Kastrasjon av rotter Nøtter, torpedoer, baller... I den grad handyr kan sies å tenke med testiklene, er det ikke rart om rotter styres av kjønnshormoner. Rottetestikler har nemlig større volum enn rottehjernen! Folk som ser dem for første gang tror nesten ikke sine egne øyne. Er det en svulst, eller er det virkelig... (rødme, rødme)? Noen rotteeiere klarer ikke å forsone seg med tanken på de ublue utvekstene, mens andre, som meg, blir facinert av dem. Både av hvordan de virker når de er på plass, og hva som skjer når de fjernes. Det er nemlig ikke helt sjeldent at hanrotter blir frarøvet kronjuvelene ved kastrasjon. Kanskje du har overtatt en kastrat fra en dyrevernsorganisasjon. Kanskje du har hørt at kastrasjon kan hjelpe mot aggresjon mellom hanner. Hvis du har lyst til høre historien om Birk Balleløs, om norsk lovverk rundt kastrasjon, å vite mer om forandringene som skjer med kastrerte rotter, om hvordan operasjonen foregår og komplikasjoner med ballebyller, kan du lese videre.

Birk Balleløs og Bøllebrødrene hans

Det kom en nokså rolig periode hvor jeg konsentrerte meg om Frodos oppførsel. Den var ikke bra, se eventuelt Frodo - rotte med fobier. Samtidig kunne jeg se at Birk langsomt men sikkert steg i gradene. Ettersom han vokste seg til tok han for seg de andre rottene én for én og lærte dem at han ikke var minstemann lenger. Det foregikk i det stille - det eneste jeg fikk se var at Birk stelte stadig fler litt hardhendt bak ørene og i nakken. Jeg forstod at han var den nye Omegarotten. Men han veide fortsatt 50 g mindre enn alfa'en, så jeg regnet ikke med noe sammenstøt enda. Det rare var at hele rottegjengen min begynte å oppføre seg merkelig! Plutselig var alle veldig ute etter å holde seg inne med meg. Jeg fikk masse oppmerksomhet og neglestell og slikk, og alle skulle legge igjen tissestriper på hendene mine. Gjerne oppå der noen andre akkurat hadde markert. Labben, Alfa'en, foretrakk ofte å bivåne det hele fra favorittplassen oppe på skulderen min. Selsvagt eller å ha kvittert med noen dråper på turen opp...

Birk er en genser-rotte, han elsker å krabbe under klærene mine. Jeg pleier å la ham krype mellom T-skjorten og en yttergenser på grunn av klørne. En dag da jeg var jeg T-skjorteløs, fisket jeg Birk ut fra Kløfta og slapp ham ned på høyre skulder. Labben satt på den venstre. Det var da Birk fikk det i hodet sitt at han skulle utfordre sjefen! Lyden av to fresende rotter, som jeg visste stod og balanserte på bakbena og bokset bak mitt venstre øre er noe av det mer hårreisende jeg har hørt. Mitt navn er Elsa S. Lothringen og det var meg de sloss om! Jeg fikk avbrutt den kampen uten at noen av rottene ramlet ned eller bet. Men neste dag hadde Ulf en lang, fersk flenge i flanken rett bak skulderen, og det bar rett til veterinær. Det var det tredje skulderflankesåret på en måned, men det første som var alvorlig. Selv om jeg mistenkte Birk for å stå bak, var Frodos kandidatur minst like sterkt. Siden alle hadde begynt å markere på meg, syntes jeg igrunn ikke jeg hadde grunnlag for å utelukke noen! Det eneste var at Ulf jo ikke kunne ha påført seg selv de to skadene. Den andre rotta med skramme var Mimer. Var Ulf blitt ufin og Mimer morsk? Lurte Labben meg? Eller var det Yggdrasil som egget de andre til kamp? Det gikk noen uker igjen. På dagtid var det stille i buret. Nattestid hørte jeg stadig skranglingen av en rotte som skvatt ned veggene og dunket i bunnskuffen. Ingen sår, til jeg fant et bittelite på skulderflanken til Birk. Allright, så var vel han frikjent. Frodo var inne i en vanskelig periode, og jeg kunne ikke forestille meg at jeg hadde to rotter med samme kampteknikk. Jeg intensiverte jobbingen med Frodo. Og likevel var var det noen mørke understrømmer jeg følte at manglet på sjøkartet. Rottegjengen - nå Venezianerne - var stille så lenge jeg holdt meg i nærheten. Skulle jeg ut av rommet risikerte jeg mytteri. De visste når jeg var nær nok til å kunne bryte opp en kamp. Skadene fortstatte å dukke opp, omtrent 1 hver 14. dag. En større konflikt var tydeligvis under oppsegling. Når det smalt ville de ikke ha innblanding! Så utviklet Frodo mataggresjon og jeg ble nødt til å avlive ham. Jeg håpet det ville bli stillere i buret. Det jeg fikk var et par dagers stillhet før stormen. En dag jeg hadde skysset ungene på skolen hørte jeg rabalderet helt nede i trappa. Det er lenge siden jeg har vært så raskt oppe i annen etasje. Jeg rakk akkurat å se Birk dytte Yggdrasil - den nye Alfa'en etter at Labben døde - utfor en hengekøye. Birk selv var uten en skramme. Det kunne ikke sies om Yggdrasil! Ny telefon til veterinær, men takket være godt grodkjøtt lukket såret seg over natten, før jeg hadde time.

