Jonathan

- rotta som hadde fått nok

Generellt sett har rotter det best i flokk. Men ingen regel uten unntak. Dette er historien om Jonathan som hadde det best alene... inntil han plutselig en dag ville være sosial likevel.


Jonathan var ikke født til et liv som alenerotte. Han ble faktisk ikke alene før han var godt over året, da broren, Skorpan, ble avlivet på grunn av svulst og mageproblemer. Javisst sørget han, men jeg tror også han følte det som en lettelse. De hadde hatt et hat-kjærlighetsforhold, de to. Sammen gjennom tre omplasseringer, i samlet front mot fremmede rotter, sammenliknbart kosesyke. Jeg hadde gjerne begge på fanget samtidig og klappet dem mens de bruxet i kor. Men samstemte? Nei, hver eneste dag, og gjerne flere ganger om dagen, la lille Skorpan den 200 g tyngere Jonathan i bakken og tvangsstelte ham. Det var ikke noen tvil om hvem som var ridder og hvem som var væpner i dét forholdet.

Det var før jeg bestemte meg for at guttene skulle introduseres for resten av gjengen min.

Starten lovet ikke så verst. Men det tok ikke lang tid før de to fikk tilnavnet Bøllebrødrene her i huset. De hadde ikke vært greie andre steder heller. For å gjøre en lang historie kort: Skorpan ble kastrert på grunn av uprovosert vold mot alfa'en i den andre flokken. Skorpan sluttet å bølle med "storebror". Kuet storebror hevnet seg for måneder med mobbing. Kuet storebror fortsatte å gi igjen med renter, og bet den nå spake lillebroren til blods ved to anledninger før jeg fikk kastrert Jonathan også. Kastreringen hjalp i forhold til at det to kunne leve sammen uten å maltraktere hverandre. Det rådet fred men ikke nødvendigvis fordragelighet mellom brødrene. De fortsatte jo å dele hengekøye og sovehus, men det var noe tvungent over forholdet. Uansett varte det bare en måned eller så før Skorpan var død.

Skorpan var den av de to jeg hadde sett framgang med i forhold til introduksjoner. Jonathan ville bare ikke. Før kastreringen hadde han angrepet og bitt en gammel tusseladdrotte som ikke gjorde noen fortred. Nå var han annerledes, men ikke reformert. Hvis den andre rotta var større enn ham, var han liverdd og prøvde å flykte. Hvis den andre rotta var mindre, oppførte han seg så truende at enhver opptakt til en vennlig overtyre resulterte i at en av rottene ble båret av scenen. Det var jo bedre enn biting, men bragte oss ikke noe nærmere målet mitt. Målet var faktisk ikke at Jonathan skulle bo sammen med andre rotter. Jeg håpet bare han etterhvert kunne luftes sammen med resten av gjengen, så han hadde noe sosial kontakt med andre hanner. (Han taklet ikke hunner heller.) Problemet var at Jonathans mål var å slippe å være sammen med andre rotter...


Jonathan 13 måneder gammel

Jeg skjønte jo at Jonathan var slik han var fordi han var engstelig. En engstelig, 800 g tung hanrotte med voldskriminalitet på rullebladet var absolutt i stand til å smitte andre rotter med sinnsstemningen. Max, hvis skjebne det var å være den minst skumle og mest stabile rotta jeg kunne oppdrive, begynte også å bli nervøs. Jeg kunne aldri sette dem sammen på noen rottelekeplass, for ingen av dem ville gå nær den andre. Men fanget mitt var trygt nok! Metoden hadde fungert bra med Max og Skorpan, så jeg tok sjansen på å gjenta prosessen med Max og Jonathan. Og det gikk bra å ha dem liggende ved siden av hverandre mens jeg klappet dem og småpratet med dem. Problemet var at av og til må man ta vekk en hånd, for eksempel for å plukke opp en rosin før den blir gnidd inn i sofaen. Da var det plutselig ikke OK å ligge ved siden av hverandre lenger.

Max flyktet opp på skulderen min og krøp sammen inntil halsen. Jonathan holdt seg i fanget mitt og voktet på Max. Etter en stund tok likevel nyskjerringheten overhånd, og Max klatret nølende nedover hoppbakken. Der ble han stående på hoppkanten og stirre ned mot Jonathan. Jonathan stirret tilbake. Så reiste han seg med alle sine nesten 800 gram og strittepels og skred oppover unnarendet. Karret seg over hoppkanten til en paralysert Max, og begynte en intens powergrooming. Han var ikke så interessert i kjønnsdelene til Max. I stedet stilte han seg opp med snuten dypt i nakkepelsen på Max. Også småbet han. Ikke slik at det gikk hull, men slik at Max krympet seg og ynket seg innimellom.

