Minneside

Det var vemodig å innse at jeg trengte en minneside. Jeg hadde plutselig flere avdøde enn levende rotter... det var en milepæl. Nå har jeg nådd den neste milepælen: minnesiden måtte deles opp. Om de lever kort har de små potene deres likevel gjort dypte inntrykk i et bløtt matmorhjerte.


2007-2008 Ulf, Babbetts Oden, Frodo, Babbetts Gendilf, Himi-Zoo's Haku, Alucard, Pip, Squeek, Ramses
2009-2010 Sarah's Afrik, Sarah's Benue, Intets Hiroshima, Max, Adyssas Birk, Adyssas Jonathan, Babbetts Mimer, Adyssas Skorpan

2011-2012

Matmors Azlon, Matmors Olefin, Matmors Elastan, Matmors Hampus, RAR-MAM-N Vega, Elvira Wistar, Nola Wistar, Humle, Sarah's Victoria, Sarah's Mania, Sarah's Olifants


R.I.P. Azlon

toppøret, glatthåret himalaya fra Matmors fiberkull født 21/09 2010 avlivet 28.12.2012 pga. vekttap og smerter av ukjent årsak

T.v. Azlon 17 måneder gammel

Azlon var den største av guttene og var det fra første dag. Størrelsesforskjellen ned til Olefin var likevel så liten at jeg har måttet klippe hakk i pelsen deres for å vite hvem av dem jeg har foran meg. Derfor tok det til før jeg klarte å holde styr på personlighetene deres. Det var bare når jeg så hakket i pelsen at jeg visste hvem som gjorde hva. Men Azlon søkte meg ut litt oftere enn Olefin gjorde. Etterhvert ble det lett å skille mellom dem: Azlon hadde mer porfyrin rundt øynene, han var mer bredbygd og beveget seg roligere. Han var også deilig slapp i kroppen når jeg gav ham magekyss. Dessuten hendte det han la seg ned ved siden av meg for å bli klødd i nakken. Det startet han med allerede i 3-måneders-alderen. To og en halv til tre måneder gammel ble han introdusert til den voksne Humle. Som den største av de små var det ingen overraskelse at Azlon hadde et mer selvsikkert kroppsspråk overfor Humle enn de andre smårottene. Han var raskets ute til å vise at han ikke var er en baby lenger, og forventer å bli behandlet med en viss respekt. Samtidig visste han svært godt at det ikke var ham som var sjefen, og introduksjonen gikk veldig fint. 6 1/2 måned gammel ble Azlon introdusert for en godt voksen kastrat. Også denne introduksjonen gikk meget bra. Azlon aksepterte at kastraten bestemte hvor skapet skulle stå, men var ikke redd for å tilby kontakt. Sommeren 2011 ble Azlon luftet daglig i noen uker sammen med en nesten 2 år gammel intakt han uten introduksjonserfaring. Azlon var svært tolmodig meg gamlingens nykker og sære kroppsspråk.

Azlon anså seg tidlig som sjefen blant brødrene. Både Elastan og Olefin ønsket det annerledes, men det så ut til at Elastan og Azlon var skjønt enige i at Olefin ikke kom med i betraktningen. Heldigvis gikk det pent for seg. Guttene hadde brytekamper hvor de prøver å vippe hverandre overende, det var alt.

Da Azlon var 4 1/2 måned gammel overlot pappa Mania ham rollen som daglig leder. Mania var blitt for skrøpelig, og Humle syntes det var greit at andre styrte så lenge han fikk gjøre som han ville. Senere kom det en periode hvor jeg ikke visste hvem av Azlon og Elastan som var sjef og NK. I 8-måneders alder virket det som om Azlon trakk seg tilbake, men kort tid etter at han fylte 12 måneder overtok han sjefsstolen på nytt. Da Elastan ble pappa bestemte agouti'en at han måtte være pater familias, så da ble Azlon beta igjen.