Ulfs sår før det begynte å sprike. Jeg kan ikke garantere at Birk lagde det, men det var så og si identisk med såret han gav Yggdrasil noen måneder senere.

Det var ikke snakk om at Birk kunne fortsette å stå sammen med andre rotter. Selv om han bare hadde laget det ene såret var det definitivt ett for mye. Han hadde sikkert hatt en medansvarlig i Frodo, men merittlisten fra siste fire måneder så ille ut:

• Ulf: en rift, en flenge, et snutebitt og et mulig magebitt, hvorav en flenge (og en abcess på magen) trengte veterinærbehandling
• Mimer; to rifter og 1 liten flenge hvor alle gav langvarige abcesser
• Yggdrasil: 1 flenge som krevde smertebehandling

Etter mye kvaler og undersøkelser bestilte jeg time for kastrering. Det satt langt inne. På minussiden manglet Birk bare noen dager på et år, og han hadde antagelig perfeksjonert skadeteknikken. De fleste som har skrevet noe om det, anbefaler tidlig kastrering for best resultat. De gjør også et poeng av at inngrepet bør skje før dyret har fått dårlige vaner. Attpå til hadde jeg akkurat hørt et knippe historier om flere rotter som ikke våknet etter narkosen, eller våknet for noen timer før de sovnet inn for godt. På den annen side var det vel ikke noe bedre for ham å bukke under for Mycoplasma i ensomhet. Veterinæren min hadde kastrert noen rotter før uten å ta livet av dem. Hun visste også godt hvilke narkosemidler og doser de andre rottene mine trengte. Det som gjorde utslaget var at jeg fikk mulighet til å låne en annen kastrat ved behov. Det er nemlig ikke alltid rottene kan tilbakeføres i det gamle buret etter at ballene er borte, selv om kastraten blir snill og fredelig. Noen ganger tror visst de andre hannene at de har fått en jente i buret, og det kan bli litt slitsomt med så mye oppmerksomhet om bakparten...

Birk ble kastrert på 1-års-dagen sin. Fødselsdagsgave: en ny sjanse. Nederst på siden kan du lese den fulle beretningen om operasjon ballekasting. (Det er ingen bilder!) Birk kom seg raskt etter operasjonen, fikk ingen abscess i såret, og etter en uke kunne jeg begynne å la ham luftes sammen med en pre-pubertal han. Før det var gått to uker tolererte han hele gjengen, og de ham. Etter tre uker flyttet han tilbake i Veneziaburet igjen. Nå har han bodd der i godt over en måned uten at det har dukket opp problemer. Så for Birk er jeg ikke i tvil om at det var den rette avgjørelsen!

Kort tid etter den vellykkede kastreringen av Birk, overtok jeg to av brødrene hans fra deres andre omplasseringshjem. Jeg visste at de var fantastisk søte med mennesker, men at begge hadde rykte på seg for å være noen ordentlige bøller overfor andre rotter. I starten så det ut til at ryktet var overdrevent. Så fikk den minste men tøffeste av brødrene det for seg at han ville utfordre alfa'en min. Fredelige Mimer fikk et skikkelig hogg i ryggen. Jeg nølte ikke med å bestille kastrering. Det hadde hatt god effekt på fler av brødrene i kullet enn Birk. Opeasjonen gikk fint. Skorpan voknet tidligere og var mer pigg med det samme - men de langsiktige resultatene ble ikke som jeg håpet. Den tidligere så dominante og sprelske alfa'en ble forvandlet til en daff men lettskremt pingle som ikke engang taklet alminnelig nyskjerrighet fra en 200g lettere hunrotte. Enda verre: Skorpans bror og samboer hele livet taklet ikke overgangen til å bli alfa da Skorpan mistet piffen. Han begynte rett og slett å bite den 200 g lettere hannen. Resultatet av å kastrere Skorpan var altså flere skader og enda en kastrering.

