Minneside 2009-2010

Sarah's Afrik, Sarah's Benue, Intets Hiroshima, Max, Adyssas Birk, Adyssas Jonathan, Babbetts Mimer, Adyssas Skorpan
Det var vemodig å innse at jeg trengte en minneside. Jeg hadde plutselig flere avdøde enn levende rotter... det var en milepæl. Nå har jeg nådd den neste milepælen: minnesiden måtte deles opp. Om de lever kort har de små potene deres likevel gjort dypte inntrykk i et bløtt matmorhjerte.


2007-2008 Ulf, Babbetts Oden, Frodo, Babbetts Gendilf, Himi-Zoo's Haku, Alucard, Pip, Squeek, Ramses
2011-2012 Matmors Elastan, Matmors Hampus, RAR-MAM-N Vega, Elvira Wistar, Nola Wistar, Humle, Sarah's Victoria, Sarah's Mania, Sarah's Olifants

R.I.P. Afrik

(fra Sarah's Afrikanske elver-kull), født 2008-12-30 avlivet 2010.11.18 pga. symptomer forenlig med pituitærsvulst. På bildet var han rett under 12 måneder gammel.
Afrik var en agouti toppøret self og bror til Mania, Benue, Victoria og Olifants. Afrik var den mest spretne, uredde og kontaktsøkende av brødrene. Da han var yngre lurte jeg av og til på om det var riktig at han kunne ha baller, for han oppførte seg mest som en jente! Men han var nok en riktig hanrotte, både ut fra størrelse, "vedhenget" og lukten.

Afrik var Alfa store deler av livet sitt. Han forsøkte med en fredelig overtagelse av Alfarollen etter Hiro, men det virket som om Max bestemte seg for at han da heller ville ha den selv. Og da guttene var store nok til å danke ut Max, var det Olifants som var den største... Men en måned eller to senere spiste Afrik seg opp, og plutselig lå Olifants alene i buret. Det hele foregikk ellers svært pyntelig. Da var Afrik først til bur-døren og først til matfatet, men hvis han og broren hadde en brytekamp visste jeg ikke hvem som kom til å havne underst. Det virket ikke som om det var viktig for dem heller...Jeg mistenkte at Mania overtok alfarollen på fredelig vis etter at han ble pappa, men det var kortvarig. Plutselig gikk Mania ned i vekt, og Afrik opp... To uker senere var det Olifants som overtok som sjef. Da hadde Afrik fått svake bakben. Afrik bodde for det meste sammen med brødrene og Max. Mens Mania på utlån hadde han bare selskap av Olifants i periode, skjønt Hiro delte bur med dem halve døgnet så lenge han levde.

4 måneder gammel ble Afrik introdusert til en voksen kastrat uten problemer. Ca. 9 måneder fikk han hilse på en voksen, intakt han flere ganger kortvarig uten skader. 13 måneder gammel bestod han "full introduksjonsprøve" til en rimelig sprek 24 måneder gammel han. Han tok også pent imot broren Mania da Mania returnerte til flokken etter flere måneder. Afrik har også overnattet i et fremmed rottehjem og hilst på ukjente hanner på deres vanlige lufteplass uten problemer sommeren 2010. Da Fiberguttene var blitt 5 uker gamle flyttet de rett inn til far og onkler uten så mye som en ryggvending. Jeg bare passet på å legge i matskålen rett før de seks fibrene ble satt inn. Resultatet var 3 voksne hanner og 6 unger som koste seg med maten samtidig. Afrik viste stor tålmodighet med de små, men han syntes nok de var masete til tider.