Jonathan hadde antagelig tatt skade på sin sjel av den stadige mobbingen fra broren, selv om Skorpan ikke bet hull. Jeg hadde ikke lyst til å påføre Max de samme traumene. Dessuten ville jeg ikke at noen av rottene skulle begynne å assosiere fanget mitt med konflikt. Etter to ganger med akkurat samme resultat sa jeg stopp. Jonathan hadde aldri plaget Max da Max var baby, så flere forsøk fikk vente til Mimersønnene kom i hus. I mellomtiden tok jeg vare på den store Jonathan-babyen, som krevet mer oppmerksomhet enn de fire andre rottene til sammen. Han satt på skulderen min når jeg ryddet klesvask, og lå i armene mine når jeg så på TV. Ungene tok ham på fanget når de spilte dataspill. Jonantan minnet mer og mer om oksen Ferdinand, som satt under kork-eken, luktet på blomstene og var lykkelig.

Jeg gjorde ett forsøk på å introdusere Jonathan til Mimer-sønnene. Tre fem uker gamle, spretne babyer ble for mye for stakkars Jonathan. Han la dem først pent i bakken og tråkket litt på dem sånn for ordens skyld. Det bet ikke på disse Mimer-ungene. Ikke før hadde Jonathan tatt vekk poten, før babyen var oppe og snuste på ham. Bravely fled Sir Robin etc. Ridderen innså at slaget var tapt - han var jo for ridderlig til å bruke vold mot barn - og flyktet. Etter ham spratt et spoinkende følge av små som syntes sisten var en morsom lek. Ridder Løvehjerte, for anledningen Ridder Aspeløv, søkte tilflukt hos Matmor. Matmor trøstet og forsikret og slapp en noe roligere Jonathan ned til de støyende ungene. Ridder Aspeløv prøvde å forskanse seg i en pappkasse. Han ble reddet ut da han begynte å sparke etter de små der han satt trengt opp inne i et hjørne. Da sprutet porfyrinet fra snuten hans. Jeg tørket vekk porfyrinet og lovet Jonathan at jeg aldri, aldri skulle være så slem med ham mer.

Historien kunne sluttet der. Jonathan kunne ha tilbragt resten av livet som alenerotte med kun menneskekontakt, fornøyd med situasjonen. Han var den mest fantastisk koserotta jeg hadde vært borti. Øynene hans, som hadde vært smale streker, ble store og runde og avslappede. Da Jonathan fikk en kul med streng innover til lymfen ble jeg helt fortvilet på hans vegne. Heldigvis var rotta en seig skapning. Kulen vokste meget langsomt mens Jonathan nøt livet. Jeg flyttet buret til Jonathan inntil Veneziaburet. Jonathan tok det pent. Han likte først ikke å bli båret forbi Veneziaen med de andre rottene inni, men det roet seg etterhvert. Jonathan syntes også det var helt greit å utforske Veneziaburet innimellom mens de andre rottene ble luftet. Jeg begynte å sette meg med Jonathan i en godstol rett i nærheten av luftebordet når Venezianerne var ute. Jonathan begynte å vise interesse for naboene. Litt over 6 1/2 måned etter at han kom i hus, klatret han over til luftebordet av egen, fri vilje og gjorde seg kjent med de fire ikke-kastratene mine. Det hele foregikk akkompagnert av litt piping, men ikke av bustepels eller andre dominansmarkeringer enn vanlig pelsstell. Da jeg for første gang så ham ligge sammen med Mania og bruxe var jeg rørt til tårer. Tre dager senere ville han luftes sammen med hele gjengen.

Etter en uke hentet jeg hjem en burvenninne til kastraten. Det var i alle fall planen. Men ikke tale om! Jonathan fikk bustepels bare han kjente lukten av henne på fingrene mine. Det var ikke det at han forsøkte å skade henne - han bare jaget henne bort hver gang hun nærmet seg. Den lille damen fikk en mer tolerant kastrat å leke med, mens Jonathan fortsatt stod alene i buret. Men Jonathan hadde en bror til... enda en kastrat. Det ble nemlig litt mye for ham med pubertetshanner som stadig skulle snuse ham i rumpa. Birk viste seg som en god bror. Den siste måneden Jonathan levde hadde han selskap i sovehuset.

Jonathan lærte meg at man ikke "på død og liv" skal tvinge rotter på hverandre. Det var en grunn for at han var slik han var. Det måtte jeg respektere. Introduksjoner fikk komme når han var klar for den, ikke når det passet meg. For noen rotter passer det kanskje aldri, for Jonathan tok det 6 måneder. Nå vet jeg at det finnes rotter som kan ha et godt liv som eneboere hvis de har valgt det selv. Men det er aldri for sent å håpe på noe annet.


Matmor 2009-02-28
sist endret 2009-08-09
Adressen til hjemmesiden: matmor.info