Minneside

Det var vemodig å innse at jeg trengte en minneside. Jeg hadde plutselig flere avdøde enn levende rotter... det var en milepæl. Nå har jeg nådd den neste milepælen: minnesiden måtte deles opp. Om de lever kort har de små potene deres likevel gjort dypte inntrykk i et bløtt matmorhjerte.

2007-2008 Ulf, Babbetts Oden, Frodo, Babbetts Gendilf, Himi-Zoo's Haku, Alucard, Pip, Squeek, Ramses
2009-2010 Sarah's Afrik, Sarah's Benue, Intets Hiroshima, Max, Adyssas Birk, Adyssas Jonathan, Babbetts Mimer, Adyssas Skorpan
2011-2012 Matmors Azlon, Matmors Olefin, Matmors Elastan, Matmors Hampus, RAR-MAM-N Vega, Elvira Wistar, Nola Wistar, Humle, Sarah's Victoria, Sarah's Mania, Sarah's Olifants

2013: Flaxholme Samiel, Ratrace's og Matmors Wesen, Flaxholme Sovereign, Flaxholme Faust, Flaxholme Aureus
2014: Flaxholme Mischief, RatRace's og Matmors Skat, Matmors Rusalka

Matmors Rusalka

lys RED, toppøret og glattpelset født 29.07.2013 fra Eventyrkullet.

Rusalka var en stor og fin jente og akkurat passe aktiv for meg. Hun var normalt kontaktsøkende og i starten mer tolmodig for håndtering enn søsteren Selkie overfor meg, men mindre overfor datteren min. I 4-måneders alder tok Selkie ledelsen på kontaktfronten. Rusalka var litt større og tykkere enn Selkie. Hun oppførte seg fint ved introduksjon til voksen hunnrotte da hun selv var 7 måneder, og tok pent imot ungene til søsteren.

For det meste hadde Rusalka god helse, men like før 12 måneder fikk hun kløende utslett som må behandles. Hun var mindre plaget enn søsteren Selkie og tanten Rosalind. Likevel ble utslettet såpass plagsomt etter noen måneder med lokalbehandling at hun ble satt, forsøksvis, på Sandimmun for å dempe immunforsvaret. Søsteren og tanten hadde allerede hatt flere runder med Depo-Medrol, som virket dårligere og dårligere for hver gang. Dessverre slo forsøket dårlig ut for Rusalka. Antagelig hadde hun en gryende men stille øvre luftvegsinfeksjon da kuren startet. I løpet av få dager begynte hun først å trekke seg tilbake for seg selv, så bli rar i ganglaget og ta av i vekt. Da hun dagen etter hadde skjevt hode og dårlig balanse var diagnosen ørebetennelse nærliggende. For Rusalka hadde jeg valget mellom avlivning og å slutte med eksembehandling i perioden hvor hun ble behandlet med antibiotika. Siden hun var i dårlig forfatning og behandlingen ville bli langvarig og plagsom valgte jeg å si farvel.

For å ikke smitte de andre hunnene med hudinfeksjoner når utslettene ble infisert bodde hun de siste månedene sammen med de andre to utslett-jentene. Alle hunnene ble luftet sammen.

RatRaces og Matmors Skat

toppøret, glatthåret mismarked hooded fra Stjernekullet født 27/11 2011 avlivet 04.06.2014 på grunn av bakbenssvekkelse.

Skat var gutten som jeg trodde var jente, helt til det ikke kom nippler og bakpartiet begynte å bule ut... Han ble tidlig en favoritt fordi han var så ivrig til å stelle fingrene mine. Han var middels tung men merkbart rundere i kroppen enn søsknene sine. Ellers virket han som en glad og spoinkete krabat. Som liten gav Skat seg lett når han fant ut at han hadde tråkket far eller onkler på tærne, og han drev ikke med provokasjoner. Det var en vilje der inne, men det så ut til at viljen var å bli en betarotte. I 5-månedersalderen begynte Skal å arbeide seg opp i hierarkiet. Pr. ca. 7 måneder stod han som oftest grunnen for Wesen, Olefin og Azlon. Stemningen var spent en god stund, men rottene nøyde seg med litt boksing og noen flygende pelsdotter. Det ble ikke skader av karriæreklatringen. Skat utfordret heller aldri sin far.

