Tilbake til Hovedsiden

Aggressiv duftkommunikasjon

Det var sommer i Oslo og hett. Først bet ferierottegjesten meg så jeg måtte på legevakta. Nå stod Mimer og lurte på hvorfor de fem vennene hans plutselig hadde pinnsvinsveis og rullet rundt i en eneste mølje. Jeg lurte ikke. Fortere enn svint skilte jeg de fem kamphanene og rekvirerte ungene mine til å bære på dem som ikke kunne få et bur for seg selv. Så vasket jeg voksduken og lekene, og bar en uskyldig utseende papirpose ut av huset. En papirpose med rikelige duftspor av en fremmed, stresset og aggressiv han... Det var sommer i Oslo og hett. Vel, parkeringsplassen var full, og bading og gjennomhullede fingre var uansett ingen god kombinasjon. En overskygget veranda, isvann med sitron, tankevirksomhet og bærbar med trådløst nettverk reddet feriefølelsen. Hvis du har lyst til å vite hva jeg fant ut om duft og adferd er det bare å fortsette! Og under Adferdsterapi for rottter kan du lese om den ellers fredelige Squeek som gikk til angrep på alle som luktet av babyrotte.

Skvettende rotte, skjult drage

Så spoler vi fram til neste dag. Den var nokså hektisk, og før vi visste ord av det var det langt over vanlig rotteluftetid. Minsten hadde riktignok luftet Mimer, alfaen. Han fikk rumstere en halvtimes tid før jeg det ble gjestens tur på lekeplassen. Det ble, uhm, instruktivt. Den Fremmede skvettet (urinmarkerte) over alt, skrapte med føttene, snøftet og bar seg. Etterhvert stilte han seg på to ben på bordkanten nærmest rotteburet med gjengen min. Han så ut som om han kunne tenke seg å hoppe over og erobre verden. Et par tykke arbeidshansker reddet meg fra flere bitt mens jeg bukserte ham tilbake til buret. Nå var rottegengen min rimelig ivrig etter å få sin luftetur. Jeg tenkte jeg skulle få en rolig stund med noen rotter som visste å oppføre seg... Litt rydding, og bordet stod klart.

Men hva skjedde? Alle rottene unntatt Mimer reiste bust med det samme de ble satt på lekeplassen! Få sekunder senere måtte jeg altså gripe inn i et møljeslagsmål som involverte fem av seks burkamerater. Også gjengen min som nylig hadde vært gjennom flere voksen-introduksjoner med åpent sinn og lukket munn!

Det er ikke vanskelig å rekonstruere hva som hadde foregått. Fordi det var ferie, hadde jeg ikke nok rotteleker til at gjesten kunne få sine egne under lufteturene. Han måtte dele med mine. Den Fremmede hadde metodisk skvettet (urinmarkert) på alt sammen: En papirpose, et Aladdinoreisebur og et ilder-rør. Papirposen var særlig interessant. Han tråkket færlt rundt der inne og snøftet.

Mellom luftingene hadde jeg vasket voksduken lekene lå på. Lekene selv var det verre med. Den første rotta ble gående og snuse på voksduken. Det var han som ikke skjønte noe etterpå. Den andre rotta krøp inn i det nokså tette ilder-røret. Han fikk bustepels og var opplagt sur da han kom ut. De to rottene som hoppet oppi det åpne reiseburet med tekstiler i bunnen fikk også bustepels av lukten. De snøftet misfornøyd før de klatret fornærmet ut igjen. Da de tre siste rottene kravlet inn i den urinmarinerte papirposen med dårlig luftsirkulasjon ble i alle fall to av dem helt ville. Jeg hørte først et snøft og så et hyl. Posen ble endevendt, og ut skled Birk, og Frodo som hang fast i rumpa på Ulf. Birk kom seg på beina og hoppet på en av svartbrødrene, og plutselig hadde jeg altså fem rotter rullende rundt i beste tegneseriestil. For svartbrødrene var et team, og den som ville bølle med én av dem måtte regne med begge to. Utrolig nok viste det seg etterpå at ingen av dem hadde en skramme! Puh!