Til gjengjeld ser sluttresultatet ikke så galt ut. Bror Jonathan plaget ikke lenger Skorpan, Skorpan sluttet å tråkke på "storebror", og begge ble mindre engstelige enn på det verste. Jeg krysset fingre for at hormonendringer og annerledes familieforhold vil gjøre dem mer intorduserbare på sikt. Og for så vidt... etter en måned med intensiv trening kunne Skorpan luftes sammen med den fredeligste av hannene i Venezia-buret, så lenge de gikk på et sted det ikke luktet av andre rotter. Jonathan tok det måneder å introdusere, selv etter at han var kvitt ballene. Jeg følte ikke akkurat at belønningen var verdt innsatsen i forhold til introduksjoner.

For å oppsummere er og blir kastrering den nest siste muligheten her i huset. Hadde jeg kunnet forutsi resultatet hadde det kanskje vært annerledes. Men det kan jeg ikke. Jeg vet ikke om rotta blir redd, eller hvordan burkameratene tar endringen. Nettopp fordi jeg ikke vet, er kjemisk kastrasjon et interessant alternativ. Kanskje jeg kommer til å skrive om Tardak i fremtiden.

Lovverk og etikk Det er ikke til å komme fra at kastrering er et smertefullt inngrep til tross for narkose og annen medisinering etter inngrepet. Dessuten er det ikke risikofritt å legge en rotte i narkose. Noen våkner aldri igjen. Kastrasjon har også permanent effekt på helse og mental status. Rotter får økt tendens til å legge på seg. Overspisende rotter er utsatt for hjerte- og karsykdom, og for diabetes. De får dårligere hukommelse etter inngrepet. Så hvordan kan det forsvares etisk å legge en rotte under kniven for å fjerne testiklene? I 2001 avga Rådet for dyreetikk - et uavhengig, rågivende organ oppnevnt av Landbruksdepartementeten - uttalelse om kastrasjon hvor det blant annet stod: Det er etter Rådets oppfatning ikke riktig å fjerne kroppsdeler på friske, normale dyr bare for at de bedre skal passe inn i en produksjonssammenheng eller som familiedyr. I utgangspunktet bør derfor kastrasjon være forbudt. Det er imidlertid ikke til å komme ifra at vårt dyrehold nødvendigvis må legge visse begrensninger på dyrs normale atferd. Mange voksne husdyr vil aldri få utløp for sin seksualdrift. Et generelt forbud mot kastrasjon fører altså ikke til at dyr flest får følge sitt seksuelle instinkt, men at seksualiteten blir kontrollert på andre måter. Denne kontrollen vil kunne være en kilde til betydelig frustrasjon hos dyret. Noen dyr vil utvilsomt kunne få en friere og kanskje bedre tilværelse som kastrat, for eksempel ved at okser kan slippes på beite. Legger man avgjørende vekt på integritet og hensynet til dyrets naturlige livsutfoldelse, kan dette i en konkret situasjon være argumenter for kastrasjon, i stedet for argumenter mot. Som eksempler på når kastrasjon kunne være til dyrets beste nevnte uttalelsen aggresjon og mulighet til å bevege seg blant artsfrender. Dyrevernloven tok ikke inn anbefalingen fra Rådet for dyreetikk om å forby kastrasjon generellt, men å tillate det når kastrasjon ble ansett for å være til det enkelte dyrets beste. En kastrering av rotte er et kirurgisk inngrep som skal utføres av veterinær. Ellers er det fritt fram å bestille ballebeskjæring. Mange veterinærer vil spørre etter grunnen til ønsket om kastrering. Dyrevernloven sier jo at dyr skal slippe å lide i utrengsmål. Aggresjon, kraftig nervøsitet eller praktisk behov for å la en han gå sammen med hunner regnes for etisk forsvarlige grunner for dette inngrepet. I Norge er det ikke så vanlig å kastrere hanrotter uten adferdsproblemer, med mindre man er en omplasseringsinstitusjon. Det kan være mange grunner til det, ikke bare etiske. Kirurgi koster penger, så de færreste rotteeiere går til et slikt skritt før de synes er nødt til det. Kynisk sett koster en kastrasjon faktisk mer enn en avlivning og en ny rotteunge. Det koster ofte mer enn kastrasjon av katt. Arbeidet for veterinæren er det samme, men disse rottene våre trenger faktisk mer medisin enn kattene! På den annen side er ikke inngrepet dyrere enn å fjerne en stor svulst. For hanrotter med adferdsproblemer som skyldes overproduksjon eller forhøyet sensitivitet for gonadehormoner kan beskjæringen være nødvendig behandling. Rotteballer