Minneside 2007-2008

Ulf, Babbetts Oden, Frodo, Babbetts Gendilf, Himi-Zoo's Haku, Alucard, Pip, Squeek, Ramses
Det var vemodig å innse at jeg trengte en minneside. Jeg hadde plutselig flere avdøde enn levende rotter... det var en milepæl. Nå har jeg nådd den neste milepælen: minnesiden måtte deles opp. Om de lever kort har de små potene deres likevel gjort dypte inntrykk i et bløtt matmorhjerte.


2011-2012 Matmors Elastan, Matmors Hampus, RAR-MAM-N Vega, Elvira Wistar, Nola Wistar, Humle, Sarah's Victoria, Sarah's Mania, Sarah's Olifants
2009-2010 Sarah's Afrik, Sarah's Benue, Intets Hiroshima, Max, Adyssas Birk, Adyssas Jonathan, Babbetts Mimer, Adyssas Skorpan

R.I.P. Ulf

Black Berkshire, glatt, toppøret, født 2007-01-26, avlivet 2008-12-11 pga. luftveisinfeksjon.
Ulf var en omplasseringsrotte som vi var så heldige å få via et midlertidig hjem. Da han kom til oss var han nesten fire måneder gammel. Han var norskavlet, visstnok fra Nittedal, men ble kjøpt i dyrebutikken på Storo Storsenter i Oslo.

Ulf ble en skikkelig koserotte som syntes det var godt å ligge i fanget mitt når han hadde fått sprelle litt sammen med de andre rottene først. Han pleide ikke å stelle meg, men han lå henført og bruxet mens han stirrer meg dypt inn i øynene...Det var hardt for ham å bli flyttet rundt på slik han opplevde i starten. Spesielt var det tøft å venne seg til andre rotter. Han hadde vært alenerotte helt til han kom til oss. Med tiden fungerte han helt fint. Det var flott å se ham ligge i yndlingshengekøyen og tvinne halen sin sammen med en av de andre rotteguttene. Han ble min Snilleulf, Hvithake, mors Valium... og en haug andre kjælenavn. En enestående liten fyr.

Ulf tok over som Alfa i buret da Squeek ble for gammel til å forsvare posisjonen. En måned senere mistet han selv plassen ganske udramatisk til Labben. Så vekslet han mellom Alfa- og Omega-rollen nærmest på dag til dag-basis. Uten at det resulterte i løse hårdotter eller sår, heldigvis! Så aksepterte han at han ikke kunne hamle opp med to samkjørte brødre som dessuten var større enn ham. Ulf hadde litt bølle-tendenser overfor svake rotter, enten de var en halv gang til så store som han selv, eller smårollinger. Men det så ikke ut som om han mente noe vondt med det. Han skjønte bare ikke helt hvor grensen gikk, og han ble fryktelig gira av piping! Når han traff en rotteunge som ikke var redd, var Ulf i sitt ess. Han hadde ikke glemt å leke, og han kunne være en flott lekeonkel. Ulf skapte heller ingen vanskeligheter under introduksjonen av de voksne omplasseringsrottene Alucard og Haku.

Det første året Ulf bodde hos oss hadde han ingen vesentlige helseproblemer, annet enn at han fikk lett løs mage. Det holdt sånn nogenlunde med Zoolac og kostholdsrestriksjoner. Interessant nok forsvant hele problemet etter en middkur. Samtidig ble pelsen mindre rustbrun. Derfor kan det hende det var tarmparasitter som var problemet hans. 16 måneder gammel begynte han å lage merkelige neselyder. Det som var mest merkelig var at de forsvant hver gang jeg bestemte meg for å få ham sjekket hos dyrlegen. Baytrilkuren slo problemene ned, men hindret dem ikke i å komme tilbake få dager etter at kuren var over. Siden han ikke så ut til å være særlig plaget av lungeproblemene til vanlig, ble det bare kur når han var ekstra ille. Halvvegs uti den tredje kuren skjønte jeg at det ikke gikk lenger. Over en kveld og en lang og vond natt fikk han en hevelse i ansiktet under venstre øye. Pustelydene ble verre og han hadde ikke ro på seg lenger. Ulf gav slipp nesten med det samme han fikk sprøyten hos veterinæren. Det kom ikke som noen overraskelse at han ikke ble to år. Han hadde begynt å få en del andre gammelmanns-plager. Jeg synes jeg kjenner igjen den økte interessen for matfatet, sammen med diabetes (eller var det nyresvikt?), fra Pip. Pelsen var blitt ullen og tynnere i nakken. Kroppen fikk pærefasong. Ellers var Ulf skadeutsatt, og fikk dessuten en svær abscess eller muligens betennelse i en forhudskjertel, men dette var et tilbakelagt stadium da lutfveisinfeksjonen tok ham. Du kan lese mer om Ulfs vei fra Fenris til Snilleeulv under Ulf - rotte med miljøskade. På bildet var han 7 1/2 måneder gammel.