Ti minutter senere stinket hele stuen som et parfymeri, og vi ble klissete på fingrene når vi klappet rottene på ryggen... Jeg vaglet meg til på verandaen og lurte på om jeg kunne finne noen støtte for idéene mine i litteratur:

Svettende rotte

Det som i alle fall er sikkert, er at den lukten jeg kjenner som en søt og tung blomsterduft når jeg graver nesa inn i pelsen på hanrottene mine, skilles ut på bakparten deres. Det er der den er sterkest, og noen ganger kan man se sekretet! Rotta blir fuktig i pelsen over rumpa og hoftene. Det skjer typisk i forbindelse med hanrottenes "hormonalder" en gang mellom 3-6 måneder, eller i forbindelse med introduksjoner. Det ser nesten ut som om rotta svetter... Men svetten lukter ikke alltid så sterkt, og det er identifisert minst 22 forskjellige duftstoffer i sekretet. Det er ikke godt å si hva de forteller alle sammen! Fig.1: Bildet til høyre er tatt av Anita Sjølie, og viser tydelig en "svettende" rotte. Den har ingen annen forbindelse med historien enn at jeg fikk lov til å låne det for illustrasjon. Det går en fuktig stripe nedover høyre side. Eieren beskrev lukten fra buret som "rånelukt". Androsteron er forøvrig et av de stoffene som setter usmak på kjøtt av råner... Ingen av mine hanner svettet like synlig som dette, men jeg kunne kjenne at det var seigt når jeg tok på ryggen deres.

Med hele 22 forskjellige duftstoffer som kan finnes i forskjellige konsentrrasjoner, kan det godt være ryggsekretet hjelper til å identifisere rotta. Normalt ser det likevel ut som om det er urinen rotter bruker til å kjenne igjen individer. Det er påfallende hvor raskt sekretet kan komme i forbindelse med en konflikt, så kanskje sekretet heller kommuniserer stressnivå og "mannemann"? Det eneste jeg har funnet konkrete opplysninger om, er at hunrotter signaliserer hvor de er i fertilitetssyklus ved hjelp av de samme talgkjertlene. Det tyder på at sekretet også kan være rikt på hanrottehormoner og beslektede stoffer.

Skvettende rotte

Ut via urinåpningen kommer også flere typer kjertelsekret. Hos baby hanner utskilles et eller flere duftstoffer som får mammarotten til å vie dem spesiell oppmerksomhet. Baby hannene trenger mer stell for å kvitte seg med avføringen enn hunner gjør. Dette sekretet dannes i preputialkjertelen. Også hos voksne rotter signaliserer sekretet kjønn. Høyst sannsynlig kan det ha andre effekter også:

Jeg har ikke klart å finne en undersøkelse som sier at urinmarkering fra fremmede rottehanner øker konfliktnivået mellom hanner som bor sammen. Mus, derimot viser akkurat denne effekten. Duften av en fremmed mus øker aggresjonen mellom mus som kjenner hverandre fra før. Duften av preputialsekret fra intakt hanmus øker aggresjonen mot kastrater. Etter sommeropplevelsen er jeg ikke i tvil om at det samme kan gjelde for rotter. Men at effekten kunne være så sterk, og at det var forskjell på fremmede hanner, det gav meg likevel bakoversveis! Dette var noe jeg ville vite mer om. To-tre måneder senere kan jeg ikke påstå at jeg har "forstått" hvordan instinkter utløses. Men jeg har lært en god del mer enn jeg kunne fra før om luktesans - og det kan jeg forsøke å formidle.

Den fantastiske rottenesa

Fig.2: Nese-vise dyr I tillegg til opplysninger om kjønn og fertilitetsstatus på artsfrender, stressnivå og matvaner vet vi at rotter kan plukke ut nære slektninger blant mennesker på bakgrunn av lukt. Da klarer de nok det samme for rotter. Like interessant er det at en rotte som følger sporet etter en annen, vet om artsfrenden fant matvarer, farer eller ingen ting av interesse. Rotter er forresten også flinke til å luke i stereo! De bruker nesten ikke noe tid på å bestemme hvor en lukt kommer fra.

Mennesker kan også bli berørt av kjemiske signaler fra artsfrender. Men rent bortsett fra at noen lukter virker så motbydelige på oss at vi kan brekke oss av dem, eller at matlukt kan øke salget av matvarer, har vi få eksempler på at dufter bryter ned selvkontrollen. Så hvorfor er det annerledes for rotter?