tilhørende Labben, alfa'en. Hos eldre hanner er det ikke uvanlig at torpedoene subber i gulvet når de går. Sædledernes irrganger og andre anatomiske merkverdigheter Rottetestiklene (testes) er avlange organer forbundet med urinrøret (urethra) via først bitestiklene (epidydermis) og sædlederene (vas ductus). Bitestiklene er to klumper som henger ved testiklene. Sædcellene må passere gjennom dem for å modnes, ellers kan de ikke befrukte noe egg. Deler av overflaten av testiklene og bitestiklene er dekket av et vakkert, meandrerende mønster av tynne sædganger. Dessverre har jeg ikke noen nærbilder av dem. Veterinæren lurte på om jeg ville ha med meg trofeet hjem for å legge på formalin, men jeg regnet med at de hadde bestillingstid på apoteket for å skaffe balsameringsvæsken. Dessuten tror jeg kanskje mannen og guttene hadde følt litt Freudiansk angst hvis jeg hadde plassert glasset på peishylla. Til gjengjeld har Kenyon College har lagt ut et fotografi av en åpnet rotte som viser anatomien. Detaljen er dessverre ikke så gode at man får med seg det fine mønsteret av sædganger. Testiklene er plassert under analåpningen og bak penis på hanrottene. Som mennesklige testikler er de avhengig av en bestemt temperatur for å produsere høykvalitets sæd. Rotta kan regulere temperaturen ved å trekke stenene inn i buken. I en kampsituasjon kan de også trekke til seg testiklene for å beskytte dem. Muskelen som trekker dem opp reagerer på noradrenalin. Noradrenalin er et stresshormon som rotta produserer når den fysisk forberedes for flukt eller kamp. I tillegg ligger det et beskyttende fettlag rundt testiklene. Testiklene produserer ikke bare sædceller. De lager også hormonene testosteron, østradiol, androstendion og dehydroepiandrosteron (DHEA). Disse hormonene har så mange forskjellige oppgaver rundt om i kroppen at det blir umulig å liste opp alle. Spesielt fordi forskerne stadig finner nye sammenhenger. Det som i alle fall er sikkert er at et kraftig fall i hormonnivået har positiv effekt på visse former for aggresjon og angst hos rotter. Noen av de andre effektene er også til fordel for rotta, men ikke alle. Etter en kastrering tar det bare timer før testosteronlagrene i fettvev er brukt opp. Adferdsendring etter kastrasjon derimot, kan ta to til tre uker. Det skyldes dels lageret av testosteronestre, som først blir oppbrukt etter ca. 14 dager, og regulering av reseptorer i hjernen eller andre steder i kroppen. Andre hormonnivå som synker raskt: dihydrotestosteron (6 t borte fra serum, men forblir lenger i blant annet sædblæren) Noen effekter av kastering Tidspunktet for en kastrasjon har stor betydning for hvilken effekt den har på en hanrotte. Rotter som kastreres før puberteten og før benstrukturene er ferdig utvokst vil oppføre seg annerledes og ha en mer "kvinnelig" benbygning enn hvis kastrasjonen var blitt utsatt. Disse endringene gjelder imidlertid kastrater utansett alder: Fertiliteten forsvinner Nokså opplagt - men den forsvinner ikke øyeblikkelig. Nedsatt seksualisert adferd Rottene kan fortsatt kopulere, men interessen avtar. Nedsatt angrepsfare fra andre rotter Kastrerte hanrotter er mindre utsatt for angrep fra andre rotter ved introduksjon til ikke-kastrerte rotter i buret deres. Nedsatt aggresjon Nesten alle former for aggresjon reduseres. Det er blitt skrevet at kastering ikke kurerer hanrotter fra å drepe rottebabyer. Vel, ikke for alle, men de kastrerte babymorderene hadde likevel lavere sannsynlighet for å drepe babyer etter å ha blitt fratatt torpedoene. Nedsatt nervøsitet Dette gjelder ikke alle rotter. Noen kan antagelig bli mer nervøse av kastrering fordi testosteron får dem til å føle seg modigere. Nedsatt markeringsbehov Urinmarkeringen går normalt ned i hyppighet. Nedsatt blodtrykk Mangel på testosteron fører til nedgang i antall kalsiumkanaler i glatt muskulatur. Nedsatt smerteterskel Kastrerte rotter tåler mindre før de føler smerte enn intakte. Nedsatt forbrenning Kastrater får et lavere aktivitetsnivå og økt tendens til å legge på seg. Endret effekt av legemidler Kastrerte hanner har for eksempel dårligere effekt av morfin enn intakte hanner. Ellers får de vanligvis en