Da Afrik var ung, hadde han ofte noen neselyder uten at han virket syk. Det kom ingen porfyrin, og aktiv var han hele tiden. Rett etter at han var 6 måneder dabbet lydene av og forsvant helt. De var borte mange måneder. I julen fikk han noen såre felter som har kommet og gått litt innerst på halen. I følge dyrkningsresultanene burde Fucidin salve ta knekken på infeksjonen, og det gjorde det den, men området fortsatte å ha lett for å bli irritert. Jeg innså at utslettet nok ikke vil gå bort for lange perioder av gangen. Få dager etter at jeg avslutter behandlingen blusset det opp igjen. En stund smørte jeg daglig vekselvis med Fucidin, Fuciderm og Spenol for at halen skulle se bra ut. Etterhvert gikk jeg over til Mildison krem 2-3 ganger i uken. Afrik skadet halen sin i juli 2010 og måtte amputere de ytterste 2 cm. I en alder av 19 måneder minus 2 dager hadde han ingen tegn til diabetes eller nyresvikt, testet med urinstix hos veterinær. Det var heller ingen ulyder på hjertet eller lungene. Litt over 21 måneder gammel fikk han en liten kul under magen. Ved obduksjon viste det seg å være en fettkul, et lipom. En måned senere fikk han problemer med bakbena. Det tok fem dager før jeg så han også hadde han problemer med forbena og med å svelge tørrmat. Det er typiske problemer ved pituitærsvulst, og de indre organene hans var fine ved obduksjonen.

Jeg må inrømme at han var favoritten min fra kullet... Han var den eneste av guttene her som hadde arvet gladgutt-preget etter Mimer.


R.I.P. Benue

(fra Sarah's Afrikanske elver-kull), født 2008-12-30 avlivet 2010-11-18 pga. pyogenesbyller og nedsatt allmentilstand. På bildet var hun akkurat 8 måneder gammel.
Benue, eller "Mimmi" var en agouti toppøret berkshire og søster til Victoria, Mania, Afrik og Olifants. Hun ble omplassert til meg 2009-08-30 fordi hun begynte å barbere en burkamerat, og var mistenkt for å ha laget småsår på begge hunnene hun bodde sammen med. (Det oppstod nye sår på den ene burkameraten etter at Benue flyttet ut av buret.) Mot mennesker har hun bestandig vært snill. Håpet var at hun ville oppføre seg bedre mot søsteren og de to svære kastratene mine enn mot en bitteliten, ubeslektet burkamerat. Det var vellykket fra første stund: Benue kunne flytte inn i Brio-buret allerede første natten. Neste morgen fant jeg henne sovende i hengekøyen med de andre tre. Siden hun er den minste i gjengen var det ingen av de andre som lot seg dominere av henne heller. Problemet hennes så ut til å være hormonellt: av og til avviste hun de andre rottene når hun har løpetid.

Innen hun rundet året hadde hun roet seg betydelig, og løpetidene var ikke merkbare. Hun hadde også lagt på seg så hun ble tyngre enn søsteren, men gikk senere noe ned i vekt igjen. Hun ble introdusert for de to små Wistar-jentene uten det minste problem, og godtok dem på nytt uten protester da de var 6 måneder gamle. Da hun fikk bo med sine litt over 4 uker gamle nieser og nevøer var hun virkelig i sitt ess.

14 måneder gammel fikk Benue to symmetrisk hovne og såre jur. Den første veterinæren antok at det var mastitt. Hun fikk en Baytril-kur, men ble ikke bra. Ny konklusjon var at problemet trolig var hormonelt. Det forsvant i perioder og kom igjen, men var tydeligvis plagsomt. Derfor ble Benue sterilisert i juni 2010. Etter steriliseringen virker hun mye piggere.
I korte perioder hadde Benue neselyder, men ingen lyder fra lungene. Hun virket frisk og sprek. Jeg mistenkte likevel at hun ikke så så godt lenger. Klumpene i jurene skrumpet etter operasjonen, men så begynte de å vokse igjen. Den største var muligens en cyste, den andre antagelig en jursvulst som fikk selskap av minst en til. Det var i alle fall det veterinærene sa - hun var fem besøk hos tre forskjellige de siste 7 månedene av livet sitt. De myke kulene var i utgangspunktet små og vokste langsomt. De harde kulene skrumpet. Benue oppfører seg som en gammel dame fra og med sommeren 2010, så jeg bestemte meg for å ikke operere henne på nytt. Da Afrik likevel måtte avlives valgte jeg å la dem følges ad. Under obduksjonen viste det seg at hun hverken hadde cyster eller jursvulster. Det var pussfylte byller. Hun hadde også en byll på nettet i bukhulen. Ikke rart Benue manglet energi de siste månedene. Den eneste trøsten er at hun neppe hadde direkte smerter av det: hun reagerte ikke negativt når jeg undersøkte kulene.


