevegelig objekt, som for eksempel en skinnfille på en stang. Metoden brukes av og til som et mål på "tamhet" eller aggresjon mot mennesker, f.eks. i kombinasjom med restriktiv motstand (se under). Siden forskeren har respekt for rottetenner er det vanlig å bruke tykke hansker! Ved rotte-mot-rotte aggresjon kan man se på hvor raskt/hvor ofte og hvor avlorlig rottene skader hverandre. Ofte noteres også truende adferd, vokalisering, markering, dominant og vikende/underkastende adferd. Forsøkene kan gjøres på rotter i samme koloni, eller med såkalt Fremmed inntrenger. Fremmed inntrenger- metoden går ut på å utsette huse en han- og en hun-rotte sammen en tid, før man slipper inn en ukjent rotte (vanligvis hanrotte) i buret - eller slipper rottene løs på et nøytralt område.

Ellers er det mange typer aggresjon som studeres:

• Isolasjonsfremkalt aggresjon (Isolation induced aggression)
  går ut på å studere aggresjon hos rotter som har bodd alene noen uker, i forhold til rotter som bor sammen i en gruppe. (Rotter som har vært isolert fra artsfrender i noen uker, viser en karakteristisk adferd man ikke ser hos aggressive, samboende rotter.)
• Smertefremkalt aggresjon (Pain induced aggression)
  benytter seg som regel av elektriske sjokk mot rottens fot.
• Elektrisk hjernestimulert aggresjon (Electric Brain Stimulation aggression)
  studeres ved å levere strøm til et område av hjernen som erfaringsmessig styrer aggressiv adferd.
• Seksuell aggresjon (Sexual aggression)
  handler om å observere aggresjon mellom en hunrotte i løpetid og en kjønnsmoden hanrotte.
• Maternell aggresjon (Maternal aggression)
  er ikke entydig. Noen forskere bruker det om aggresjon fra en hunrotte (gravid eller med diende unger) mot en inntrenger. Andre bruker det om aggresjon mot egne unger.
• Konkuranseorientert slåssing (Competitive fighting)
  går ut på å observere to rotter som slåss om f.eks. mat etter fasting.
• Restriktiv motstand (Restraint fighting)
  foretas ved å holde rotta godt fast mens man vifter et målobjekt (f.eks. en blyant) borti bartene på rotta.
• Predatorisk aggresjon (Predatory aggression)
  måler hvor raskt/hvor ofte rotta angriper/dreper naturlige byttedyr (oftest museunger sluppet inn i buret).
  NB! Metoden er stort sett gått ut av bruk av etiske hensyn. De fleste forskere er enige i at den ikke lenger har noen plass i aggresjonsforskning, siden drap på naturlige byttedyr trolig ikke har stort med aggresjon å gjøre.

Naturlig nok er tamrottemiljøet svært opptatt av å hindre avl på rotter med arvelig aggresjon. Ofte oppstår det disputter rundt avl på slektninger av aggressive rotter. Foreløpig finnes det ingen genetiske tester man kan foreta for å legge diskusjonen død med fakta. Det jeg synes er viktig i en slik disputt, er at man gjør seg noen tanker om hvor sannsynlig det er at arv eller miljø står bak problemene. Hvis det har vært flere tilfeller med aggressive rotter blant nære slektninger: var tilfellene i det heltetatt sammenlignbare? Hvis alle de sinte rottene viste aggresjon mot mennesker i håndteringssituasjoner, og ikke mot andre rotter, høres det sannsynlig ut at de henger sammen. Hvis én rotte ble aggressiv etter parringsforsøk, en annen i forbindelse med mat, en tredje, som var alfa i buret, ble aggressiv ved forsøk på introduksjon til ny flokk i voksen alder, den fjerde ble avlivet fordi den bet eier ved håndtering og den femte ble generellt hissig etter å ha stått alene i en måned, er det straks vanskeligere å se hvor arven skulle komme inn i bildet!

Avlæring Ulempen med at rotter er flinke til å lære, er at de kan lære aggressiv reaksjon av hverandre. Fordelen er at de kan lære å bli mindre aggressive. Det er her du som rotteeier kommer inn! Du kan Finne ut hva som får rotta til å bli aggressiv og prøve å unngå slike situasjoner Drive eksponeringstrening hvor eksponering avbrytes så fort rotta viser aggressive tendenser Premiere god oppførsel

Det aller enkleste er selvfølgelig å starte med et par lite aggressiv rotter, og sørge for at de ikke blir utsatt for plaging fra andre rotter. På den annen side er det begrenset hvor mange bur man kan ha, hvis man får inn noen som ikke går bra sammen. Neste trinn er å leke rottepsykolog. Er det noen spesielle situasjoner som får rotta til å gå av skaftet? Ved mat-aggresjon går det an å ha flere matskåler, slik at det ikke bli kamp om godbitene. Hvis en rotte er spesiellt ute etter å dominere rottebabyer, går det an å utsette introduksjonen et par uker til de små takler slik behandling bedre. Det man absolutt ikke bør gjøre, er å isolere en rotte som går bra sammen med noen av burkameratene, men ikke med andre! Isolasjon er en situasjon som beviselig skaper aggresjon hos rotter. Da er det bedre å sette det vanskelige dyret sammen med en rotte den trives med.

Eksponeringstrening er tidkrevende. Det virker ikke alltid, men når det virker er det en fantastisk opplevelse for deg og rotta. Det handler om å finne ut hva rotta akkurat kan takle før den reagerer aggressivt - og å ta den opp mot grensen. Hvis det er snakk om en engstelig rotte er kanskje opplevelsen av mestring belønning nok. Hvis det er tale om en hormonbombe av en tenåringsrotte som ikke kan styre aggresjonen sin, trengs stadig oppmuntring etter god oppførsel. Belønning i form av godbiter virker bra. Hvis rotta liker menneskekontakt, er kos kanskje enda bedre. I alle fall er det sunnere for figuren til rotta, hvis den har tendenser til å legge på seg.

Et viktig poeng ved eksponeringstrening er at når rotta begynner å bli urolig, trenger den lang tid på å roe seg. Kanskje den trenger så mye som en time. Så lenge er hormonnivået forhøyet etter for eksempel en kampsituasjon. Hvis man prøver å eksponere rotta på nytt før hormonnivået er tilbake til normalen, er terskelen for å ty til aggresjon lavere enn før.

---

Matmor original 2008-01-19 rettet 2008-10-10
Adressen til hovedsiden er: matmor.info