R.I.P. Yggdrasil

(Egentlig Oden fra Babbett, og broren til Labben), en black self, glatt, toppøret født 2007-03-14, avlivet 2008-11-28. Yggdrasil startet ut som en noe slankere og spedere utgave av Labben. Senere ble han nok like tung som Labben rakk å bli, og "i godt hold" (godt og vel!) ble en bedre beskrivelse enn "sped". Han var litt mer tilbakeholden overfor fremmede enn broren var, og var i starten litt mer oppttat av å lekeslåss enn Labben. Så ble han den voksne rotta som klatret mest på meg. Ettersom alderen gjorde ham roligere ble det slutt på klatringen. Det fikk holde med at Yggdrasil var raskt borte ved burdøren når det var luftetid. Han lå gjerne lenge på fanget og ble klødd og klappet. Etter en stund med kos var det mine fingre som skulle til pers. I motsetning til broren synte han ikke det gjorde noe at de andre rottene så det.

Yggdrasil var helt frisk fram til han var 14 måneder gammel. Da oppdaget datteren min en kul på skulderen hans. Heldigvis var den liten, operabel - og godartet i følge biopsien. Dessuten så den ut til å være en sjelden svulsttype som sannsynligvis ikke vil plage hans søsken eller deres avkom. Operasjonsarret grodde fint. Dessverre reagerte Yggdrasil kraftig på sprøyten med bedøvelsesmiddel. Da såret enderlig grodde fikk han hvit pels i nakken der nekrosen satt. Men Yggdrasil var ikke ferdig med kreften. I midten av november 2008 syntes jeg det var noe rart med det ene ribbenet hans. Dessuten hadde han bustepels og lå my for seg selv. Siden jeg ikke fant igjen kulen da den glapp, håpet jeg at jeg hadde tatt feil. Uken etter var den lettere å finne - og dessuten fant veterinæren en kul i magen hans. Jeg tok med Yggdrasil hjem for spesialpleie og Metacam. Metacam hjalp dessverre ikke hele døgnet, og da han heller ikke kunne spise stort måtte jeg sende ham til Ostemarken pr. ekspress.

Yggdrasil startet som Omega i buret. Så ble han Beta da Labben overtok som Alfa. Yggdrasil fungerte faktisk som beta også de dagene da Ulf var sjefen. Så inngikk han i teamet Brødrene Brothers, og den tidligere nestkommanderende var en god støtte for Labben. Yggdrasil tok brorens død tungt. Han falt liksom helt sammen, og var ikke interessert i å slåss om noen maktposisjon for en stund. Etter at Frodo og Birk forsvant ut av buret, ble likevel Yggdrasil sjef. Etterhvert trakk han seg fredelig tilbake fra stillingen til fordel for Mimer. Han fikk aldri tilbake den samme interessen for omverdnen som før.
Ellers var han den eneste av rottene våre som så ut til å like å bade! Favorittbadekaret er en skål lunkent vann med rosenblader oppi... Her var han ca. 6 måneder gammel.


R.I.P. Frodo

Husky med husky eyes, glatt, toppret, født ca. 2007-06-30, avlivet 2008-09-02. På bildet var han litt over 2 måneder gammel.

Frodo var den siste av et UPS-kull mellom en toppøret, glatthåret husky mor og en hårløs, toppøret far, begge på ca. 8 måneder. Kullet bestod av 2 hunner og hele 11 hanner. Hvis alle de andre var søtere enn Frodo, må det ha vært litt av et kull! Alle ungene var visst huskies slik som moren. Hun kom fra et ukjent privat oppdrett i Sandefjord. Faren var kjøpt i dyrebutikk.

Frodo startet livet som en skikkelig piperotte og utviklet tallrike fobier som han måtte pleies igjennom. Innimellom hadde han gode perioder, men det skulle så lite til før han ble Redd med stor bokstav igjen.