R.I.P. Hiroshima

(fra Intets Japanske byer-kull), black eyed himalaya, glatt, toppøret, født 2008-07-25 avlivet 2010.05.29 pga. antatt hjertesvikt og mulig lungebetennelse.
Hiroshima, eller Hiro til daglig, var en menneskekjærlig ungrotte. Han hadde uvanlig stri pels og var lengre i kroppen enn den tre dager gamle kameraten Max. I starten var han engstelig for store, tøffe rotter, så vi tok introduksjonen i rotteskritt. Hiro fant imidlertid snart beskyttelse bak Mimers brede rygg, og etter tre dager kunne han flytte inn i Venezia-buret til resten av gjengen. Da han var ferdig med puberteten, ble han en nokså rolig og bedagelig type. Dessverre var ikke "rolig" til hinder for at han også utviklet bølletendenser og småbet burkameratene. Det ble bare småskader av det, men jeg tok ikke sjansen på at han skulle utvikle teknikken. Hiro ble kastrert i mars 2009 i forståelse med oppdretter.
Dessverre oppstod det en byll på magen til Hiro et par uker etter kastreringen. Hvorfor er et mysterium - den ble åpnet og tømt og så ikke ut til å ha noen forbindelse med operasjonen. En uke etter bylleoperasjonen dukket det opp en ny byll et annet sted på magen. Denne gangen i stikk-stedet etter bedøvelsen fra operasjon bylletømming. Veterinæren tok ikke sjansen på nytt stikk og enda en byll. Hiro ble ikke levnet store sjansen, men kom seg forbausende raskt med god mat, masse kos, vask og antibiotika...

Da Hiro ble over 1 1/2 år begynte han å lage lyder som ikke kommer fra lungene, men som nærmest virker som en form for kommunikasjon. Når han lå og koste seg, hørtes han veldig ut som Haku når han signaliserte "gi meg oppmerksomhet, vær så snill!". Våren 2010 så det ut som om han hadde litt trøbbel med urinveiene. Urinmengden gikk opp, og noen dager var urinen misfarget. Jeg skjønte at han begynte å bli gammel, men håpet det var noen måneders kos igjen i ham. Ca. en måned før han døde opplevde jeg at han fikk åndenød og lyder fra lungene innimellom. Det gav seg gjerne i løpet av noen timer, og neselydne hans overdøvet uansett det meste, så veterinæren fant ikke noe dagen etter. Det tok tre uker før lungelydene ble værende lenge nok til at han kunne få en foreløpig diagnose. Etter tre dager med Baytril var han for syk til at jeg våget å vente lenger.

Det tok litt tid å få den gode kontakten med ham - selv om han ikke var vanskelig å håndtere gjorde han seg mer kostbar enn mange av de andre guttene mine. Men etter at han ble ferdig med den hormonelle fasen slo han om og blitt en riktig fin og kjærlig fang-rotte. Det er litt uklart hvilken posisjon han hadde i Veneziaburet. Antagelig var han alfa i en periode før han gav fra seg posisjonen frivillig. Til vanlig tilbrakte han halve døgnet sammen med guttene og resten sammen med jenterottene. Han kunne være litt surpomp mot jentene og tukter dem innimellom, men for det meste har de det fint og fredelig sammen.

R.I.P. Max

(fra Kikkys redningsaksjon), black self(?), glatt, dumbo, født 2008-07-22 avlivet 2010-02-19 pga. hovedsaklig hypertrofisk kardiomyopati med nedsatt lungekapasitet som følge, i følge obduksjonen.
Max kom inn i huset som selskapsrotte for Hiro. Den oppgaven løste han på en glimrende måte. Han var mindre engstelig for de store rottene enn Hiro, og veldig utforskende. Han var adskillig senere ute med hormonfasen enn Hiro, og fasen var kort. For det meste var han den perfekte rotta å bruke til introduksjoner - uredd og uprovoserende. Også passer han godt på smårotter. Men da Max fikk det for seg at han ville bli alfa i godt voksen alder, viste han andre takter. Han tuktet andre rotter ved å klype dem i skinnet. Ikke slik at det gikk hull, men slik at de ynket seg. Olifants fant ut hvordan han skulle takle det: i stedet for å begynne på en boxematch, snek han seg innpå bakfra og parret seg med Max. Da gav Max seg, og akseptert at Olifants ble ny sjef uten kamp.

