Frodos historie

- rotte med fobier

Frodo var en piperotte helt fra starten, og redd det meste. Jeg advarte ungene mot å dra ham ut på egenhånd. Men han var visst uimotståelig søt, så en morgen da Frodo var 6 måneder kom den yngste med blodet dryppende fra hakk på over- og undersiden av tommelfingeren.


Frodo var en impulsanskaffelse fordi det var nok plass i buret. Han var den siste fra et "OBS-kull gis bort" på Finn.no. Egentlig skulle vi hatt en stamtavlerotte, men vi var litt uheldige med et par kull som det aldri ble noe av. Gamle Squeek levde på lånt tid så det var på tide med en ny baby. Frodo virket helt normalt trygg da vi hentet ham. At han var husky var spesiellt populært med ungene. Selv i halvmørket ville det ikke bli vanskelig å skille ham fra de andre!
Dette er likevel ikke en historie med lykkelig slutt, men om Frodos berg-og-dalbaneferd inn i galskapen. Lyspunktene undervegs ble ekstra store fordi jeg måtte kjempe så hardt for dem.

Det var ikke vanskelig å introdusere Frodo - i alle fall ikke i forhold til de to foregående tilfellene. Ett døgn i huset for å venne seg til lukten. "Vask" med tisseklut fra en betarotte. Det ble en snuserunde som Frodo bare syntes sånn måtelig om. Noen av de andre rottene ville ryggvende den nye. Det ville Frodo ikke ha noe av. Han pilte avgårde og stilte seg på to i et hjørne. Bartene strakte seg ut, og jeg regner med at han kommuniserte sin misnøye klart og tydelig i ultralyd. Squeek ble kalt Squeek fordi han pep og hylte for alt. Frodo gikk ham en høy gang. Ellers var jeg glad og fornøyd med den nye anskaffelsen. Ulf var litt masete, men allerede tredje dagen virket det som om Frodo var klar for å flytte inn til de andre guttene.

Håp ble snart snudd til frustrasjon. Konstellasjonen av Frodo og Ulf var ikke heldig. Når Ulf hørte Frodos hyl, ble han helt som besatt. Det sitret i kroppen hans. Han bare måtte jage den vettskremte ungen. Når Ulf ikke jaget ham, lå han på lur og skygget huskyen. En sjelden gang var sporten å dytte Frodo utfor en hengekøye. (Frodo ramlet ikke lange veien, må vite. Hengekøyene var satt opp for å fallsikre buret for gammelrottene.) Det normale var at Ulf gav seg etter å ha trengt Frodo inn i et hjørne og vist grundig interesse for området mellom analåpningen og navlen. I starten fikk Frodo støtte fra alfaen, Labben, når det ble for tøft. Etterhvert begynte Labben å avvise ham. Det fikk være måte på sutring! Som oftest hørte vi hylene bare Ulf var innenfor en rottelengdes avstand. Hva var egentlig problemet? Kunne han ikke bare legge seg på rygg og bli ferdig med det?

Frodo hadde sitt eget sovehus med liten åpning. Vi prøvde å gi ham mye utetid med de andre unge rottene og uten Ulf, men han kom ikke noe særlig godt overens med svartbrødrene. Han foretrakk å være alene, eller sammen med pensjonistrottene. Alle forsøk på å dominere ham ble møtt med boksing og hyling. Et par av rottene hadde til stadighet kloremerker i nærheten av øynene. Frodo selv var uten synlige skader. Jeg tenkte på hvor greit det hadde vært med Labben, som bare rullet seg over på ryggen når det kom noen store. Nå var han selv den største, og hadde tydeligvis problemer med å akseptere særegenhetene til den vesle stabukken. Det var ikke noe annet å gjøre enn å trene ryggvending med Frodo... Etter en ukes tid skjønte han visst poenget, og ting ble mye stillere i buret!

Det gikk noen uker. Frodo fungerte bedre med de andre rottene. I buret delte han helst hengekøye med Ulf! Dessverre trakk seg mer og mer tilbake fra oss mennesker. Han ville knapt ta imot godbiter fra hendene våre. Kos og oppmerksomhet var det siste han ønsket seg. Ja, ja, så ble det kosekurs. Vi startet med 10 minutter på fanget med tvangskosing, og økte til en halvtime. Frodo fant seg i det, og begynte i alle fall å bruxe av og til når han ble strøket over ryggen. Han begynte å dukke opp når vi hadde agurkskiver til utdeling. Etter et par uker slikket han leverpostei av fingrene våre. En dag klatret han opp på skulderen min av eget initiativ og satt der og klødde seg. Flink Frodo! Nå var det vel bra?