Bortsett fra porfyrinen rundt øynene, og litt neselyder som kom og gikk av seg selv etter 6 måneders alder hadde Azlon bare én skavank fram til han var ca. 16 måneder gammel: Neglen på storetåa på venstre bakfot krummet seg skjevt, og var både tykk og porøs. Han var ikke flink til å holde klørne korte selv. En morgen trodde jeg at han hadde fått urinvegsinfeksjon. Det luktet infeksjon, og han hadde bustepels og følte seg ikke vel. To timer senere da vi skulle ut til veterinær var lukten borte og han virket helt frisk. Sannsynligvis har han hatt en penispropp som han klarte å fjerne selv. Han var rett over 12 måneder. Før Elastan ble brukt i avl ved 13 måneder ble både Azlon og Elastan undersøkt ved røntgenbilder med tanke på lungeproblemer på grunn av neselydene. Lungene deres var helt normale. Ved 17 måneder syntes jeg ganglaget hans begynte å si: gammelrotte. Han lå litt lavt i terrenget med bakpartiet, og var mer forsiktig når han klatrer på bena mine. Noe av forsiktigheten kan ha skyldtes dårlig syn. Ved litt over 23 måneder endret pelsen hans karaktere og ble mer ullen.

Jeg hadde håpet at Azlon kunne få anledning til å reprodusere seg, men nå blir det ikke noe av. Grunnen er eksem. Det har rammet fler rotter i slekten og krever ganske intensiv behandling. Jeg trodde Azlon kom til å gå fri, for de andre slektningene hans som var eller er plaget, fikk det da de var mye yngre. Azlon var hele 17 måneder da det rammet ham, på bakparten. Det kan være flere grunner til at det ikke har grodd. Jeg har sett Olefin dra av skorpene. Først satte jeg Azlon sammen med småguttene og Elvira i håp om at såret får være i fred. Så gav jeg hele gjengen en middkur, siden det kom noen kloremerker ved skorpene og alle sammen klødde seg. Azlon var antagelig for tykk til å klare å vri seg rundt til å bite seg selv i området over halen. Det var bare så vidt han klarer å klø seg der. Såret ble litt bedre med sinksalvesmøring og ro. Gruppene ble satt sammen igjen. Men etter en tid ble såret verre.

Azlon ble satt sammen med Hampus, ble smurt med Fucidin 2 ganger daglig og fikk prednisolon. Prednisolonen gjorde ham blid og matglad, men effekten på såret var ikke positiv. Behandlingen måtte trappes ned og avbrytes da resistente bakterier tok overhånd. Etter en antibiotikakur og langvarig behandling med sinksalve ble omfanget av eksemet redusert til ca. 1/4 av den verste utbredelsen. Hårene kom tilbake der huden hadde grodd. Men resteksemet hadde han til sin dødsdag.

Azlon sørget i flere dager da Hampus døde. De siste 2 1/2 månedene han levde gikk han kraftig ned i vekt, og etterhvert ble han plaget av smerter. Han gikk rundt med en byll i en forhudskjertel, men hadde ellers ikke problemer fra urinveiene. Til tross for plagene var han en rolig fyr som trivdes i buret sammen med de andre slektningene.


R.I.P. Olefin

toppøret, glatthåret himalaya fra Matmors fiberkull født 21/10 2010 avlivet 28.12.2012 pga. vekttap og pustevansker.


T. v. Olefin 17 mnd.
Olefin var lenge såpass lik Azlon at jeg måtte klippe hakk i pelsen hans for å skille dem fra hverandre. Før var det bare når seg så hakket at jeg visste hvilken av dem jeg hadde foran meg, så det tok lengre tid å plassere personligheten hans. Etterhvert så jeg også at han var smalere bygd enn Azlon, ikke hadde porfyrinflekker rundt øynene, og var bråere i bevegelsene. Han kunne være ganske spoinkete, til tider like mye som Elastan! I godt voksen alder var det ikke så mye spoink igjen. I likhet med brødrene ble han helt slapp i hånden min når jeg hadde holdt ham noen sekunder. Jeg vet fra introduksjon til Humle at Olefin og Azlon var mindre tilbøyelige til å gi seg enn Hampus og Elastan. Ved 6 1/2 måned var forholdet endret. Olefin var riktignok den eneste av de fire Fiberguttene som reiste bust da det kom en fremmed kastrat inn i rottebua, men han var den som raskt kom best ut av det med den godt voksne kastraten.