Max startet bekjentskapet vårt med å klatre ut av buret og over på hånden min så fort vi var kommet hjem. Han hadde stor moro av å leke med håret mitt. Som ung var han litt for spretten til å takle langvarig kos. Det kom seg etterhvert. Det eneste problemet med Max var at han hadde usannsynlig spisse negler. Bare et par dager etter negleklipp var det ubehagelig å ha ham sittende i nakken. Interessant nok ble neglene hans mindre spisse da han nærmet seg året, så deretter ble han veldig mye hyggeligere å ta med seg!

Max hadde en del lyder fra øvre luftveger som kom og gikk. Det startet før han ble 6 måneder. Den lille spretten var likevel langt mer aktiv enn de større hannene, også enn Hiro, som er jevngammel. Akkurat da Max rundet året falt han litt sammen og ble mye roligere - og litt pjusk. Han fikk en hoven testikkel, men siden den ikke var misfarget og ikke særlig vond sa veterinæren "vent og se". Etter noen dager gikk hevelsen tilbake, så kom den igjen, og så forsvant den på nytt. Da han var 1 1/2 år kommenterte jeg at han så gammel ut før tiden. Han hadde en god del porfyrin rundt øynene, uten at jeg fant noen grunn for det. Han reagerte ikke på å bli klemt på over det hele, hadde normal kroppstemperatur både sentralt og i føtter, moderat muskelsvinn uten at det fratok ham klatremuligheter, ingen lammelser eller forverrede lungelyder. Ca. en måned senere var det tydelig at han hadde smerter, og at humøret forsvant. Han ville ha andre rotter på avstand, apetitten gikk ned. Jeg prøvde med Metacam. Det hjalp akkurat nok til at jeg fikk noen ekstra dager til å skjemme ham bort på og si farvel...


R.I.P.Birk

(fra Adyssas kull 17,) black self, glatt, toppøret, født 2007-10-09 avlivet 2010-01-22 på grunn av bakbensparalyse m.m. På bildet var han ca. 9 måneder gammel.

Birk syntes først at de andre rottene var litt store og skumle. Det var ikke så rart. Mimer var mer enn 5 ganger så tung som ham, da Birk kom hjem... Likevel tok det bare et døgn før den vesle spretten begynte å leke med Mimer og Pip. Og to døgn før han kunne bo hele tiden sammen med de andre seks hannene.

Da Birk kom inn i gruppen, var Frodo veldig oppsatt på å vise at han ikke var nederst på rangstigen lenger. Dessuten ville han visst praktisere Ulfs skremmetaktikk overfor en som var mindre enn ham selv. Det skremte vannet av Birk også. Men ikke så lenge! Birk var alt for nyskjerrig til å la seg kue særlig lenge av gangen. Det ble noen ville hyl en stund, men ingen skrammer. Etter en måneds tid var Birk blitt så husvarm at han ikke lot seg pille på nesen lenger. Plutselig var det Frodo som lå underst og ba om nåde... (Han fikk det.)

Men Birk fortsatte å utfordre de andre rottene, en etter en. Da også Frodo fikk en slags forsinket pubertetsreaksjon samtidig skal jeg si det ble leven! Så roet han seg nok til å ta pent imot en annen voksen hannrotte som ble omplassert til oss. Jeg trodde det værste var over, men dengang ei. Da Birk nærmet seg året ble det stadig mer bråk i buret. Du kan lese mer om problemene under Kastrasjon av rotter. Han kom så tilbake i Venezia-buret - uten ballene, men med en ny, indre ro. En stund bodde han sammen med broren Jonathan. Da Jonathan døde flyttet han inn hos Hiro og Victoria nesten med det samme. Deretter fikk han også fått selskap av Benue. Etter kastreringen tok han omkalfatringene på strak arm.

Birk startet med å være vill etter menneskekontakt. Det fantes ikke noe bedre enn å bli båret i armkroken eller bak i nakkegropen. Jo, forresten, innenfor genseren var enda bedre. Han har fortsatt med å være en skikkelig genser-rotte, og er opplagt en av guttene som er ivrigst til å stelle meg. De siste månedene fikk han gammelmannstendenser og ble periodevis mindre interessert i kos. Andre ganger kunne han nærmest overfalle meg med slikking...