Det gikk to måneder til. Frodo slikket godbiter av fingrene våre, delte hengekøye med vekselvis Ulf og Mimer, som var kommet til, eller til og med svartbrødrene. Han klatret på meg når han følte for det, og sa ikke nei til å bli klødd på. Så fikk han for seg at han ikke ville ut av buret.

Buret vårt hadde en stor feil, og det var at lukene var for små. To-hånds-rotter som ikke kommer av seg selv var et problem. Det gikk an å få ut 1 hånd pluss rotte, men med to hender pluss rotte ble det verre. Frodo skulle i utgangspunktet ikke være noen to-hånds-rotte. Han veide bare litt over 300 g, men vred seg som en Boa constrictor, og sprikte med fingre, tær og negler. Fant han noe å huke seg tak i, gjorde han det. Fikk han sjansen til å rømme, gjorde han det. Så var det ny slangejakt mens han skvatt fra bunnen av buret og opp til toppen på et øyeblikk. Noen ganger måtte jeg fange ham ved å legge et tørkle over hodet hans. Det holdt hardt å snakke til ham med en rolig og innsmigrende stemme når han satte neglene mot håndflatene min og trykket til. Nevnte jeg at han ikke likte å få neglene klippet heller?

Det ble så ille at jeg begynte å bli urolig for at han skulle bite meg. Det var bare en vag følelse. Tennene hans var aldri i nærheten av hånden min når jeg hentet ham ut. Begrepet "angstbiter" lå likevel og vaket i bakhodet, og jeg forbød ungene å ta ham ut på egenhånd. De hadde nesten gitt opp likevel. Frodos eier ymtet frampå om at han ikke trengte å få flere rotter når huskyen døde. Selvfølgelig burde jeg ha begynt adferdsterapi med rotta der og da, men det fungerte jo på et vis med en klut over hodet hans. I alle fall inntil jentungen glemte mammas forbud. Jeg får aldri vite akkurat hva som skjedde, men enden på visa var i alle fall at Frodo bet godt og grundig. Jentungen smelte igjen burdøren, skramlet opp trappen og begynte å gråte. Selv om det helt sikkert gjorde vondt var hun mest fortvilet over at Frodo hadde bitt. Vi hadde allerede snakket om at rotter som biter hull bare får én sjanse til.

Sårvask. Plaster. Trøst. Hente ut Frodo med en anelse frykt og beven for rottetenner. Frodo var for én gangs skyld snill som et lam. Jeg satte ham på fanget og forklarte ham stille og rolig hvor tynt han lå an. Frodo så på meg med store, svarte øyne mens jeg la ham på rygg og klødde ham på magen. Han hadde litt porfyrin på snuten og hørtes lettere forkjølet ut. Sykdom var selvsagt en formildende omstendighet, men jeg likte det ikke. Noen rotter blir hyperdominante i en periode rundt 4-5 måneders alder. Det er omtrent da de produserer mest testosteron og blir usunnt fryktløse- Frodo var nesten 6 måneder, så alderen passet ikke så verst. Men det var også det eneste som stemte. Han var ikke mye modig! Hva var det som foregikk inni den vesle hjernen siden han alltid fryktet det verste? Egentlig var jeg ganske lei hele rotta, men det var nå ikke han som hadde bedt om å komme til oss. Det var ikke annet å gjøre enn å behandle ham som en fobiker. Jeg kunne ikke tilby samteleterapi. Altså ble det eksponeringstrening.

Den første teroien min gikk ut på at Frodo var redd selve åpningen i burdøren. Kanskje han var blitt klemt en gang. Men nei, det virket ikke slik. Huskyen klatret gjerne halvvegs ut for å få tak i en godbit. Derimot gikk det dårlig å lokke ham helt ut. Bare en sjelden gang klatret han over på armen min av seg selv. Buret var trygt. Sovehuset i buret var enda tryggere. Jo mer invadert Frodo følte seg når han ble hentet ut, desto verre var det for ham. Tre ganger om dagen trente jeg på å hente ham ut, og Frodo ble bare mer og mer frenetisk. Tidligere hadde jeg kunnet ha en annen rotte på skulderen mens jeg fisket etter Frodo. Nå gikk ikke det lenger. Frodo ble så balstyrlig at jeg risikerte å miste både ham og den som satt i nakken min. Et par ganger glapp jeg Frodo og fikk bare såvidt grepet ham igjen før han falt i gulvet. En annen gang skvatt han ut av hendene mine og over på buret. Der ble han hengende og ville ikke løs. Tydeligvis var det noe jeg gjorde feil, men hva?