Skat tok pent imot broren Vega da de var ca. 3 måneder. I forbindelse med besøk har han hilst på rotteunger. Det gikk helt fint utenfor buret. Da de ble satt i et rent bur sammen ville han derimot ikke ha de små for nære. Jeg fikk ikke forsøkt flere ganger siden ungenes voksne burkamerat reagerte negativt på at de små luktet fremmed rotte. Skat var da 6 måneder. 8 måneder gammel ble han sendt på et 14 dagers ferieopphold sammen med broren Wesen. Det likte han ikke. Han begynte å få et beskyttende forhold til matskålen, og pelsen ble full av oljeaktig sekret. Fordi han stresset seg opp og en nytt og lenger ferieopphold var planlagt, valgte jeg å kastrere ham selv om han har fungert fint i hjemmemiljø.

Etter kastrering ble Skat introdusert til babyhanner på ca. 5 uker og til hunnrotter. Han oppførte seg pent da, og spesiellt overfor damer. Samiel og Faust fikk ham derimot til å hisse seg opp. Det ble ingen skader av det, men siden introduksjonsforsøkene tydeligvis var mer til plage enn til nytte ble det i første omgang til at Skat holdt seg med damene. Skat er etterhvert blitt den pølsa jeg var redd for, men det har tatt lenger tid enn jeg fryktet. Ved 14 måneder hadde han roet seg en god del, og dermed kom overvekten. Jeg håpet at ungene skulle få ham til å røre litt mer på seg. Skat viste seg igjen noe dominant i buret, men det gikk seg raskt til. Da hans bror Wesen døde gikk det til og med strålende å sette ham sammen med Samiel. Dessverre gikk det langt fra strålende da de skulle få en ny burkamerat. Etter en lovende utenfor-buret introduksjon og en fredelig start inne i buret, hvor Rover var tydelig engstelig men ikke ble trakassert, gikk noe galt. Jeg fant Rover hengende i gitteret med ødelagt hale og Skat stående på taket av sovehuset under ham, stivt blikk og gnissende tenner. Selv om Skat ikke har gjort mine til å fortsette på samme måte spørs det om det vil fungere for ham med flere babyintroduksjoner. De gangene jeg har forsøkt har Skat vært færl til å nappe Rover i pelsen. Men det har gått bra med litt eldre unge hanner. Han og Nøkken kom helt flott ut av det med hverandre da Nøkken var ca. 2-3 måneder.

Når jeg løftet Skat hadde han som regel heng, men han var ikke like slapp som Wesen var. Skat hadde hovedsaklig hatt god helse, men han ble svak i bakbena på sine eldre dager. Han forstuet antagelig benet i forbindelse med at Rover overtok som sjef, men kom seg igjen etter få dager.

Jeg kunne ikke dy meg for å velge navnene Skat og Wesen til Skat og den nå avdøde broren.. Skat høres nesten ut som skatt, og han er skatten min. Wesen satt jeg og kjælte med: "Hva er du for et lite vesen?" Da jeg oppdaget at det fantes en fiksstjerne som ble kalt Wesen var saken klar. Dessuten gikk de kollektivt under navnet "SkatteVesenet". De var meget grundige når de inspiserte. Wesen tok seg av ører, nesebor og hår, og Skat gravde under fingerneglene... Etter kastreringen fikk de i stedet kjælenavnene Restskatt og Uwesen.

Flaxholme Mischief

Dette var en stor rotte, lang i kroppen og lang i ansiktet. Til tross for størrelsen var hun en forsiktig og konfliktsky sjel i rotteburet. Overfor mennesker var hun kontaktsøkende, men litt tilbakeholdende før hun ble bedre kjent. Eller muligens: hun trivdes med meg, men syntes at andre mennesker er noen rare dyr... Hun var ikke noen fang-rotte, men ville gjerne en tur opp på skulderen min og snuse meg i øret. Da datteren Ada ble drektig la Mischief på seg over 50 g på kort tid, og så mer gravid ut enn Ada! Heldigvis gikk hun ned over 20 av de 50 grammene igjen. Urinprøve og røntgenbilder var fine, og Mischief virket fornøyd med tilværelsen, så falskt svangerskap var nok svaret. Senere nøyde hun seg med å være reservemamma for ungene fra de var 14 dager gamle. Hun hadde stor tolmodighet med dem, og lå gjerne med hele haugen av unger over og rundt seg. Det eneste problemet er at hun kunne bli litt over-ivrig med å stelle andre rotter etterpå en stund. Ada og Sandy syntes ikke alltid at det var greit å bli rundslikket som om de var babyer. Dessuten har jeg Mischief mistenkt for å ha beitet litt på sår hos begge de andre to etter et luseangrep. Mischief og de to brødrene stammer fra en innavlet gruppe som ble gitt som gave til Flaxholme stud fra René Bastiaan i Holland.