kraftigere effekt av legemidler. Testosteron øker nemlig produksjonen av noen leverenzym (cytokrom P-450 og N-demethylase) som er viktig for å bryte ned mange legemidler. Endret opptak av næringsstoffer Kastrater har lavere frigjøring av amylase i spytt. Det betyr antagelig at de ikke bryter ned stivelse like effektivt som intakte hanner. Opptaket av langkjedede fettsyrer endres også hos kastrater. Endret pelskvalitet Kastrater har mer underull og færre dekkhår enn intakte. Nedsatt produksjon av hudfett/talg, siden produksjonen er avhengig av østrogen- og testosteronnivå Svekket muskelstyrke Muskelen levator ani påvirkes at testosteronnivået. Endret tårevæske Sammensetningen av tårevæsken blir mer lik hunrottenes. Endret mottakelighet for infeksjoner Kastrerte hanner er mindre utsatt for hakeorm enn intakte. Det er helt sikkert en rekke effekter jeg ikke har lest om, og mange som ikke er oppdaget ennå. Husk: Kastrater har lavere smerteterskel enn andre hanner. Medisindosen til kastrater må ofte reguleres for å unngå overdosering og bivirkninger. Operasjon ballekasting Sitat fra Rådet for dyreetikk: Det bør være et ufravikelig krav at dersom et dyr blir kastrert, skal det uten unntak gjøres under bedøvelse og med tilhørende postoperativ smertebehandling. Siden de færreste får anledning til å være med når rottene kastreres, er det sikkert noen som lurer på hvordan det egentlig går for seg. Det finnes mer enn én teknikk, men dette er den vanligste. Jeg kan jo starte med å si at det egentlig er et nokså lite og enkelt inngrep. Det betyr selvsagt ikke at det alltid går på skinner. I Birks tilfelle tok det faktisk ikke mer enn 45 minutter fra veterinæren hadde satt bedøvelsessprøyta til jeg betalte og fikk ham med hjem. De fleste veterinærer insisterer på å beholde rottene noen timer før de får reise. Min veterinær sier at det gjøres mer for å spare eierene enn for å kunne redde dyret hvis noe går galt. Hun har i alle fall så dårlig erfaring med å prøve å stoppe Death of Rats* med en adrenalinsprøyte at hun har sluttet å prøve. Dessuten regner hun med at de fleste dyr får bedre tilsyn hos en hjemmeværende matmor enn på veterinær- kontoret. * Death of Rats er en karakter fra Discworld-bøkene til Terry Pratchett. Det er rottenes egen Mannen med Ljåen. Det hele startet med at Birk fikk narkose i form av sprøyte i buken. NB! Allerede her dukker et av faremomentene ved operasjoner opp. Bukinjeksjon kan gi indre blødninger. Alternativet er nakkesprøyte. Dessverre ser nakkesprøytene ut til å stresse mine rotter mer enn injeksjon i buken. Etter at vi begynte med buksprøytene har narkosen virket både raskere og ved lavere dose. Siden jeg stoler på håndlaget til denne veterinæren (det er ikke alle som er like godt trenet!), og siden rottene er roligere når jeg holder dem fast selv enn de ville vært i hendene på en fremmed, har jeg valgt faren for blødning framfor økt fare for overdosering. Birk sa fra hva han mente om behandlingen ved å straks legge igjen og tråkke i noen skikkelig bløte rosiner. Så fikk han komme over i reiseburet for å roe seg og vente på at narkosen skulle slå inn. Da Birk ikke lenger reagerte på at jeg berørte ørene hans og knep øyelokkene hans sammen, var han klar. Jeg la ham på ryggen på en spesiell pute på operasjonsbordet, med halen mot veterinæren. Først ble han barbert nedentil og operasjonsfeltet ble dynket godt i sprit. NB! Neste faremoment er nedkjøling. En del narkosemidler nedsetter rottenes evne til å regulere kroppstemperaturen. Uansett vil spriten som fordamper kreve energi, og operasjonsbenken holder bare romtemperatur. Puten brukes for å hindre dyrene fra å miste for mye kroppsvarme mens de ligger der. Birk fikk påsmurt Simplex øyesalve for å hindre at de åpne øynene tørket ut. Veterinæren klippet hull i et litet operasjons"laken" i papir slik at hun kunne tre det rundt ballene til Birk. Papiret ble festet med klemmer til mageskinnet hans. Så la veterinæren den ene håden på rottas mage for å presse testiklene ned i pungen. Med den andre hånden skar hun et litet snitt i huden over hver testikkel før hun forankret den ene med en tang. I følge veterinæren er dette enda et