Jeg nevnte at størrelsen på burdøren vår var et problem. En dag Frodo sprellte som verst, fikk jeg sneket inn en ekstra arm og holdt venstre hånd inn under rumpa på ham. Frodo ble spak med det samme og lot seg løfte ut. Neste gang han skulle ut klarte jeg også å få tak i bakkroppen. Jeg la ham på ryggen i hånden min og snek ham ut burdøren uten et knyst. Det var ikke det at han "frøs" når han ble lagt på rygg, slik noen rotter gjør. Han var fullt i stand til å bevege nakken, viste det seg. Frodo hadde i stedet utviklet angst for å løftes ut av åpninger med én hånd. Inne i buret kunne jeg gjerne holde ham med tommel og pekefinger under armene. Skulle jeg ha ham over en form for terskel - enten det var til sovehuset eller til buret, måtte jeg ha to hender. Rare rotta. Antagelig har noen mistet ham i gulvet en gang, og det glemmer han ikke så lett. Det endte med at jeg måtte sette vekk alle sovehus med liten åpning. Så lenge jeg bar ham ut av gjemmestedene hans med to hender var han en annen rotte. På en uke forsvant sprellingen, og hylingen ble redusert fra hver gang til bare et par ganger i uka.

Det gikk noen fredelige uker igjen. Så skjedde det at Birk kom i hormonalderen. Samtidig ble Frodo mye tøffere! Han satte faktisk igang med dominant adferd. Frodo var da omtrent 7 måneder, og Birk var 4. De var omlag jevnstore og tok mål av hverandre hele tiden. Samtidig gikk alle de andre hannene mine gikk rundt og gumlet treverk. Hengekøyer ble gnagd ned på en natt. Jeg holdt klørne deres ganske korte. Frodo skrek og hylte med jevne mellomrom, men halvparten av gangene var det ham selv som starrtet konfliktene. Dessuten var det aldri noen skader på ham. Han prøvde seg ikke på Labben, men alle de andre måtte forsvare rumpa si mot ham. Og mot Birk. Da jeg oppdaget en liten, sammengrodd rift på flanken til Ulf, overrasket det meg ikke spesiellt. To uker senere kom det en til, på akkurat samme sted, bare motsatt side, hos Mimer. Den var litt større, og det dannet seg en abcess i sårbunnen. Det likte jeg ikke noe særlig - var det en av gutta som hadde fått dårlige vaner? Det verste var at de faktisk hadde vært ganske stille i det siste. Men verre skulle det bli, for en fin morgen da jeg hentet flokken ut av buret, oppdaget jeg en skikkelig flenge i siden på Ulfegutten. Først visste jeg ikke om det var ferskt eller flere timer gammelt, og jeg visste heller ikke hvor stygt det var. Sårkantene lå pent inntil hverandre, og ikke blødde det heller. Fem minutter senere sprikte sårkantene stygt. Ulf viste med alle tegn at han hadde vodt. Pelsen strittet, han travet hvileløst rundt, og bet i sprinklene i sykeburet jeg hadde plassert ham i. Han reiste til og med bust mot hånden min når jeg stakk den inn i buret. Heldigvis fikk vi time hos veterinær med én gang. Han var så full av adrenalin at vi måtte ha ham i narkose for å lappe ham sammen.
Hengekøyebeviset...stort mer målbevisst ødeleggelse er det vanskelig å tenke seg.

Det var tid for noen dype tanker igjen. Jeg hadde allerede avtalt med veterinær at neste gang Frodo fikk en raptus, skulle vi prøve med Clomicalm ("Lykkepillen" for rotter). Problemet her var at jeg visste jo ikke hvem som var synderen! Da Ulf var frisk nok til å komme ut av sykeburet, plasserte jeg de 6 guttene mine to og to i hvert sitt bur, og ventet på nye skader. Og ventet, og ventet. For bortsett fra skinnfekting så jeg ingen ting, verken når de satt i burene eller når de ble luftet sammen. Det enese jeg oppnådde var at nesten alle rottene ble furtne av segregeringen. I starten mistenkte jeg Birk mest. Frodo hadde alltid tidligere nøyd seg med å klore andre rotter i ansiktet når han ble redd. Da jeg så jeg Birk ha åpen munn og tennene sine farlig nære flanken på Frodo, trodde jeg at jeg skjønte hvordan snittsårene ble til... Men neste dag så jeg Frodo lange ut et bakspark mot Yggdrasil i riktig høyde. Det passet langt bedre med den første vurderingen min: at dette var skader fra en klo. En annen sak var at Frodo ble mer og mere sær igjen. Ikke ville han ut av buret, og ikke ville han dele hengekøye med de andre rottene. Litt tvangskosing fikk ham på bedre tanker. Likevel, én natt med en fremmed rottepasser var alt som skulle til for å ødelegge den gode trenden. Jeg kom tilbake til en Frodo som kilte seg inn mellom sovehuset og trappen, vendte 18 stive klør mot meg og hylte.