Mischief var aldri syk, men hun fikk en jursvulst som begynner å veie litt. Jeg har bestemt meg først for at hun ikke skulle opereres. Så ombestemte jeg meg, fordi en ny, lokal veterinær trengte operasjonstrening, og fordi Mischief tross alt så ut som om hun kunne leve en stund til uten svulst. Dessverre døde Mischief noen timer etter operasjonen. Jeg trodde først jeg hadde vært for ivrig med å holde henne varm, men ved obduksjon viste det seg at et blodkar ikke var blitt ordentlig lukket. Kombinasjonen av varme og blødning ble i alle fall for mye for henne.

Flaxholme Samiel

Samiel 14m - hodet er langt fra så smalt som da han var baby.

toppøret, glatthåret Red eyed devil (grå) født 18.07.2012, avlivet 03.12.2013 på grunn av tannbyll.

Denne rotta startet med å bo hos Anita som er med-eier. Han, søsteren og broren stammer fra en innavlet gruppe som ble gitt som gave til Flaxholme stud fra René Bastiaan i Holland.

Samiel ble far til Berømte briter-kullet . 7 måneder gammel kom han hit på besøk med broren Faust for at jeg skulle kunne studere adferden deres (spesielt Fausts) nærmere. Samiel var en flott fyr som taklet alle møtene med mine kastrater med ro og naturlig autoritet. De to kastratene mine foretrakk dessverre damer, så forsøk på å få dem til å bo sammen strandet på at Skat hisset seg opp til tross for kastrering, og Wesen rett og slett sturet når han ble satt i bur sammen med de to nye guttene. Det var morsomt å se hvordan han og Faust samarbeidet om å la Samiel overta makten rett og slett ved å psyke ut Skat, skulder ved skulder... Da Faust døde så alt for tidlig hadde ikke Samiel truffet kastratene mine på over tre uker. Likevel kunne jeg sette Wesen rett inn i buret til ham uten å vaske engang. Da Wesen døde vasket jeg riktignok buret før jeg satte Skat inn til Samiel, men ellers gikk det akkurat like greit. I babyintroduksjon til Rover har han fortalt Rover hvem som er sjefen, men ellers vist seg nokså uninteressert i den lille. Overfor barnebarna var han en koselig bestefar.

Samiel hadde blitt en diger rotte med svært grov pels. Dekkhårene var lange slik de av og til kan være på siamese-rotter. Den store ruggen var litt lat av seg, men hvis han ville kunne han både hoppe og klatre og bevege seg raskt. Pr. 11 måneder fikk han en kul på magen som enten var en forvokst talgkjertel eller muligens en hard abscess med utspring i forhudskjertlen. Dessuten tisset han litt mye, og en urinprøve tilsa at han enten hadde en urinvegsinfeksjon eller lett svekkede nyrer (ikke uvanlig hos voksne hanner). Han ble satt på antibiotikakur som ble fulgt opp med ny urinprøve. Selv om han opplagt tisset mindre enn før kuren, og misfargingen av urinen forsvant, var urinvolumet litt større enn jeg forventet. Han ble diagnostisert med cyster på nyrene ut fra ultralyd. På grunn av nyreskaden kunne ikke Samiel stå sammen med rotter i vekst. Han skulle ha proteinfattig kost, mens unger skal ha proteinrik mat. Derfor traff han bare unger utenfor buret fram til de var store nok til voksenkost etter at problemene ble oppdaget.

Samiel begynte å lukte musk noen timer etter at han kom hit, men lukten gav seg til dagen etter, og pelsen ble mindre fet. Sværingen så ut til å trives rimelig bra med miljøforandringen. Selv om han har vært kontaktsøkende over for mennesker på en måte som var helt fremmed for broren, har han vært litt stiv ved håndtering. Det har gitt seg. Samiel er blitt glad i kos og mye mer avslappet ved løft. Siden broren hadde det så mye bedre her ble det bestemt at begge skulle få bli, og Samiel fortsatte å ha det bra med først Wesen og siden Skat. Med-eierskapet opphørtr ikke. Anita beholdt retten til å bruke Samiel i avl. På grunn av oppdagelsen av nyreproblemer ble han ikke avlet på mer enn den ene gangen.

Samiel ble obdusert hos den lokale veterinæren. Vi fant forandring på den ene nyren, men ingen cyster. Svulsten veide nesten 50 og inneholdt blandede celletyper. Muligens hadde han fler svulster: på milt og noen små klumper i nærheten av enden. Hjertet hans var forstørret, men han var fortsatt sterk som en bjørn og brukte lang tid på å bukke under for sprøytene. Samiel sovnet stille inn i armkroken min, helt i tråd med hvoran han hadde levd. Han var den stille gutten som helst bare ville ligge inntil meg.

