Hampus' historie

- rotte med hjemlengsel

Dette er en liten historie som sier noe om hvor nært knyttet rotter kan bli til eierene sine og til hjemmemiljøet. Hampus er ikke den eneste rotten jeg har vært borte i som reagerte på å bli flyttet. Det er noe å tenke på for dem som vurderer anskaffelse av dyr: Hva hvis jeg må omplassere? Vil miljøskiftet ødelegge kjæledyret? Denne historien endte godt fordi jeg kunne hente rotta hjem. Hvis det ikke hadde vært mulig hadde omplasseringen kanskje endt med økende agresjon og avlivning...

Legg også merke til hvor lite det av og til skal til for å vippe en rotte ut av likevekt i en stresset situasjon. For Hampus ble en reise dråpen som fikk begeret til å flyte over. Han trengte mer enn drøy uke på å venne seg til nytt hjem.


Hampus var en helt vanlig kjælerotte. Ikke spesielt stor og sterk eller liten og puslete, ikke spesielt høy eller lav i rang, middels kjælen men frisk og velfungerende i flokken. Han kunne være litt skvetten av seg i forhold til lyder, men virket slett ikke som noen engstelig type. Faktisk hang han veldig trygt og godt i hånden når han ble løftet. Han fikk ikke spesielt mye oppmerksomhet her i huset. Likevel var han en sårbar liten sjel som syntes at "borte bra men hjemme best", og som var mer knyttet til meg enn jeg til ham. Da han ikke fikk det som han ville, ble han sint.

Det hender jeg låner ut rotter til mennesker som trenger en burkamerat til alenedyr. Spørsmålet kommer opp relativt ofte: når folk planlegger å slutte med rottehold sitter de ofte igjen med én enslig stakkar som vantrives med å bo for seg selv. Det er mye som skal klaffe når to voksne hanner skal bli kjent og samboende. Derfor er det alltid rottene som får velge hverandre. Jeg introduserer eneboeren til de aktuelle kandidatene etter tur, og ser hvem som legger seg og sover sammen. Forutsatt at rottene er introduserbare, selvsagt! Det er grenser for hvor mye man skal presse de små dyrene.

I alle fall: Vetle var blitt alenerotte i en alder av 20 måneder. Jeg lovet å prøve å skaffe ham en samboer. I løpet av den første uken hos meg ble han introdusert til tre av de fire Fiberguttene mine. Han var kastrert, men ikke tannløs. Den fjerde, Hampus, forsøkte å yppe litt, og fikk seg et lite bitt over ryggen. Det var bare så vidt det kom blod, så jeg regnet det som trygt å forsøke på nytt etter noen dager. Resultatet var at Hampus ble like god venn med Vetle som Olefin ble, bare litt senere. Begge delte gladelig hengekøye med Vetle, som sårt trengte rotteoppmerksomhet. Vetle trivdes nemlig ikke med Matmorkos, selv om han tolererte det. Det var helt klart "sekunda vare" i forhold til Kesia-kos. Kesia var selvsagt eier.
Fordi Hampus virket som den tryggeste av de to, og fordi Azlon og Elastan var høffelige, men ellers nokså uinteresserte i den eldre kastraten, virket det rimelig at det ble Hampus som fulgte Vetle hjem. Kesia falt for ham nettopp fordi han var så tillitsfull i hånden og lett lot seg klappes og koses med da hun besøkte oss.

I starten hørte jeg lite. Jeg forventet litt klabb og babb i forbindelse med at Vetle kom tilbake til eget bur, nå med ny kamerat. Litt småkrangling ble det, men mesteparten av tiden rådde fred og fordragelighet. Vetle og Hampus stelte hverandres pels og delte hengekøye.