Birk hadde ingen spesielle helseproblemer før to uker etter at jeg oppdaget svulst på broren, Skorpan. Da kjente jeg plutselig en hard liten klump på Birk'en. Svulsten ble fjernet raskt, men var antagelig ondartet. Den hadde ført til forandringer i huden over og var full av svart pigment. Jeg håpet svulsten ble tatt så tidlig at den ikke hadde rukket å spre seg. Det holdt i nesten fire måneder. Da fant jeg en ny kul, på nøyaktig samme sted som Jonathans. I mellomtiden hadde Birk fått noen lyder som veterinæren kaller astmalyder. Han fikk også kraftige neselyder og begynte å virke slapp. Jeg forbredte meg på at jeg nok ikke fikk ha ham så mye lenger. Men så forsvant kulen av seg selv! Jeg tenkte det bare var en hoven lymfekjertel eller noe slikt. Så kom den igjen, og vokste langsomt. Kulen rakk nesten å bli liten klinkekulestørrelse. Jeg tipper det var en jursvulst, akkurat som på Jonathan. Etter at Birk ble to år var neselydene nokså konstant til stede, og han gikk ned i vekt. Fram til to dager før han døde var det likevel klart at han gledet seg over livet! Så gikk det raskt nedover. Bakbensparalysen ble fulgt av smeter, tungpustethet og mer lyder, og morgenen da han ble avlivet hadde han dessuten pådratt seg urinvegsinfeksjon.


R.I.P Jonathan

(fra Adyssas kull 17,) black european berkshire, glatt, toppøret, født 2007-10-09 avlivet 2009-06-29 pga. diverse plager. På bildet er han ca. 13 måneder gammel.

Jonathan, eller Castro som han også har vært kalt, ble omplassert to ganger sammen med broren før han kom til meg den 1/11 2008, se Skorpan (under R.I.P.) for detaljer. Han er også bror til Birk. Jonathan var lenge den største av dem, etterhvert ble de omtrent like store. I følge opplysninger fra det første omplasseringshjemmet fungerte han bedre med nye burkamerater enn Skorpan gjorde. Dessverre valgte han å følge brorens eksempel når de to var sammen. For at ikke Skorpan skulle stå alene ble Lindgren-brødrene skilt fra de to andre burkameratene. Jeg har forsøkt å introdusere ham for lille Max da han var fire måneder og for Mimer. Jonathan var mer redd enn aggressiv, og slett ikke dominant.

Fordi han var såpass engstelig forsøkte jeg med Ulf. Det gikk veldig fint en stund, inntil Jonathan helt plutselig bet Ulf over ryggen. Etter å ha sett ham slå om på den måten har jeg ikke lyst til å prøve mer med de andre rottene uten å kastrere ham først. Og etter å ha sett hvor engstelig Skorpan ble etter kastrering, var jeg ikke sikker på at kirurgi ville bli en god løsning for Jonathan. Men da jeg fant bitt på Skorpan en morgen, bestilte jeg time til "store"broren. Dessverre var det ikke lenge de to kastratene fikk leve sammen før Skorpan døde. Og Jonathan avviste helt selv de mildeste hanner. Han var rett og slett redd dem. Men en dag tok nyskjerrigheten eller ensomheten overhånd, og Jonathan klatret over til Elvebrødrene og Max for å hilse på. Du kan lese mer om den langvarige introduksjonen under Jonathan - rotta som hadde fått nok.

Jonathan var fin og kontaktsøkende overfor mennesker. Som broren var han ivrig til å slikke og stelle hendene mine, og han hang fint og avslappet når jeg løftet ham opp. I starten var begge brødrene Løvehjerte fulle av uro i kroppen og hadde ikke tid til å sitte på fanget. Etterhvert lå de pent og stelte neglene mine mens jeg stelte pelsen deres... Da Jonathan ble alene fikk han mer oppmerksomhet enn noen av de andre guttene mine, og det fikk jeg igjen for. Etterhvert fikk bo Jonathan sammen med broren Birk. Jeg delt av Veneziaburet så de fikk en stor grunnflate, og få klatremuligheter.