Flaxholme Aureus

Med tiden ble Aureus en pen golden himalayan uten points. 6 måneder gammel veide han 450 g, så han var ikke så stor, men proporsjonene var flotte. Han var kontaktsøkende og fungerte fint i gruppen sin. Aureus ble far til Britiske byer-kullet. Han taklet fint babyintroduksjon til sin egen sønn.

Sommeren 2013 kom Aureus og burkamerater hit for et ca. 5 uker langt ferieopphold. Han håndterte overgangen greit nok. I starten reagerte han ikke merkbart på lukten av andre hanner eller hunner, men etterhvert begynte han å vise litt hormonelle takter når buret hans stod for nært noen av de fremmede hannene. Det var ikke verre enn at han kunne håndteres. I samme omgang ble han vellykket introdusert til en ung hann på ca. 2 måneder - Rover.

Det er ikke uvanlig at rotter får løs mage i forbindelse med flytting og introduksjoner, men jeg reagerte likevel på omfanget. Han virket ellers helt frisk, men hadde litt vekttap. Vekttapet fortsatte etter at han kom hjem. I samråd med veterinær fikk han Ivomec i tilfellet invollsorm, og så Imodium, men ingen av delene hjalp. Han oppførte seg normalt og så ut som normalt, bortsett fra at han var litt slankere. En helg mens Heidi var på tur og Aureus ble passet av andre, døde han bare uten forvarsel. Dessverre ble det ikke mulig å få foretatt noen obduksjon.

R.I.P. RAR-MAM-N Wesen

Wesen beholdt lenge det flotte henget han hadde som baby, og dessuten farens sprett og sprell. I puberteten hadden han en uvane som er litt slitsom: han kløp gjennom klær innimellom, og han tygget på møbler. Jeg hadde akkurat like mye hell med å venne ham fra det, som jeg har hatt med å avvenne onkel Olefin fra å klype når han var sulten. Null og niks. Om mulig virket Wesen endra vanskeligere å oppdra. Når jeg kjennte et klyp, pep jeg høyt. Så løftet jeg ham opp, sa strengt "Nei!", og la ham på rygg. Olefin syntes i alle fall det var flaut å bli liggende slik og krafset på magen. Wesen? Han hang mykt som smør i hånden min mens jeg så strengt på ham, og lå som om han fikk avslappende massasje når jeg krafset ham på magen. Det var stor sjanse for at han gikk rett bort og kløp meg i albuen etter endevendingen. Hvis jeg i stedet for å slippe ham løs begynte å klø ham i nakken, slikket han meg tilbake. Adferden hadde nok noe med grensetesting å gjøre, for han har roet seg betraktelig etter at han sluttet å yppe med onklene.

Da Wesen passerte året begynte kastratfettet å bli merkbart. Dermed forsvant også henget ved løft: han stolte ikke helt på at min lille hånd holdt ham fast... Og han ble veldig sedat. Det eneste som feilte ham inntil 17 måneder var en forhudskjertelbyll, og overvekt - og så muligens to smertefanfall. Men spisingen tok helt overhånd: matskålen var renslikket få timer etter at jeg hadde fylt den opp, og likevel la han på seg hele tiden. En dag merket jeg at han var blitt litt tungpustet, to dager senere hadde han en hoven bakfot uten synligeskader, og vondt. Veldig vondt. Røntgen viste fine lunger, ikke brudd, men noen masser i buken som ikke burde være der. Selv med buprenorfin og metacam hadde han det ikke bra, så han ble avlivet dagen etter. Massen i buken var en forstørret nyre.

Wesen tok pent imot broren Vega da de var ca. 3 måneder gamle. Ved 6 måneder møtte han et par babyrotter som var på besøk. De møttes først på nøytralt område, og dagen etter stod de i bur sammen i mange timer på dagtid. Wesens oppførsel var uvanlig hensynsfull. Han la merke til at den ene ungen var for redd til å nærme seg godbitene jeg hadde lagt ut, så han bar bort en liten velkomstpresang til den lille reddharen, slapp den ned foran ham, og trakk seg tilbake. Dessverre var det Skat som kastet seg over godbiten! Jeg fikk ikke foretatt en full introduksjon (dvs. latt dem stå sammen natten over) da det viste seg at babyenes burkamerat mislikte lukten av fremmede rotter på babyene.