I tre til fire måneders alder var Olefin en ihuga hengekøyedreper og så det som sin oppgave at klærene våre hadde nok luftehull... Olefin syntes at han burde få sjansen til å bli sjef blant brødrene. Det syntes ikke Azlon og Elastan. Når han prøvde seg på en av dem risikerte han å få begge mot seg. Heldigvis foregikk kampen ved at de forsøkte å velte hverandre eller presse hverandre ned, ikke ved boksing, spark eller bitt. Olefin har akseptert at han ikke får være Daglig leder. Men da han hadde fylt 11 måneder fikk han en fiks idé om at klær er noe vederstyggelig. Han nafset aldri på bar hud. Men han kløp tilsynelatende helt umotivert i hud som er dekket av klær, og forstod ikke hvorfor han ble irettesatt. Riktignok laget han ikke hull i klærene lenger, men plagsomt var det likevel. Når han ikke var opptatt av å klype var han svært fornøyd med å bli klødd, og kvitterte med å slikke meg på fingrene eller rense neglene mine. Jeg skjønte etterhvert hvor problemet lå: han var konstant sulten og irritabel på grunn av slankekur. Da guttene hadde oppnådd en pen vekt og jeg kunne øke matmengden igjen ble Olefin straks mye hyggeligere. Dette gjentok seg ved neste slankekur, hvor han dessuten begynte å nappe skorpen av et sår på bakparten til Azlon. I og med at Olefin er den av brødrene som minst trenger å slanke seg ble det ikke flere slankekurer på ham.

Ved 24 måneder virket Olefin i fin-fin form. De siste 2 1/2 månedene han levde gikk han imidlertid betydelig ned i vekt, og etterhvert fikk han pusteproblemer og begynte å tisse mye. Røntgenbildene av lungene viste ingen tegn på infeksjon, selv om han hadde hatt neselyder av og på (konstant på ettersom han ble eldre) siden han var 6 måneder.

Olefin gjennomgikk fremmed rottehjem-testen med overnattinger høsten 2011. Han hadde glatt pels hele veien, og lot seg ikke affisere av nye guttelukter.


Alle fiberguttene hadde lett forhøyet proteinnivå i urinen, men det hadde de helt siden babystadiet og skyldes Wistar-mammaen.

R.I.P. Elastan

toppøret, glatthåret agouti berkshire: han hadde hvite sokker, litt hvitt på haletuppen og en liten hvit mageflekk. Han kom fra Matmors fiberkull født 21/09 2010 avlivet 23/08 2012 pga. kroniske smerter uten kjent årsak.

T.v. Elastan 16 måneder gammel

Elastan startet som den nest største gutten, og den første til å begynne å oppdage omverdnen. Da ungene begynte med fast føde gikk han ikke like raskt opp i vekt som søsknene, så i en periode var han den minste av guttene. Så ble han nest størst igjen. Han fikk kallenavnet "Vandreren" allrede før han hadde åpnet øynene. Senere kalte jeg ham "Sprettball". Elastan gikk ikke og diltet ikke, han sprang. Hvis det stod en annen rotte i vegen, hoppet han elegant over! Med alderen førte han seg likevel med litt mer verdighet. Elastan var vanligvis den første til bur-døren, og opp og ned av skulderen min tre ganger før de andre klatret ut. Hvis jeg løftet ham opp kunne han henge slapt uten å sprelle, i alle fall noen sekunder... Elastan likte godt å bli klødd litt røfft og kom gjerne for å bli krafset godt på flankene. Da hendte det han slikket meg til takk. Ved introduksjon til Humle hadde han et veldig barnslig kroppsspråk, og slapp unna med det. Han kunne ta seg større friheter overfor grinebitteren enn de andre små fordi Humle skjønte det bare var lek. 6 1/2 måned gammel ble Elastan introdusert for en godt voksen kastrat. Han laget ingen problemer i bli-kjent-prosessen, og var den første av fiberguttene som våget å dele hengekøye med kastraten.

