 |
RottebittBare for å få sagt det: Det er sjelden rotter biter mennesker såpass at de begynner å blø. Tamrotter er avlet fram for å få lett håndterbare dyr. Men av og til kan rotta ta feil av deg og en godbit, deg og en annen rotte, eller man treffer på en av de få som utvikler seg feil. Før eller siden mån man håndtere rotter som er syke, har smerter og er redde.Denne siden handler om hvordan man unngår å bli bitt i slike situasjoner, og hva man skal gjøre når man er blitt bitt. |
 |
Hvordan unngå bittDet første man må gjøre for å begrense skader, er å forhindre dem. Identifiser farlige situasjoner og ta forholdsregler. Listen over forteller om situasjoner hvor det er høy sjanse for å bli bitt. Noen ganger må man likevel håndtere stressede, redde, syke, aggressive rotter eller nybakte rottemødre. Er du usikker, ta forholdsregler i form av heldekkende klær og hansker. Rotter biter sjelden gjennom tøy og hansker. Plukk eventuelt rotta opp i et håndklede.Når uhellet først er ute, behandle skaden riktig. |
 |
| OBS! Trange ringer og rottehold hører ikke sammen! Får du et bitt i en finger må ringen av med det samme. Fingeren kan hovne voldsomt opp på under et minutt. En ring du ikke får av kan bli både smertefull og farlig. |
På over 4 år som rotteeier, med 20 egne voksne hanner hvorav noen omplassert på grunn av adferdsproblemr og en del gjesterotter er jeg blitt bitt til blods av tre stykker. Første gang tok jeg imot et bitt tiltenkt en rotte. Heller meg enn rotta... En av de gamle kastratene mine skulle forsvare buret sitt. Det var min første introduksjon av en voksen rotte til flokken. De andre som har bitt har vært gjester. De hadde hatt personlighetsproblemer hjemme også, men hadde ikke bitt eier. Selvsagt er det vanskeligere å lese andres rotter enn egne, men disse rottene tålte rett og slett ikke å bli flyttet på.
To dager gammelt rottebitt. Lokal reaksjon med rødme og hevelse. Rødmen har spredt seg fra halvvegs ut på andre fingerledd til
inn på håndbakken. Den kraftigste hevelsen er på innerste fingerledd - ikke rett over bittstedet. Behandlet i følge anbefalingene under, men på grunn av
helg startet ikke antibiotikakuren før dag to. En time etter første kapsel, altså før den rakk å virke, kom feber og leddsmerter,
som var helt forsvunnet dagen etter. Leddsmertene var mest sannsynlig forårsaket av værforandring. de kom vel tidlig for rottebittfeber. Les om komplikasjoner av rottebitt under...
Men der og da var jeg veldig glad jeg hadde startet opp
en antibiotikakur.På oversiden av fingeren er såret ikke så dypt - det stopper jo i benet. På undersiden
i bløtdelene er det dypt. Det er typisk for bittsår at de ser små ut og lukker seg raskt.
Du skal alltid dra til lege med rottebitt dersom
|
| Bortsett fra sjansene for alminnelige sårinfeksjoner, lokale byller, nerve- og seneskader og
stivkrampe er det en annen, sjelden fare
ved rottebitt og rottehold som alle rotteeiere bør vite om: Rottebittfeber. Du kan ikke regne med
at legen din tenker på den.
Rottebittfeber er faktisk et ganske misvisende navn. 30% av dem som blir infisert med bakteriene har ikke fått dem via bitt. Man kan også bli smittet via kloremerker. Eller hvis du ikke vasker deg på hendene etter å ha gjort rent rotteburet. Det er nemlig mulig å få i seg smitte via munnen. Det er dessuten ikke bare rotter som kan være bærere: Rottebittbakteriene finnes både hos mus og andre gnagere. Folk er også blitt smittet av katt, hund og ilder, men hverken hund eller katt er kjent som naturlige bærere. De kan likevel ha vært smittekilde hvis de nylig har tatt en gnager. Rottebittfeber er egentlig to sykdommer med mange likhetstrekk, som forårsakes av to forskjellige bakterier: Streptobacillus moniliformis og Spirillum minus. Streptobacillus moniliformis er vanligst i vår del av verden. Infeksjon med Spirillum minus har ikke vært sett i Norge. S. moniliformis gir feber innen 2-10 dager, gjerne sammen med kvalme, hodepine og muskelsmerter. Et par dager senere kommer gjerne et utslett og leddsmerter. Ved S. minus lukker såret seg, men etter 1-3 ukers tid blir området hovent, smertefullt, betent, og det kan dannes sår. Lymfeknutene kan også hovne opp. Det som er spesielt med rottebittfeber, enten det skyldes den ene eller den andre bakterien, er det svingende forøpet. Man blir tilsynelatende frisk etter få dager, men så kommer feberen og eventuelt andre plager igjen etter kort tid. Og slik fortsetter det. Minst 50% av ville rotter og 10% av laboratorierotter bærer en eller begge bakteriene i munnen. Nå, at minst 10% av rottene er bærere betyr ikke at 1 av 10 som blir bitt utvikler rottebittfeber. Da ville sykdommen vært mye bedre kjent! Faktisk er det så sjelden at noen blir diagnostisert med rottebittfeber i Norge at enkelttilfeller har gode sjanse for å bli omtalt i fagtidsskrift. (Så mye for å beholde de detaljerte sykdomsopplysninger for seg selv hvis man forteller venner at man har hatt rottebittfeber.) |
 |
Dessverre påstår Folkehelseinstituttet i informasjonen om rottebittfeber at sjansen for å utvikle infeksjon er 10% etter bitt. Det blir misforstått slik at folk tror det er 10% sjanse for å få rottebittfeber etter rottebitt. Det forutsetter enten at omtrent alle som er bitt av en tamrotte med bakteriene i munnen blir syke, eller at 10% av de rottene som har bakterien i munnen, overfører sykdommen ved bitt. Ingen av delene er riktig. Faktisk, en studie fra USA angående infeksjonsfare fra bitt av (hovedsaklig) villrotter, hvorav minst 50% skal bære Streptobacillus moniliformis, oppgav total sårinfeksjonsfare på ca. 2%. Det inkluderer alle typer bakterier. Og det gjalt rottebitt som var så alvorlige at folk dro til legevakten på grunn av dem.
Ubehandlet rottebittfeber sies å har en dødelighet på ca. 10 %. Det er hvis man utvikler sykdom med de gjentagenede forløpene. Siden rottebittfeber altså kan oppstå uten at man er bitt, er det symptomer som alle rotteeiere bør kjenne til. Behandlingen bør starte så tidlig som mulig for å slå infeksjonen tilbake før den får gjort skade.
Infeksjon med Streptobacillus moniliformis er en artig sak sett fra en mikrobiologs synsvinkel: Bakterien kan opptre i to vekstformer. Hvilken av vekstformene den "velger" er miljøbetinget. Og bare den ene vekstformen er sykdomsfremkallende! Det er kanskje noe av forklaringen på hvorfor de som får smitten i seg, sjelden blir syke. I tillegg gir sykdommen forskjellig utslag hvis bakterien kom inn gjennom hud, enn hvis den ble svelget. Offerets immunforsvar har selvsagt også noe å si for utfallet.