Innen en måned etter at Skorpan og Birk hadde fått svulst, dukket det opp en på Jonathan også. Det var en streng innover til lymfesystemet, så i samråd med veterinær fikk Jonathan nyte livet så lenge han kunne her på Matmors Hospice. Svulsten var nokså liten og vokste langsomt. Han fikk en urinvegsinfeksjon som ble slått tilbake med antibiotika. Men etterhvert mistet han overskuddet, ble svak i bakbena, og gikk kraftig ned i vekt. De siste dagene trakk seg tilbake fra Birk, fikk bustepels, ble forvirret og mistet virkelighetssansen. Han ble ikke så gammel, men til siste stund lå han og bruxet på armen min og slikket meg.

I det forrige hjemmet til Jonathan og Skorpan ble den ene eller begge far/fedre til et UPS-kull som bestod av:

(Irish må være fenotypen. Genotypen burde være european berkshire.) Moren var Nusse, en black hooded. Siamese-hannen ble igjen hos forrige eier. Samme eier fikk et nytt kull hvor hun mente faren var enten Jonathan eller Skorpan (eller begge), på en annen hunrotte 3 uker senere. Det overrasket meg, siden ungene ble beskrevet som "14 hooded" på hjemmesidene hennes. Etter å ha mottatt pm-en min om sannsynligheten av dette ble opplysningen endret til "14 hooded og berkshires". Hvis det siste er riktig, var det nok (minst) en av ridderene Løvehjerte som hadde vært ute med lansen likevel.


R.I.P. Mimer

(fra Babbett,) mink, ruby eyed som unge, glatt, toppøret, født 2007-08-16, avlivet 2009-04-24 pga. nyresvikt. På bildet var han ca. 7 måneder gammel.
I følge papirene var han en Mink Berkshire, men de ujevne flekkene gjorde at jeg har lurt på om han var en dårlig varigated. På grunn av øynene har jeg også lurt om han kan være Mock mink, men i følge stamtavlen skal det ikke være Mock mink i genene hans. Antagelig var han Havana. Mimer ble parret med Safari den 7. desember. De fikk 11 unger 2008-12-30. Jeg skulle ha to av dem, men fem av barna ble etterhvert mine!

Mimer startet med å være kosegutten som alle i buret var svake for. Han lekesloss med hele gjengen etter tur - når han ikke satt i matskålen, da, eller sov. Så ble han stor. Veldig stor, veldig fort. Da jeg kom hjem fra en helgetur, oppdaget jeg at noen hadde tatt en jafs av pelsen hans. Det kom noen intense dager hvor Ulf og Yggdrasil oppdaget "Hjelp! Babyen TAR meg!". Mimer og Labben gikk rundt og lurte på hverandre, og gnog på treverk så flisene føk. Så ble Mimer satt på plass igjen. Deretter ble det stille og fredelig i buret. Først trodde jeg at han bare ventet på å vokse seg større og sterkere. Gjett om han jobbet med saken! Men en dag sluttet han å kaste seg over matfatet, gikk ned 50 gram på et par uker, og viste med all tydelighet at han hadde avfunnet seg med situasjonen. Lykken hans vendte seg da Labben fikk lammelser i bakbena. En lang stund var det uklart hvem som var sjef, uten at Mimer involverte seg særlig i kamper. Han bare var der, stor og tung, og virket som en beroligende faktor på de fleste. Han foretrakk tydeligvis å være Beta. Da Yggdrasil trakk seg litt tilbake fra verden gled Mimer inn i Alfarollen likevel. Han var den enkleste voksne rotta jeg har hatt med på introduksjoner. Om det var nye hanner eller nye babyer tok Mimer alt med like stor ro. Før han ble Alfa hadde jeg aldri sett ham med bustepels. Så fikk han en posisjon å forsvare. Han fortsatte likevel å ta pent imot både stort og smått. Da han ble syk gav Mimer opp å være sjef, men jeg vet ikke hvem som overtok i første omgang. Det virket mer som om "gamlingene" gjorde en felles anstrengelse for å holde Elvebarna sånn nogenlunde på plass, inntil de synes en av guttene var verdig kandidat til å overta.