Vel, veterinæren hadde ikke Clomicalm inne, så det ble oral Plegicil i stedet. Det var ikke noe for Frodo. 15 minutter etter den lille dosen han fikk, var øynene hans blitt smale. Og når rottene begynner å skule, er det fare på ferde! Jeg har hatt god effekt av Plegicil til rotte i en annen sammenheng, men virkestoffet har dessverre den ulempen at noen dyr blir aggressive av det. De smalnende øynene talte sitt tydelige språk, men heldigvis fikk han også en annen bivirkning: Han ble trett og sovnet. Nå hender det jo at bivirkninger avtar når man bruker legemidler jevnlig. Derfor fortsatte jeg å dosere Plegacilen et par dager. Snart ble det tydelig hvilket villspor det var for Frodos del. I stedet for å sette pris på den beroligende virkningen, kjempet han mer og mer imot medisindosen. Antagelig var det bare mer skremmende for ham å ikke være herre i eget hode. Vi sluttet med medisinene. Og en uke senere fant jeg en liten rift på Birk, som nå forlengst hadde blitt rolig, på akkurat samme sted som Ulf og Mimer hadde hatt det før. Jeg trodde jeg hadde funnet knivstikker'n.

Vi kjøpte nytt bur med store, fine luker. Frodo stortrivdes i det. Jeg redusert antall sovehus og hengekøyer, slik at han skulle tvinges til å søke seg sammen med resten av gjengen. Så lenge han fikk nok kos av de andre rottene fungerer det bra. Hengekøyer og trevirke varte mer enn en natt! Han klatret dessuten selv ut av buret nesten hver gang, og protesterte heller ikke på å bli båret ut. Det kostet meg daglige 30 minutter en-til-en kontakt, i tillegg til kos i forbindelse med lufting to ganger daglig. Ja, han var krevende. Men søt og kosete så lenge han fikk sin daglige dose oppmerksomhet. De yngste barna hadde fortsatt forbud mot å ta huskyen ut på egenhånd. Utenfor buret kunne alle leke med ham som normalt. Frodos eier forkynte at neste gang skulle han ha en hetterotte, så ungen hadde ikke tatt skrekken likevel. Det var bare ett problem: Som ukene gikk ville huskyens testosteronnivå synke, og hva da? Det betø antagelig at Frodo ville bli mer redd på sikt. Mantraen hans så ut til å være at angrep er det beste forsvar. Jeg innså at jeg ikke klarte å snu den trenden. Jeg kunne heller ikke forutse hva som kommer til å skremme ham nestegang.

En rotte som er så redd at den biter eller river opp andre har det ikke godt. Jeg vil helst ikke utsette burkameratene hans for flere sy-jobber, og Frodo egnet seg dessverre ikke som alenerotte. Det gjorde ham bare mer asosial overfor mennesker. Spørsmålet var ikke lenger om, men når jeg måtte hjelpe ham over regnbuebroen. Først tenkte jeg å få ham avlivet før sommerferien, men da foreldrene mine tilbød seg å passe rottene hjemme hos oss, og til og med håndtere dem i en tilvendingsperiode på forhånd, øynet jeg et mikroskopisk håp om at jeg kunne rette opp skadevirkningene når jeg kom hjem. Det var jo bare for litt over en uke.

Det var feil avgjørelse. Jeg kom hjem til en Frodo som hadde utviklet mataggresjon, og som ikke lenger klarte å forholde seg til burkameratene. Fortsatt kunne jeg kose ham myk og glad, men behovet hans var så mye større enn det jeg kunne dekke når han måtte stå alene. Den Store Farligheten hadde fanget rottegutten min. En siste, skummel halvtime hos veterinæren frigjorde Frodo til å løpe inn i den neste verdnen. Jeg vet det er kristne som sier at kjæledyr ikke kommer til himmelen. Men hvis løven og lammet har plass til å ligge ved siden av hverandre, er jeg sikker på at Vårherre har rom til rottene også.

Frodo i en-håndsgrep - utenfor buret


Matmor 2008.09.02, rettet 2008.11.29
Adressen til hovedsiden er: matmor.info