Feromoner Et instinkt er et arvelig, artsspesifikt handlingsmønster som utløses ved et eller flere spesielle signal Det finnes et navn på kjemiske substanser som brukes til kommunikasjon eller som utløser stereotyp adferd (spesielle handlingsmønster) innenfor en art. De kalles feromoner. Feromonene kan deles inn i dem som utløser en straksreaksjon, og dem som har mer subtile effekter. Aggesjonen det handler om her er opplagt en straksreaksjon. Endringer i aggresjonsnivå via duft kan også være langsomme. En hunrotte som blir utsatt for lukten av en gravid medsøster i noen dager er mindre tilbøyelig til å angripe rotteungene enn en som ikke har kjent lukten. Alle rotteproduserte molekyler som kan detekteres av en olfaktorisk sensor kan i prinsippet være et feromon. Det betyr både små, fettløselige molekyler og inntil middels store vannløselige stoffer. I praksis begrenses nok utvalget til stoffer som kan knyttes til rottens behov: finne mat, unngå rovdyr, klare seg i rottesamfunnet og reprodusere seg selv.

Det kan være flere grunner til at vi blir uinteressert i omverdnen når vi har tett nese...

Noen av rotte-feromonene har leselige navn som androstenon, mens andre bare kalles ved tungebrekkere som 6,11-dihydro-dibenz-b,e-oxepin-11-one. Før trodde man at de ble produsert i forskjellige duftkjertler som rottene har. Nå ser det ut til at hormoner og deres naturlige nedbrytningsprodukter som utskilles i urin og andre kroppsvæsker, ja, kanskje til og med utåndingsluft også kan oppfattes som feromoner. For så vidt produseres hormonene i kjertler, men det kan ikke sies å gjelde nedbrytningsproduktene deres, eller svoveldioksid fra magen eller munnhulen.

Fig. 3: Duftkjertler m.m. på (tvekjønnet) rotte

Tårekjertler Spyttkjertler, submaxillære Kinnputene Harderians kjertel bak øynene med utløp til øyne og nese Flanker (mest hanner) Andre talgkjertler under pelsen fordelt rundt i huden Urin med utløp via urinrøret Preputialkjertel på magen mellom huden og kroppsveggen, foran klitoris på hunrotter og penis på hanrotter, med utløp under forhuden/klitorisfoldene Fotsåler Fæces (rotterosinene!) Testiklene (kun hanner) med utløp i urinrøret Koagulasjonskjertel (kun hanner) med utløp i urinrøret Brystkjertler (flere hos hunner enn hos hanner) Spyttkjertel, sublingual dvs. under tungen Utåndingsluft

Noen feromoner er felles på tvers av mange arter. Lukten av mannlig menneskeurin kan gjøre hanmus aggressive på samme måte som lukten av fremmed hannmus-urin. Flere insekt-arter reagerer med interesse for et av duftstoffene fra brunstige elefanter. Forhåpentligvis forteller noen av de andre duftene fra elefanten at: "OBS! Ligg unna - jeg er ikke et insekt." Utviklingsmessig er det gode grunner for at vi skal kunne skille mellom feromoner fra forskjellige arter. Hos mus kan for eksempel lukten av en fremmed han være nok til å resorbere en tidlig graviditet. (Det samme gjelder ikke for rotter.) Hvis musene reagerte på alle fremmed hanner uansett art, ville det nok ikke blitt så mange musunger i verden.