Mimer så rett og slett glad og fornøyd ut, og hadde stor appetitt på livet. Han hadde en tendens til å legge på seg. Med begrensninger på godbiter og middagsrester, og ingen nye rotter inn i buret, klarte jeg likevel å holde vekten hans på ca. 700 g en god stund. Så ble han Alfa, og nesten samtidig begynte introduksjonene med Brødrene Løvehjerte. Dermed laget han personlig rekord på vekta. Med matrestriksjoner gikk vekten ned, i alle fall for en stund. Mimer spiste seg opp i vekt ved kiving i hierarkiet.

Da Frodo og Birk holdt på som verst ble det noen klor og rift han fikk abscess i. Ellers holdt han seg frisk fram til ca. 2 uker etter parring. Da begynte han å lage plystrelyder når han pustet. Problemet viste seg å være astma - han var blitt allergisk mot i alle fall noen av bitene i det ene fóret jeg brukte i fórblandingen. I februar 2009 fikk han det første aldringstegnet: nyreproblemer. Mimer blie satt på lavprotein, lavsalt-diett. Det hjalp, han tisset mindre og beveger seg mer. Toppformen uteble imidlertid, og plutselig gikk det raskt nedover.

Denne rotta elsket mennesker. Ingen ting var bedre enn å bli klødd litt på flankene, eller få klatre på oss. Vanligvis forsøkte han ikke å stelle meg tilbake. Innimellom kunne det vanke noen slikk, men det så ut til at han reserverte dem for spesielle situasjoner. Mimer merket det når jeg var syk, han.


R.I.P. Skorpan

(fra Adyssas kull 17,) black american berkshire, glatt, toppøret, født 2007-10-09, avlivet 2009-01-21 på grunn av kreftsvulst og (urelaterte) magesmerter. På bildet var han ca. 13 måneder gammel.

Skorpan flyttet hit den 1/11 2008. Før det hadde han levd et omtumlet liv. Han (også kalt Che) og broren Jonathan (Castro) ble først solgt til en som bare kunne beholde dem i fire måneder på grunn av allergi i familien. Så ble de 4 1/2 måned i sitt første omplasseringshjem. I starten gikk det fint, men så ble det konflikt mellom Brødrene Løvehjerte og to andre, jevngamle brødre som bodde der fra før. Eier orket ikke å ha rotter i to bur. Dermed havnet Skorpan og Jonathan i omplasseringshjem nr. 2. Der var de i ca. tre måneder før eier ble syk og ikke orket merarbeidet. Da bestemte jeg meg for at nok var nok og at brødrene skulle få et permanent hjem. Med god hjelp av venner ble rottene fraktet til et sted hvor jeg kunne hente dem.

En pussig ting med Skorpan, og Jonatan også, var at de veldig fort begynte å lyde navnene sine. Jeg har ikke opplevd det hos andre rotter, som stort sett lyder navnet "Mat!". Disse to byttet i praksis navn da de kom til meg, siden ingen av de andre eierene hadde brukt de opprinnelige Lindgren-navnene. Bare noen uker tok det før jeg kunne rope på den ene mens de lå inne i sovehuset. Han som hørte navnet sitt løftet på hodet, den andre leet ikke på seg en gang. Og hvis jeg fortsatte å si navnet, tuslet navnets innehaver ut og bort til bur-luken.

Som det passer seg for Skorpan var han mindre enn Jonathan. I starten var han også den mest forsiktige, men det endret seg raskt i det første omplasseringshjemmet. Skorpan ble en erte-rotte som provoserte og plaget de nye burkameratene, i følge den daværende eier. Etterhvert utartet konfliktene seg med sår og skader. Mot mennesker og mot broren var han derimot bare snill og kjærlig. Dessuten var han helt gelé i kroppen når jeg løftet ham. Han oppførte seg pent under introduksjonen til lille Max, men tredje dagen han ble introdusert til Mimer endte det med at Mimer fikk seg et bitt over ryggen. Dermed ble Skorpan kastrert. Etterpå gikk det bedre å la ham luftes med Ulf og Jonathan - inntil Jonathan bet Ulf. Etter det assossierte nemlig Ulf Skorpan med å bli bitt... Jeg var i ferd med å re-introduser ham med Max da Skorpan måtte avlives.


Matmor, sist endret 2012.11.28
Hjemmesideadresse: matmor.info