Ved 9 måneders alder begynte Frodo å endre personlighet. På en måte var det en god ting. Han var ikke fullt så redd lenger. På den annen side ble han mye mer dominant. Han klatret i rang og stod i på en måte som man vanligvis ser hos yngre rotter. Han og den tre-fire måneder yngre Birk kom i hormonalderen på samme tid, og det var ikke bare enkelt. Trangen til å utfordre de andre så ut som et blaff, men da han rundet året gikk det dessverre gale veien. Han utviklet mataggresjon og ble generellt så grinete og provoserende overfor de andre rottene at han måtte bo for seg selv. Det var med nød og neppe jeg kunne lufte ham sammen med Mimer, Ulf og Yggdrasil. Frodo var imidlertid ikke laget for å stå alene så mye av døgnet. Det førte bare til at han ble mer nervøs og angstbitersk. Han har fått sitt eget kapittel under Frodo - rotte med fobier. Der kan du lese både om lyspunktene og hele den triste historien om Frodos ubønnhørlige ferd mot Den Store Farligheten.


R.I.P. Labben

(Egentlig Gendilf fra Babbett), en Black Berkshire, glatt, toppøret født 2007-03-14, død 2008-07-09.

Labben var den første rotten som offisielt var min. De andre tilhørte barna. Men selv om jeg er partisk, var Labben et prakteksemplar av en rotte! Stor, frisk og fin og harmonisk bygd. Lett å håndtere og kontaktsøkende. Dessverre fikk han tidlig bakbensparalyse. Han var bare 14 måneder gammel. Nå kan en rotte leve lenge med svake bakben, men Labben viste snart tegn på smerter også. Han brukte Metacam noen dager, men så fikk han visst vondt i magen av det.

Labben hadde jevnt bra humør, og han lå sjelden alene i hengekøyen før han ble dårlig. Var vi i nærheten av buret kom han raskt til en luke i håp om oppmerksomhet. Han satt gjerne på skulderen når jeg går rundt i huset. Skulderen min var "hans" plass - det var det eneste stedet han ikke tålte rivaler! Etterhvert fikk jeg dressert ham til å ligge lenge på fanget å bli kost med. Han satte stor pris på at jeg fjernet løse hår fra pelsen hans, og kvitterte med å rense neglene mine eller slikke meg på fingertuppene. Men bare når vi var alene! Hvis de andre rottene var til stede, var det under hans verdighet å bli sett slik.

Labben startet som en typisk Beta i buret. Da han hadde vokst seg nær 10% tyngre enn Ulf, overtok han som sjef uten videre dramatikk. Jeg så aldri Labben bite eller klore en annen rotte. Han kunne prøve å parre seg, eller powergroome i stedet. Generellt synes han konflikter var noe tull. Det virket som om han overlot til beta'ene, og spesiellt nestkommanderende (Yggdrasil) å sette yngre rotter på plass. De to brødrene fungerer som et team, akkurat som Squeek og Pip gjorde før. Da Mimer kastet inn håndkledet trodde jeg det skulle vare en stund også. Slik skulle det dessverre ikke gå.


R.I.P. Haku

Black berkshire (Irish?) toppøret rex, sannsynligvis fra B-kullet til Himi-Zoo født 2006.09.10, død 2008.05.26. Haku ble avlivet på grunn av en raskt voksende, ondartet kreftsvulst i nakken. På bildet er han (antagelig) 1 år og 6 måneder.

Haku kom til oss 2008.04.30. I følge forhåndsinformasjonen var han over 2 år gammel, men historien som fulgte med passet ikke med dette. Litt detektivarbeide på NTF's forum viste at forrige eier hadde kontaktet Himi-Zoo angående en ikke solgt han fra B-kullet. Derfor holder jeg en knapp på fødselsdato natten til 9. oktober 2006. I følge forrige eier hadde han opplevd litt av hvert av plager allerede: to ganger hadde han brukket et ben, og en gang hadde han vært operert for en svulst. I følge veterinæren hadde svulsten skyldtes jurvev på vidvanke - den satt på utsiden av det ene baklåret. Han hadde også hatt en abscess i nakken. Muligens var denne kimen til kreftsvulsten.

Haku ble omplassert til oss på grunn av allergi. Rett før han kom hit mistet han bestevennen sin, som måtte avlives. Siden den andre burkameraten var gitt bort allerede, ble Haku stående alene. Derfor var det om å gjøre å få ham i hus så fort som mulig. Forrige eier kjørte buss i mange timer for å levere selv, og det var veldig hyggelig at hun fikk se hvor fint de andre rottene mine tok imot ham. Haku var en forsiktig sjel som trivdes best når han fikk sitte og stelle pelsen sin, eller naboens. Instinktene hans sa at han skulle forsvare buret sitt, men så snart han hadde ytt et minimum av motstand slo fornuften inn. Dominant var han ikke! En koselig tusseladd var en langt bedre beskrivelse av ham.