Uheldigvis taklet ikke Wesen et lenger ferieopphold i fremmed rottehjem. Han oppførte seg eksemplarisk helt fram til dag 16 da han skulle hentes, hvor han plutselig bet rottepasseren uten foranledning. Etter 1/2 døgn hjemme igjen var han helt som før, men fordi et nytt ferieopphold var planlagt valgte jeg å kastrere ham i håp om at han ville bli roligere i neste omgang.

I ettertid er det mulig at Wesens adferd skyldtes smerter. Da han var 13 måneder gammel fant jeg ham en dag i hengekøyen, alene, med pelsen strittende og et øye halvt lukket. Han bruxet mot meg, men det var ingen vennlig lyd. Jeg gav ham tid til å komme av seg selv, men han var stiv i hele kroppen, ville ikke ha godbiter, og ville helst bare være i fred. Dette fra en rotte som normalt eter alt han kommer over og tilbringer mesteparten av utetiden på meg eller liggende inntil meg. Jeg tvang i ham Metacam, og ca. 15 minutter senere var adferden normalisert. Etter kastrering ble Wesen introdusert til ca. 5 uker gamle unger av begge kjønn og hunnrotter, og oppførte seg pent. Han oppførte seg også pent under en delvis introduksjon til Samiel og Faust. Det ble ingen konflikter, men Wesen viste tydelig at han foretrakk å bo sammen med jentene framfor to nye karer. Da de ble satt i samme bur, snudde Wesen sovehuset inn mot et hjørne han ble liggende og furte i stedet for å interagere med de andre rottene. Det var ikke noe problem å lufte ham sammen med Samiel og Faust, da kan de legge seg til ved siden av hverandre. Men Wesen syntes altså at damene er hyggeligere selskap. Da Faust døde så plutselig fikk han ikke valget lenger. Han ble satt rett i buret til Samiel, og Wesen aksepterte den nye ordningen.

R.I.P. Flaxholme Sovereign

Sovereign 7 måneder, vekt 476 g. Han har, i motsetning til Aureus, point på nesen.

R.I.P. Flaxholme Faust

Faust hadde blitt en svær rotte med grov pels og ganske lange dekkhår slik siameserotter av og til kan ha. Forandringen som skjedde her var stor. I løpet av få dager begynte han å slappe av i kroppen, åpnet øynene mer, og i stedet for å tolerere å bli tatt i, ble han en fang-varmer som nesten ikke kunne få kos nok. Han hadde det tydeligvis best når det ikke varr store, tøffe hanner i nærheten. Derfor bestemte vi at han skulle bli boende, og det var selvsagt ikke aktuellt å skille ham fra broren. Etter en uke hadde han helt sluttet å fryktbæsje når han kom ut på luftebordet. Da syntes jeg det var på tide å starte intro til kastratene mine. Tre dager senere stod Faust i bur med bror og mine to kastrater, og jeg hadde noen timer med de kjedeligste introduksjonsfilmene jeg noen gang har tatt opp av en voksen hannrotteintro. Dessverre begynte Skat etterhvert å hisse seg opp, og da jeg tok Skat ut av buret, begynte Wesen å sture. Dermed ble det til at kastratene fikk fortsette å bo med jentene, og Faust fortsatte med bare Samiel som burkamerat.

Faust fortsatte å utvikle seg til det bedre. Han hadde litt sensibel mage, men da han plutselig gikk ned 40 g fra den ene uken til den andre, skjønte jeg at her var det noe alvorlig galt. Han fikk spesialforpleining og begynte å legge på seg, men var ikke så interessert i kos lenger. En kveld jeg satt og klappet på ham kjente jeg en skarp ryggrad og visste hvor landet lå. Likevel var jeg ikke forberedt på hvor raskt det skulle gå. Morgenen etter lå han død i buret - han må ha sovnet inn bare få timer før. Faust ble sendt til obduksjon i håp om å finne en dødsårsak. Ikke minst vil jeg gjerne vite om det var tegn jeg overså. Det tok bare halvannen uke fra jeg oppdaget at han var syk, til han var død uten yttre tegn jeg var i stand til å oppdage - bortsett fra den skarpe ryggen. Nå visste jeg at en av brødrene antagelig hadde nyreproblemer: avispapiret var ofte vått, og vannflaskene ble raskt tømt. Siden hverken Faust eller Samiel tisset utenfor buret visste jeg bare ikke hvem av dem som laget dammene. Men nyresvikten var antagelig forårsaket av hjertesykdommen. Uansett var det greit å få bekreftet at det var lite jeg kunne ha gjort for å hjelpe ham mer enn jeg gjorde, ved å fjerne ham fra et stressende miljø.