vanskelighetsmoment. Hvis testiklene forsvinner opp i buken kan det bli vanskelig å få tak i dem igjen! Med den ene testikkelen fiksert kunne hun konsentrere seg om den andre: Dra den ut av åpningen mens hun løsnet de tynne hinnene rundt den, og binde om med catgut over der testikkelen skulle skjæres av. Organet var mye lengre enn jeg hadde forestilt meg! NB! Avbindingen er antagelig det nest mest kritiske punktet under operasjonen, etter anestesien. Hvis tråden ikke sitter stramt nok eller glipper får rottehannen indre blødninger som kan ta livet av ham. Det finnes andre typer tråd som også kan brukes. Normalt ville ikke veterinæren valgt catgut, men en annen mer moderne oppløselig tråd. Men siden jeg akkurat hadde måttet reoperere en annen rotte som reagerte på den andre tråden, tok hun ikke sjansen. Da testikkelen var forsvarlig bundet av ble den skåret av nedenfor avbindingen. Veterinæren sjekket at både testikkel og bitestikkel var kommet med. Så kunne prosessen gjentas på den andre siden. Til sist skulle pungen sys igjen. Veterinæren laget et korssting på hver side. De skulle ut etter en uke, hvis han da ikke hadde fjernet dem selv først. Så gjenstod det bare å vaske litt med desinfeksjonsmiddel. Hvis operasjons har gått riktig for seg mister rotta nesten ikke noe blod, annet enn det som allerede befinner seg i testiklene. Derfor går vaskingen veldig kjappt. Dette er hva veterinæren min bruker: Catgut USP 2/0 EP 3,5 Serrag Wiessner Prolene 3.0 Domitor vet 1 mg/ml 0,5 ml/kg rotte Ketalar 50 mg/ml 1,5 ml/kg rotte Etter operasjonen Bivirkning av narkosen: utstående øye og reversibel grå stær Noen veterinærer bruker oppvåkningssprøyte for å få dyrene ut av narkosen. Det gjør ikke min. Filosofien er at hvis dyrene sover seks timer ekstra, er det seks smertefrie timer i ro hvor sår og skader har bedre sjanse til å gro. Men i oppvåkningsperioden trenger dyrene litt ekstra omsorg. Jeg hadde tatt med meg et stort, tomt Dolmio tomatsausglass til veterinæren. Før vi dro derfra fylte jeg glasset med godt, varmt vann fra springen og pakket det inn i en gammel tøybleie. Det fungerte som varmeflaske i mange timer. Ellers lå Birk på magen min, tullet inn i en ullklut fra en godt tovet genser deler av tiden. Han måtte bytte klut noen ganger på grunn av tissingen. Jeg passet også på at øynene hans ikke gikk tørre. Han fikk viskøse øyedråper annenhver time etter at øyesalven ikke gav hinne på øynene hans lenger. Jeg kunne selvsagt kjøpt en tube øyesalve og brukt den bare én gang, men salven er bare holdbar en måned etter åpning. Viskøse øyedråper uten konserveringsmiddel på engangspipetter kan stå mye lenger. Jeg syntes Birks øyne virket uvanlig store og stirrende der han lå, men tenkte ikke noe særlig over det. Ikke før jeg hadde ham i narkose igjen for å operere bort en svulst. Da var de ikke bare stirrende - de var til de grader på stilk at jeg nesten ikke klarte å lukke øyelokkene over dem når jeg skulle smøre ut over de viskøse øyedråpene. Også hadde han en uklar, grå flekk på det ene øyet! Den gråhvite flekken kjente jeg igjen fra eldre rotter med synsproblemer. Fenomenet kalles grå stær, og jeg ble forskrekket over at jeg ikke hadde lagt merke til det før, siden det vanligvis tar tid før flekken blir så tydelig. Ikke i dette tilfellet. Birk hadde fått grå stær som reaksjon på narkosen. Det forsvant heldigvis fullstendig etter bare et par dager. Økt trykk i øyet er en kjent bivirkning av ketalar. Det er ikke uvanlig at rotter begynner å "snorke" i forbindelse med narkose. Narkosemiddelet Ketalar øker slimhinnesekresjonen, og det høres på pusten. Det har aldri blitt virkelig ille med noen av mine rotter, men jeg følger med på det, og bytter gjerne sovestilling på rotta for å se om det hjelper. Ofte er ny sovestilling alt som skal til. Siden jeg alltid har fått med rottene sovende hjem etter et inngrep, vet jeg ikke hvordan de oppfører seg etter en oppvåkningssprøyte. Murmeldyrene har i alle fall våknet litt i rykk og napp over en meget lang periode. Det har vanligvis tatt ca. 8 timer (store variasjoner!) før jeg ser de første tegnene til bevissthet. Det kan være rykninger i nesen eller øynene. Kanskje