Haku kom på en onsdag, og flyttet inn i buret til de 6 andre på lørdag morgen. Da brød de seg ikke engang med å legge ham i bakken. Var ikke det en grei introduksjon av voksne hanner, så vet ikke jeg! Jeg håpet at han og Frodo etterhvert skulle bli gode venner. Frodo var lykkeligst når han har en bløt gammelrotte å sove på. Slik skulle det ikke bli. Selv om det gikk greit å plassere Haku i bur sammen med resten av gjengen ble han aldri fullstendig integrert før han døde. Han kom best ut av det med Ulf og Mimer. Labben, alfaen, våget han ikke helt å nærme seg.

Haku var ikke spesiellt kjælen, men han følte seg trygg på fanget mitt. Der likte han å sitte inne i et pledd og bli klødd på. Da spratt øynene ut og inn, og han gnisset tenner så det står etter. Men det som var virkelig spesiellt med ham, var at han pratet! Haku vokaliserte i et område som var hørbart for mennesker, og han brukte det til å kommunisere med meg så vel som de andre rottene. Språket bestod av en rekke klikke-, klukke- og kurrelyder. Om jeg ikke forstod alt han sa, var det i alle fall tydelig når han ville ha kos, og når han ville være i fred. Det hendte til og med at han "ropte" på meg når jeg gikk forbi buret. (Og da måtte jeg jo stoppe og gi ham kosen først...) Ellers var han den eneste av rottene mine som har fått ett og bare ett offisiellt kjælenavn: Søtnos.


R.I.P. Alucard

Alucard var en black hooded, glatt, toppøret gamling som ble omplassert hit for å nyte sitt otium og få en verdig død. Han ble født juli 2005 og ble avlivet 2008.03.25 etter bare en uke sammen med oss.
Å bli omplassert i en alder av 32 måneder er ikke hverdagskost. Introduksjonen gikk likevel veldig greit. Alucard brydde seg ikke om status lenger, og de andre guttene mine visste å respektere høy alder. Han gikk rett inn i buret og sover i bunke med dem fra første natt.

I den gamle flokken var han en gang alfa, men gav etter hvert opp plassen til yngre krefter. I følge forrige eier var han sjelden syk. Han hadde hatt en luftveisinfeksjon én gang, og det var alt. Alderen tatt i betraktning så han overraskende bra ut: ikke for tykk eller tynn, og han klatret fortsatt i burveggene. Så vidt. Bakbena hang etter på slep. Det viste seg raskt at han hadde andre problemer også... Forbena var ikke lenger under full kontroll. Han kunne ikke tygge tørrfor, og jeg mistenkte en urinveisinfeksjon. Symptomene på urinveisinfeksjon forsvant midlertidig da stressnivået gikk ned. Dessverre var tyggeproblemene og bevegelsene i forbena tegn på en raskt voksende hjernesvulst. Han hadde ikke smerter av det, men jeg kunne jo ikke la det gå å langt at han ikke var i stand til å svelge lenger. De siste 36 timene av sitt liv kunne han bare ta inn flytende føde, og det gikk så langsomt, så langsomt.

Alucard likte å ligge og bli strøket over hodet og nakken. Da bruxet han fornøyd og poppet med øynene. Hver dag var en gave. Til slutt sprang han over regnbuebroen på lette ben. Han sovnet mens jeg klappet på ham i vente på veterinærtimen, og våknet bare så vidt før narkosen satte inn.


R.I.P. Pip

Pip var en black hooded, glatt, toppøret kastrat. Han ble avlivet på grunn av dårlig livskvalitet og luftveisinfeksjon 2007.12.03, godt over 2 1/2 år gammel. Livet var ikke det samme for en gammel, skrøpelig fyr etter at brødrene var døde. Han kom til oss fra Dyrebeskyttelsen sammen med brødrene, Squeek og Ramses. Pip ble født 2005.04.18 og var ca. 5 måneder gammel da vi fikk ham. På bildet er han 25 måneder gammel.
Pip likte mennesker. Han var ikke spesiellt lydig, og på hans eldre dager var det bare mat og soving som interesserer ham. Men da han var yngre var han den eneste av brødrene det virkelig gikk an å få kontakt med, og som av og til kom når vi ropte. Helt til det siste slepte han seg opp i den aller høyeste av hengekøyene/kurvene i buret. Ukens høydepunkt var når vi hadde rengjort buret og ommøblert. Da måtte han rundt og prøveligge alle stedene for å finne ut hva som var den beste soveplassen. På sine eldre dager ble han den perfekte koserotta, som kunne ligge leeenge og bli klappet.