Elastan kunne godt tenke seg å være sjef blant brødrene. En stund prøvde han å imponere Azlon med å vise hvor sprek han var. Azlon lot seg ikke forstyrre av det - han visste hvem som er størst og sterkest. Elastan aksepterte at han ikke fikk være Daglig leder i buret. Rett før 6 måneders alder ble jeg imidlertid usikker på hvem som er sjef. Elastan hadde et lite oppgjør med Humle (det gikk meget pyntelig for seg - han dyttet gamlingen i siden, og gamlingen gav seg.) Om det betød at Elastan ble sjef vet jeg ikke. Men Elastan hadde en vekstspurt som kunne tyde på noe slikt... Ved ca. 9 måneders alder var Elastan definitivt sjef. Men rett etter at de fylte 12 måneder tok Azlon sjefsstolen tilbake. Det varte i under to måneder. Rett før Stjerneguttene flyttet inn ble Elastan sjef på nytt. Det blåser på toppene. Heldigvis var begge støe og fine alfa'er, og ingen av dem forsøkte å skade hverandre under kuppene.

Elastan taklet fint et par netters overnatting i fremmed rottehjem. Han hadde i hovedsak fin helse men noen svake neselyder som kom og gikk. Som for Azlon viste ikke lungerøntgen tegn på infeksjon. Elastan fikk dermed lov å parre seg med RatRace's Ørn med skarre-R i begynnelsen av november 2011. Det ble full klaff med 10 unger på første forsøk i form av Stjernekullet. Jeg merket bare én endring av personlighet etter parring: Elastan tålte ikke å slankes lenger. Da jaget han alle fra matskålen. Men han var fornøyd med å få sin egen lille matskål i ett hjørne, mens de andre deler på en stor skål...Fram til han var over 18 måneder holdt han alltid neglene sine behagelig korte. Da han ble 19 måneder måtte jeg til med neglesaks for første gang. Han hadde fått en gammelmannsnegl som krøllet seg rundt den ene stortåen på høyre bakfot. De andre neglene på samme foten var også lange, så antagelig var han blitt litt stiv i ryggen. Ellers fikk hatt problemer med uforklarte smerter innimellom. Da ble han irritabel overfor de andre rottene, men roet seg med en dose smertestillende. Jeg håpet at jeg hadde funnet årsaken til smertene og klarte å gjøre noe med det. Ca. 21 måneder gammel ble han operert for en stor talgansamling på snuten som kan ha vært ubehagelig. Dessverre tok det bare et par uker før smertesymptomene dukket opp igjen. Fordi problemet økte i hyppighet heller enn å avta trodde jeg at han neppe kom til å bli særlig eldre enn 2 år, selv om formen ellers var fin. Alderen viste seg også i at pelsen er blitt mer ullen. Men smertene tiltok raskere enn jeg var forberedt på. Nøyaktig 23 måneder gammel fikk Elastan reise over regnbuebroen, etter noen dager med masse smertestillende, kos og god mat.


R.I.P. Hampus

toppøret, glatthåret himalaya fra Matmors fiberkull født 21/09 2010 død 02.06.2012 20 måneder gammel. Han våknet ikke av narkosen etter haleamputasjon.


T.h. Hampus 17 mnd.
Hampus var gutten som fikk haletuppen amputert ved fødsel. Han fikk tidlig kallenavnet "Stump", men Hampus hørtes hyggeligere ut enn å være oppkalt etter en skade. Hampus var utlånt til Kesia som burkamerat for kastraten Vetle etter at gamelrotten til Kesia døde. Hampus kom imidlertid hjem etter bare to uker på grunn av hjemlengsel og frustrasjon. Du kan lese mer om hva som skjedde - og heldigvis ikke skjedde - under Hampus - rotte med hjemlengsel. Han likte aldri siden å dra på besøk til noen, selv ikke sammen med brødrene.