går det et par timer til rotta våkner såpass at den forsøker å krabbe rundt. Innimellom sover den fryktelig tungt. Jeg har ikke bilder av Birk mens han kommer ut av narkosen, men jeg har bilder av hans bror Skorpan etter kastrering. Her har han klart å krabbe seg halvvegs innunder klatrestativet, hvor han kollapset for en lang stund. Da Birk begynte å krabbe rundt, hadde han slett ingen styring på bena. Det er normalt. Birk veltet og skled og akte seg rundt uten å helt vite hvor han ville. Hvis en rotte f.eks. ligger på et teppe på sengen i dette stadiet vil den med stor sannsynlighet ramle utfor. Et sykebur innredet uten klatremuligheter er det beste. Og selv om det kan være vanskelig for rotta å drikke fra en drikkeflaske bør den ikke få vann i en skål. Det første den kommer til å gjøre er å slepe seg bort til skålen og velte opp i den. Rotta blir våt og kald, og stingene blir våte. I stedet pleier jeg å legge inn mat med mye vann i: kokt potet, agur, vannmelon... Birk fikk en bit kokt potet som lå like ved hodet hans da han våknet. Han kravlet seg bort, satte tennene i den, nøt antagelig følelsen av noe kaldt og fuktig, og sovnet igjen uten å svelge. Jeg løftet ham forsiktig bort fra maten og skaffet ham mer egnet sengetøy enn en kald potet. Neste stadium kommer når rotta finner ut at han kan gå igjen. Birk virret rundt med en full manns balanse og overmot. Klok av skade hadde jeg ikke satt ham i et vanlig sprinkelbur. Ellers ville han ha forsøkt å klatre i sprinklene. I stedet bruker jeg en reisebur for hun eller katt - en plastkapsel - til rotter som er i ferd med å våkne. Myk mat er fortsatt et clou. Jeg pleier å vente med smertestillende til jeg ser at rotta er i stand til å svelge litt velling eller liknende. Etter kastreringen tok det 1 1/2 døgn før Birk ble interessert i fast føde igjen, men han slikket villig i seg youghurt og grøt. Vekttapet ved var ca. 45 g for rekonvalesentperioden. Det er mer enn testiklene veier. De er beregnet til å utgjøre 4,26% av kroppsvekten, dvs. 21,3g for en 500 grams rotte. Forskjellen ligger dels i at fettlaget utenpå testiklene, som også fjernes ved operasjonen, ikke teller med på testiklenes vekt. Når Birk veide ca. 650 g i utgangspunktet og dessuten spiste mindre enn vanlig i to dager høres vekttapet ganske normalt ut. Birk fikk med seg en antibiotikakur, men jeg valgte å ikke bruke den da han spyttet ut mesteparten av første dosen. Testiklene og pungen har veldig god blodforsyning, og det skal en del til at det blir en infeksjon. Abscesser er riktig nok en vanlig komplikasjon ved inngrepet. Problemet er at det er vanskelig å nå fram med antibiotika fordi abcesser er temmelig isolert fra resten av kroppen. Hadde det vært en annen type operasjon eller en mer svekket rotte hadde jeg selvsagt gitt kuren. Men Birk var virkelig en eksemplarisk pasient. Han holdt såret rent, tok livet med ro, og tok stingene selv da han syntes såret var grodd bra nok. Han ser litt rar ut med de inntørkede rosin-størrelse vedhengene som er igjen. Til gjengjeld har han sluttet å bruke ballene som oppvaskkluter for å gni urinen sin utover hendene mine... Kastrering av rotter innebærer alltid en dødsrisiko. Det vanligste er at dyret ikke tåler narkosen, men en sjelden gang viser det seg at rotta er bløder. Bukinjeksjon er er dårlig idé ved forhøyet sannsynlighet for blødersykdom (blue rotter). Bortsett fra det har jeg grunn til å tro at prosedyren over, når riktig utført, fungerer. I skrivende stund har jeg fått kastrert seks hanner. Alle overlevde, ingen fikk pungbyll eller trengte veterinærhjelp mot bivirkninger av narkosen. Abscesser etter kastrering NB! hvis du ikke liker bilder fra operasjoner, ikke scroll videre ned. Mange av abscessene etter en kastreringer er sterile abscesser. De skyldes at den oppløselige tråden ikke løser seg opp likevel. I stedet blir den liggende og forårsake en immunreaksjon. Antibiotika hjelper ikke mot sterile abscesser. Byllen må tømmes for materie og trådrester før rotta blir bra igjen. Ofte vil byllene være til plage mens de er under utvikling, men sterile abscesser er ikke farlige med mindre de klemmer på vitale deler. Det skumle med