Pip hadde nok hatt godt av en slankekur. Etter at brødrene begynte å dø fra ham, la han på seg 250 g på få måneder. Men jeg synes ikke man kan drive slankekur på en rotte etter at den har nådd to års alder. Da får det heller være at den velger å gnage sin egen grav. Vi hadde ikke trodd han skulle få beholde ham så lenge. Pip hadde tegn på sirkulasjonssvikt og diabetes i 8-6 måneder før han døde, og svake bakben like lenge. Ved to års alder fikk han også en innkapslet byll som tømte seg selv, men det var også alt av helseplager vi visste om. Veterinæren som avlivet ham, mente at den plutselige apetitten hans kanskje skyldtes en langsomt voksende hjernesvulst.

Pip var alltid vært den perfekte Beta. Først for Ramses, så for Squeek. Det eneste unntaket var da Squeek var Alfa og fikk ryggsmerter. I to uker holdt Pip Ulf i sjakk, mens han ventet på at broren skulle bli frisk! Så ble han for gammel til å bry seg med rangordning bare han fikk være i fred. Likevel fortsatte han lenge som en sanvittighetsfullt beskyttende rotte overfor Squeek og de yngste rottene.


R.I.P. Squeek

Squeek var er en agouti hooded, glatt og toppøret kastrat, født 2005-04-18. Han ble avlivet 2007-10-09 på grunn av sirkulasjonssvikt i et bakben. På bildet er han 25 måneder gammel.
Squeek kom til oss 5 måneder gammel fra Dyrebeskyttelsen, hvor han hadde bodd siden fødselen. Han tolererte mennesker mer enn han likte å bli håndtert. På sine eldre dager sluttet han å skjelve hele tiden, og syntes det var greit med litt kos i blant. Navnet hans var en god etterlikning av lydene han lagde når noen prøvde å løfte ham opp. Eller når noen av de andre rottene ble for hardhendt. Eller hvis han ville ha en godbit som en annen rotte hadde tatt. Han var rett og slett en meget verbal klump med masse ullhår. Best trivdes han i hengekøya sammen med brødrene Pip og Ramses.

Klagingen til tross tror jeg han hadde et bra liv. Bortsett fra et par dager med vondt i ryggen og en urinveisinfeksjon, feilte det ham ikke noen ting før den dangen han døde. Han fikk sin andre ungdom da rottene fra Babbett flyttet inn. Da hadde han først forsøkt å sørge seg ihjel etter at broren Ramses døde. Smårottene fikk til og med gamlingen til å klatre i tau igjen! Men det var klart alderen tynget. Han fikk pæreform og mistet muskelmasse. Vekttapet gjorde det lettere for ham å klatre, så alt var ikke bare negativt. Etterhvert ble det likevel tydelig at han ikke hadde full førlighet hverken i bak- eller forbena. Han klarte for eksemple ikke å balansere bortetter armen min lenger, når jeg holder den vannrett. Maisfiske foregikk med munnen - han fikk ikke tak i godsakene med labbene. Det tok bare en ukes tid fra han fikk problemer med forlabbene til ha var død.

Squeek var Omega i buret så lenge Ramses levde. Da ungrottene kom til, ble han Alfa - godt hjulpet av broren Pip. Men tre freidige og spreke ungrotter ble litt mye for gamle Squeek. Etter noen uker gav han fra seg makten til nykomlingen Ulf.

Du kan lese mer om Squeek under Squeek - rotte med fordommer.


R.I.P. Ramses

Black hooded, glatt, toppøret kastrat, født 2005-04-18, død 2007-04-10. Bildet er tatt da Ramses var 20 måneder gammel.
Vel, Ramses var Ramses. Den største og sterkeste og staeste av brødrene. Han kunne ikke fordra å bli tatt i. Den sikreste måten å få tak i ham på, var å hente fram reiseburet. Da krøp han vanligvis oppi selv, slik at han skulle slippe å bli løftet. Likevel er han savnet. Ingen kunne hoppe som ham - før han mistet førligheten i bakbena. Ingen var så smart. Inntil sin død regjerte han suverent som Alfa i buret.

Ramses gav seg alltid god tid til å tenke igjennom ting før han fant på noe nytt. Du kunne se hvordan han satt og planla hvordan han skulle komme seg opp på badekaret via kleskurven og hånkleholderen, før han forsøkte. Det manglet bare såvidt over en uke på at han opplevde 2-årsdagen. Han kunne fortsatt gå, men så fikk han en luftveisinfeksjon. Da antibiotikakuren ikke virket, og han sluttet å spise, var det på tide å ta farvel.


Matmor, sist endret 2012.11.28
Hjemmesideadresse: matmor.info