Etter en drøy ukes tid dro Kesia på overnattingstur med rotter. Hampus og Vetle ble overført til reisebur, fra reisebur til et stort og lukseriøst "hotellbur", men Hampus var ikke fornøyd. Han stresset og sturet. Vetle prøvde så godt han kunne å roe kameraten. Det ble pelsstell og mye kroppskontakt, men effekten var liten. Dessuten gav ikke frustrasjonene seg da hannene var tilbake i Drammen. De ble større. Hampus begynte å legge Vetle i bakken, helt uprovosert, flere ganger om dagen. Han prøvde å dytte Vetle vekk fra bur-luken når det var luftetid, og skulle ha forrang både i matskål og ved vannflasken. Merkelig nok var det stille om natten. Likevel ble Vetle mer og mer beklemt av situasjonen. Oppførselen til Hampus overfor Vetle var ikke bra, men signalene han sendte til Kesia var enda mer uvennlige. Han urinmarkerte over alt, også i Kesias hår. Hampus begynte å klype henne. En dag strittet pelsen til alle kanter under lufterunden, og halen raslet.

Kesia kontaktet meg og skrev hun kunne godt fortsette, men... Spørsmålet hang i luften.
Jeg svarte at her er det ikke noe om og men, men når dette kommer til å smelle. Jeg har fortsatt arr etter rotter som har oppført seg på samme måte etter en flytting.
Diagnose: hjemlengsel.
Behandling: hjemsendelse.
Jeg antok at Hampus rett og slett trodde han skulle få komme hjem da han ble tatt med ut på tur igjen. Så ble han både skuffet og sint da han skjønte at "hjem" ikke var det samme som "hjem til brødrene og Matmor". Jeg foreslo også at Kesia straks satte Hampus i alenebur for å sørge for at det ikke skjedde noe før jeg kunne hente ham. Tanken min var å plukke ham opp dagen etter eller til nød om to dager. Men før vi avsluttet samtalen tenkte jeg at jeg måtte snakke med Hampus om det også. Egentlig regnet jeg ikke med at han ville forstå hvem det var som snakket. Telefonstemmer blir jo ganske fordreid, spesielt de lyse tonene som rottene hører best. Men det var verdt et forsøk. Jeg fikk Kesia til å holde telefonen borttil buret så han kunne høre stemmen min. "Hei, Hampus! Hører du meg? Godgutten min, har du lyst til å komme hjem? Hjem til buret og brødrene dine?" I den andre enden hørte jeg Kesia le i bakgrunnen: "Han hører deg! Han kjenner deg igjen helt sikkert! Han begynte å gnisse tenner og poppe øyne med én gang!"
Jeg antok at det var rottespråk for "kom med det samme!" og hentet ham allerede om kvelden...

Jeg kom, og så en mutt og passiv tenåringsrotte med pelsen full av fett sekret. Jeg snakket til ham, åpnet buret, og han forvandlet seg til en myk og leken rottegutt foran øynene på Kesia og meg selv. Hampus ville helst sitte på armen min, men syntes det var greit med eget reisebur fullt av kjente lukter. Særlig da jeg holdt hånden min flatt mot gitteret så han kunne snuse lenge på meg. Så bar det hjem til kos, bading, frottéring, mat. Deretter re-introduksjon til burkameratene. Selv om han hadde bodd sammen med Vetle i ca. 3 uker, og ikke sett brødrene og Humle på 14 dager, var det ikke antydning til bråk. De fikk treffe hverandre på introduksjonsbordet (ikke den vanlige lufteplassen). Der snuste de på hverandre, spiste druer og ble kost med. Jeg strøk ned bustepels på Elastan og Olefin et par ganger. En halvtime etter at Hampus ble båret inn i rottebua fyllte jeg opp maskålen i buret og lempet hele gjengen inn uten å ha vasket eller noen ting. Så satt jeg og så på fem hanner som spiste mat og snuste vennlig på hverandre i 30 minutter til før jeg slukket lyset og gikk.

Neste dag var jeg spent på om det hadde holdt over natten... Vel, da jeg åpnet døren stod Elastan og Humle ved hver sin luke og ventet på å få komme ut, mens Hampus, Azlon og Olefin purket og sov i en eneste stor klynge i den øverste hengekøyen. Til min overraskelse var alt som om Hampus aldri skulle ha vært noe annet sted. Pelsen var tørr, parfymelukten var borte, og han var ikke engang spesielt klengete. Han var der han ville være, og noe mere var det ikke å si om dét.


Matmor 2011.05.17,
sist endret -
Adressen til hovedsiden er: matmor.info