sterile abscesser er at av og til tar man feil: De er slett ikke sterile, men inneholder bakterier. Det kan koste rotta livet! Derfor skal man alltid ta byller etter operasjoner alvorlig. Det finnes en gruppe med hanrotter som er mye mer utsatt for betente byller etter kastrering enn andre - selv om de får antibiotika før og etter operasjonen. Det er de rottene som blir kastrert på grunn av skader på pungen. Noen hanrotter angriper nemlig ballene med vilje og forsøker å kastrere motstanderen! Hvis det har vært tenner på ferde er det selvsagt et urent sår. På toppen av dette blir rotta liggende med innsiden ut på et urent underlag fram til den kan lappes sammen igjen. Skadestedet er garantert fullt av bakterier som blir sydd inn. Sannsynligheten for at antibiotikakuren ikke virker på dem alle er dessverre stor. Jeg har mottatt en rotte med en slik sykehistorie til omplassering. Da jeg overtok han en måned etter kastreringen hadde han en skikkelig byll nedenfor penis. Rotta var tilsynelatende i fin form, men infeksjonen var en tikkende bombe. Trykk på området fikk pusset til å tyte ut via åpningen rundt penis. Betennelsen var i ferd med å arbeide seg ut gjennom den tykke hinnen rundt abscessen. (Gul flekk på siden av den røde klumpen). Kompress-pakken er tatt med for å vise størrelsen på abscessen. Den innerste firkanten er 3 x 3 cm. Hvis ikke abscessen var blitt fjernet denne dagen er det stor sjanse for at den ville ha sprukket av seg selv. Det hadde neppe rotta overlevd. Jeg krysset fingre for at en tøff og langvarig antibiotikakur ville ta knekken på det som var av restbakterier. I dette tilfellet gikk det galt. 10 dager etter operasjonen dukket det opp en ny abscess på rottas mage. Dagen etter kom det to byller til. I samråd med veterinær ble det satt sluttstrek. Ved obduksjonen ble det oppdaget en fjerde byll i bukhulen på rotta. Fra venstre, abscessen fra dag 10, sprukket, og de to abscessene fra dag 11. Abscessen i midten har plassering rettt under operasjonsarret fra 11 dager tidligere. De tre ikke tømte abscessene inneholdt et stinkende, grønt puss, typisk for anaerobe bakterier, og ikke det samme som abscessen fra 11 dager tidligere. Referanser Uttalelse fra Rådet for dyreetikk om kastrasjon av 2001 Fullteskst Human epididymal proteins and sperm function during fertilization: un update ANDREA LASSERRE et al. Abstract Long-lived testosterone esters in the rat W Borg, C H Shackleton, S L Pahuja, and R B Hochberg Abstract Changes in Testosterone and Dihydrotestosterone Levels in Male Rat Accessory Sex Organs, Serum, and Seminal Fluid After Castration: Establishment of a New Highly Sensitive Simultaneous Androgen Measurement Method BUNZO KASHIWAGI et al. Abstract Testosterone deprivation by castration impairs expression of voltage-dependent potassium channels in rat aorta. P Zhou et al. Abstract Effects of Dehydroepiandrosterone (DHEA) on Pituitary Prolactin and Arcuate Nucleus Neuron Tyrosine Hydroxylase mRNA Levels in the Rat Ester Garcia De Yebenes et al. Abstract Territorial aggression of the rat to males castrated at various ages Kevin J. Flannellya og Donald H. Thor Fulltekst Gender related differences in antinociceptive properties of morphine after gonadectomy in male and female rats Manzumeh-Shamsi Meimandi et al. Abstract Castration decreases amylase release associated with muscarinic acetylcholine receptor downregulation in rat parotid gland Lucila Busch1 og Enri Borda Abstract Sex differences in hepatic uptake of long chain fatty acids in single-pass perfused rat liver Michael C. Kushlan et al. Abstract Hormonal influence on the secretory immune system of the eye: androgen regulation of secretory component levels in rat tears D.A. Sullivan et al. Abstract SEX-DEPENDENT DIFFERENCES IN DRUG METABOLISM IN THE RAT II. Qualitative Changes Produced by Castration and the Administration of Steroid Hormones and Phenobarbital S. EL DEFRAWY EL MASRY og G. J. MANNERING Abstract Experimental studies on the effects in helminthic infection, with special reference to the gonadectomy of the host. Paik KH. Matmor original 2008-10-20 sist endret 2010-03-10 Adressen til hovedsiden er: matmor.info