Skjult drage (eller Luktens fysiologi) Men selv om rottene kunne oppfatte duftsignaler fra hverandre - hvordan hadde det seg at den normale adferden deres ble satt ut av spill, og den indre dragen våknet? Alle rotteguttene mine ble på tuppa, men noen mer enn andre. Angriperene utgjorde også to av de tre som hadde fått den største konsentrasjonen av Fremmed Rottelukt. På den annen side var det kanskje ikke tilfeldig at nettopp disse hadde oppsøkt den sterkeste duftkonsentrasjonen. De to som gikk til angrep var opplagt de to som jeg på forhånd vurderte som mest ustabile. To måneder senere ble Frodo avlivet for nervøsitet og aggresjon, og rett etterpå havnet Birk i alenebur for å ha skadet (minst) en annen rotte. Den tredje rotta som gikk inn i den marinerte papirposen var Ulf. Og Ulf må klassifiseres som "unormalt eksiterbar", selv om han ikke er spesielt aggressiv. Så det kunne se ut som om duftsignalene forsterket tendenser som rottene allerede hadde, mer enn at de endret personlighet. Den overveldende aggresjonen til tross - ingen av rotteguttene gjorde noe verre enn å rive av en pelsdott. Når det gjalt gjesterotta visste jeg ikke så mye om hvordan den "vanlige" oppførselen var. Men når en av mine egne matvrak bommer idét han tar en godbit av fingrene mine, klarer han vanligvis å stoppe bittet lenge før blodet flyter. Gjesterotta hadde virket fornøyd der den satt på fanget mitt og ble klappet. Han reagerte ikke på at jeg lente meg unna og snek en hånd inn i uteburet som stod ved siden av oss. Men da hånden med rottelukt kom nær nok - lukten av min avdankede, skrantende eks-alfa som jeg ville ha trodd var den minst truende av dem alle - slo han fullstendig om. At jeg også luktet og smakte og kjentes ut som menneske registrerte bare ikke. Da han først var igang ble det to-tre doble bitt på hver hånd i rask rekkefølge før jeg fikk passifisert ham. Hva det nå var som fikk ham til å klikke, var det tydelig at det totalt overkjørte beskjeden fra sansene om at "dette er ikke en rotte"! Akkurat som hanmus kan lures til å angripe gummimus som er innsmurt med fremmed hanmusespytt, slik jeg senere fant ut. Ja, hvordan får enkelte spesifike duftsignaler (denne spesielle gjesterotta) ellers rolige rotter til å slåss? Å vise til "underbevisstheten" er liksom ikke så mye hjelp i. Sansene våre blir bombardert med inntrykk hele tiden, så det er ikke rart at vi har innlagt en slags filtreringsmekanisme for hva vi aktivt husker og tenker på. At vi også har mekanismer for å reagere på faresignaler uten å nøle er heller ikke så merkelig. Aggresjon kan være en overlevelsesmekanisme. Spørsmålet er heller hvorfor lukten virker så mye sterkere enn for eksempel syn- og hørselssansen. Dessuten, hvorfor virker lukten så mye sterkere på rotter enn på mennesker i forhold til aggresjon?

Saken er at lukt og følelser bokstavelig talt henger sammen på en helt annen måte en lyd og følelser eller lys og følelser. Det skyldes hvordan nervecellene er organisert i hjernen. Syns- og hørselsinformasjon sendes via thalamus. Luktinformasjon sendes via de olfaktoriske glomeruli. Der ligger det en slags reléstasjon som sender noe (eller ingen) informasjon videre til thalamus, og noe informasjon til andre områder i hjernen. For eksempel det autonome nervesystemet og til hormonproduserende kjertler.

Faktisk har vi ikke bare én type luktesans i nesen, vi har to. Og rottene har tre! De tre sansene er noe mer enn bare forskjellige duftsensorer. De har forskjellig lokalisering og forskjellige nervebaner:

• Hovedolfaktoriske sans
• Trigeminusnerven
• Vomeronasal-luktesansen

Den hovedolfaktoriske sansen er den mest utbygde luktesansen både hos rotter og hos mennesker, målt ved antall duftsensorer så vel som antall forskjellige duftsensorer. (olfaktorisk = som har med lukt å gjøre) Men hvis du kommer i nærheten av en syre, eller alkohol en del andre giftige og irriterende stoffer, kjenner du noe du kanskje beskriver som en stikkende lukt. Lukten stikker fordi den irriterer trigeminusnerven. Og det organet som sies å kunne lukte de laveste konsentrasjonene av duftstoffer er vomeronasalorganet. Det holder med ett duftmolekyl for å utløse nervesignal.

Vomeronasal(VMO)-luktesansen er antagelig dårlig utviklet hos mennesker. Jeg sier antagelig, for ingen vet om vi har den... Forskerene er ikke enige om hvor mange prosent av befolkningen som har et VMO-legeme, og ingen har vist at det kan sende duftsignaler til hjernen. Hos de fleste pattedyr er likevel vomeronasal-luktesansen intakt, og kanskje til og med livsviktig for artens overlevelse. VMO sender signaler som utløser instinktiv adferd knyttet til overlevelse og formering. Men det gjør også den hovedolfaktoriske sansen, i alle fall hos mus og griser. Mennesket har også instinkter som kommer til overflaten på grunn av duftmolekyler: Plutselig interesse for kjønnsmodne individer av det motsatt kjønn. Omsorg for babyer. Gavmildhet. Noen ganger, eller kanskje som oftest (skremmende tanke!) har vi ingen idé om hva som påvirker oss til å tenke og eventuellt handle slik. Men om det skyldes at vomeronasalorganet er aktivt hos mennesket, er tvilsomt.