Han startet ut mer tilbaketrukken enn de andre brødrene, i alle fall overfor andre rotter. Hampus var også senere til å utforske enn de andre. Men jeg tror han var en tenker! Da han ble introdusert for Humle gjorde han en del smarte ting - som å sørge for å nærme seg Humle med munnen veldig tydelig full av mat når han kom for å snuse. Dermed visste Humle at Hampus ikke var ute etter bråk. Ca. 6 1/2 måned gammel ble Hampus introdusert for en godt voksen kastrat. Denne gangen var Hampus den vanskeligste av brødrene. Han presset kastraten litt for hardt uten egentlig å gjøre noe galt, men kastraten var redd og gav han et lite bitt. Det syntes ikke Hampus noe om. Dermed tok det over en uke å ekstra å introdusere ham i forhold til hva brødrene brukte. Til gjengjeld passet han ganske bra personlighetsmessig med kastraten. Vetle foretrakk Olefin og Hampus framfor Azlon og Elastan. Siden Kesia likte Hampus bedre enn Olefin ble det Hampus som flyttet ut, men altså bare for en kort stund. Senere ble han luftet sammen med en intakt han på nær 2 år uten introduksjonserfaring. Da tok Hampus på seg megler-rollen og la seg pladask ned mellom gamlingen og den rotten gamlingen truet. Han hadde fått mer selvtillit.

Hampus viste ikke tegn til å ønske seg å bli sjef blant brødrene. Når jeg løftet ham opp sprellet han først, men etter et par sekunder ble han helt slapp og bare hang. Han var også avslappet i forhold til gjester i rottebua. Omtrent da han ble 7 måneder utviklet han en form for dype gryntelyder. Han fikk tatt lungerøntgen da han var 19 måneder, og lungene så helt fine ut. Det eneste helseproblemet han hadde, som var et problem, var huden ytterst på halen. Hampus var alltid litt sår ytterst ved amputasjonsstedet. Til han var omtrent 18 måneder holdt det med litt Spenol (fuktighetskrem) i ny og ne, men samtidig med at Azlon fikk et infisert utslett blusset problemene opp hos Hampus. Til tross for langvarig behandling med diverse hudkremer og antibiotika tok infeksjonen overhånd. Det var smertefullt for Hampus, så jeg bestemte meg for haleamputasjon i håp om at han skulle få det bedre. Det infiserte utslettet krøp oppover slik at de to dagene fra jeg bestilte operasjon til han kunne opereres, endret bestillingen på amputasjon av halv hale til amputasjon av hel hale. Dessverre våknet han aldri etter narkosen. Forenklet obduksjon hos den lokale veterinæren viste noe forhøyede proteiner (normalt for eldre hanrotter), +1 leukocytter, +4 blod (unormalt) og +2 glukose (muligens stressrelatert) i urinen, fine lunger, normal størrelse på hjertet, fin størrelse, farge og konsistens på lever, ingen synlige foranding på nyrer, fettreserver men ikke vesentlig fedme. Nyreskade i forbindelse med generell anestesi er nokså vanlig hos rotter. Hampus var spesiell for meg, som viste så tydelig at det var her han hørte hjemme. Jeg savner smilet hans, for han var en slik rotte som så ut som om han smilte.


R.I.P. Vega

toppøret, glatthåret agouti berkshire fra Stjernekullet født 27/11 2011 avlivet 19/03/2012 pga. abscesser etter bittskade


Vega 3 1/2m
Vega ble opprinnelig solgt til Lyngrottene, men var uheldig med gruppen han kom inn i. Resultatet var at vesle Vega fikk kallenavnet "Einstein". Veterinæren måtte bare fullføre det burbøllen hadde påbegynt. Etter en del overveielser og forsøk på å finne passende burkamerat ble vi enige om at retur var den beste løsningen. Vega var nervøs og gjorde ting utrivelig for den nye, lille rottevennen som det var meningen han skulle kose seg med. Dessuten var han reservert overfor eier, men kjente meg straks igjen og livnet til under et besøk. 8/3 2012 fikk han komme hjem og ble re-introdusert til Elvira og de andre hannene. Han syntes det ble for mye med alle de store onklene og faren, så midlertidig delte jeg gruppen i unggutttene pluss Elvira, og gammelgutta. Elvira skjønte raskt hvor landet lå og oppnevnte seg til reservemamma for Vega. Det gikk greit å lufte alle 8 sammen. Dagen etter hjemkomsten ble Vega operert for en abscess etter bittet. Det ble mye for ham på én gang. Etter operasjonen måtte han mates med sprøyte hver time 16 timer i døgnet, i fire dager, for å unngå dehydrering og matmangel. En drøy uke etter operasjonen var Vega blitt sprek nok og trygg nok til at de fikk bo i Veneziaen alle sammen: han våget å spise selv når de voksne slektningene stod med nesa i matfatet. Dessverre ble det et kort opphold for den lille rottegutten. Ti dager etter operasjonen dukket det opp en ny abscess, og dagen etter enda fler. Vega ble avlivet i samråd med veterinær.