Mennesker opplever ikke lukt som en utløsermekanisme for vold. Vi har andre "triggere", og antagelig er de mer sammensatt. Siden et funksjonelt vomeronasalorgan ser ut til å være en sannsynlig forskjell mellom oss og de fleste andre pattedyr, er det fristende å peke på dette som mulig forklaring.

Fig. 4: Hovedolfaktorisk sans

Duftreseptorene sender melding om "treff" til nervesystemet. Nervene sender impulser til de olfaktoriske glomeruli, som er et område i hjernen nokså rett bak øynene. De olfaktoriske glomeruli fungerer som en slags reléstasjon og videresender kodede meldinger til hjernebarken og det limbiske system. Det limbiske system mottar også signaler fra det olfaktoriske området i hjernebarken. Rotta her gjenkjenner samlingen av duftmolekyler som "eple" og "banan", og husker brått den første opplevelsen av et eple...

Èn teori går ut på at hovedforskjellen mellom den hovedolfaktoriske sansen og vomeronasal-sansen - for adferdsformål - ligger i graden av signaloverføring til hjernebarken og til det limbiske system etter duftpåvirkning. Hvis hjernebarken ikke "vet" at duftstoffet påvirker oss, kan den heller ikke sette inn krefter på å motstå impulsen fra det limbiske systemet. En annen teori er at forskjellen ligger i manglende kommunikasjon mellom hjernebarken og det limbiske system når dufter sanses primært via VNO.

Ut fra hva man ellers vet om luktesans er det slik jeg tenker meg samspillet mellom lukt og aggresjon:

En interessant tanke er at noen rotter kan være født spesielt sensitive overfor andres kroppslukt, mens andre rotter har en kroppslukt som er spesielt effektiv som aggresjonsutløser hos andre. Begge typen rotter vil være i trøbbel, og være trøbbelmakere i gruppe... Det er dyr som VIRKELIG har problemer med kroppslukten!

Lukt og introduksjoner

1. Vent med introduksjon til rottene er blitt vant til hverandres lukt
   Antagelig fornuftig. Aggresjonen mellom hanmus reduseres ved at de blir utsatt for hverandres lukt 1 time om dagen i 10 dager.
2. Masker rottelukten med f.eks. vaniljeessens
   Kanskje. Den bevisste opplevelsen av en lukt hos mennesker kan påvirkes av andre dufter. Noen lukter forsterker hverandre, andre svekker, og noen har ingen effekt på hvor sterkt de oppfattes. Om vaniljeduft kan maskere lukten av rotte fra mennesker, betyr ikke at den gjør det samme for rottene, og omvendt. Siden mange sverger til dette trikset er det kanskje noe i det...
   Hos mennesker har det vært spekulert på om vanilje har feromonlignende kvaliteter. Det skal få menn til å bli mer interessert i kvinner. Grunnlaget for å hevde feromoneffekt for vanilje er syltynt, og om det så var, er det uvisst om det kan få hanrotter til å like hverandre bedre.
   Rottene kan vaskes for å redusere lukt, men effekten er usikker. Som jeg nevnte over tar det få minutter for en rotte å produsere nye duftstoffer hvis den blir stressa. Og mange rotter blir stresset av bading. Stresslukt er trolig ikke det du ønsker at rottene skal gi fra seg...
3. Hold introduksjonen på et nøytralt sted - bruk gjerne badekaret.
   Et nøytralt sted er fornuftig. Særlig hvis du ikke tar med leker som er tisset på fra før! Men badekaret er kanskje ikke det beste stedet. Når rottene urinmarkerer vil lukten holde seg lenge på et lite område på grunn av badekarveggene.
4. Ta introduksjonen utendørs
   Reduserer lukt. Fornuftig så lenge været tillater. Bruk gjerne godt ventilert rom hvis dere må være inne.

Skumlesning av diverse forskningsartikler har gitt meg et par tips til:

• Hvis en han blir aggressiv etter å ha parret seg: lån en hunrotte og vent med re-introduksjonen til dagen etter at hun har løpetid
  Duften av hunrotte i estrus reduserte aggresjonen fra nylig parrede hanner dagen derpå.
• Kok kaffe og la rottene lukte på den!
  Lukten av kaffe skal ha beroligende effekt på rotter. Om ikke annet har den kanskje beroligende effekt på deg...
• Kjøl ned gemyttene
  Blant mennesker blir lunten kortere i varmt vær. For rotter som er mer påvirkelig overfor lukter er det sannsynligvis enda verre: Duftmolekylene spres bedre når det er varmt.

Lenker om luktesans