R.I.P. Elvira


Elvira 21 månd.
Elvira var en Wistar Hannover dame født uke 20 2010 - en albino avlsrotte fra laboratorium. Hun ble avlivet på grunn av diffuse symptomer og dårlig livskvalitet 19/3 2012. Elvira hadde hatt et kull før hun kom hit. Jeg overtok henne og venninne eller søster Nola 16/9 2010 og så straks at Elvira var langt mindre forsiktig enn den andre. Elvira kom til burdøren og klatret ut på meg når det var luftetid. Hun kysset meg på munnen, friserte håret mitt, men inntil hun var ca. året måtte jeg passe litt på fingrene mine for at hun ikke skulle klype. Bite gjorde hun aldri. Det er synd å si det, men det så ut til at hun fikk et bedre liv etter at Nola døde. Elvira sluttet helt å klype, og hun begynte å gå i tydelig løpetid omtrent hver 4. dag. Det så jeg aldri mens Nola levde. Nola var ikke så grei når hun hadde løpetid. Det ble aldri noen skader, men Elvira likte nok heller ikke å bli kløpet eller utsatt for umotivert irritasjon. Etter at Elvira fikk selskap av låne-rottene Ørn og "Fee" Midways" ble hun så snill og kjælen at det var ganske utrolig.

Elvira hadde en problemfri introduksjon jentene mine samt Fiberkull-ungene da ungene var såvidt over 4 uker. Senere oppførte hun seg eksemplarisk da hun fikk selskap av de voksne hunnene Ladugårdens Midways og RatRace's Ørn med skarre-R. Etter at besøksjentene dro fikk Elvira satt inn en hormonimplantat for at hun skulle kunne bo med hanrottene på sikt. Jeg planla ikke å ha flere jenter, i alle fall ikke på en stund. Det tar tre uker før implantatet virker på hundyr. I slutten av januar 2012 kunne hun settes sammen med det annet kjønn. Det gikk veldig bra, men det var altså ikke så lenge hun levde etterpå. Jeg hadde nok ikke tatt sjansen med en yngre hun - implantatet reduserer antall graviditeter med omkring 90%. Elviras fertilitet var på forhånd såpass lav at jeg syntes risikoen var liten nok. Hun var tross alt over 20 måneder da hun fikk implantatet.

Elvira kjøpte jeg egentlig med tanke på avl senhøstes 2010. Så ble det fullt opp i rottebua siden jeg beholdt hele fire fra Fiberkullet. Hun ble for gammel. I stedet gav hun meg anledning til å lære mer om Wistar Hannover Galas i kjælerottemiljø.

Da Elvira var nokså nøyaktig året fikk hun neselyder som gikk over av seg selv i løpet av noen dager. Da hun nærmer seg to år var det stadig litt hvislelyder fra luftveiene og noen ganger kraftigere lyder, men i følge røntgenbildene var det ikke tegn til lungeabscesser eller betennelser. Den siste måneden eller så hun levde, ble lydene kraftigere, av og til sugde hun inn magen når hun pustet, nappingen begynte igjen, hun fikk bustepels, blod i urinen og begynte å ligge mer alene. Til slutt syntes jeg ikke hun hadde den livskvaliteten et kjæledyr bør ha. Vi forsøkte en siste antibiotikakur i tilfelle hun hadde urinvegsinfeksjon, slik urinprøven kunne tolkes. Da det ikke hjalp var det på tide å ta farvel. Obduksjonen gav ingen svar på hvorfor hun følte seg dårlig. Lunger, hjerte, lever, nyrer, livmor og eggstokker så fine og friske ut.

R.I.P. Nola

Nola var en Wistar Hannover dame født første uken i mai 2010, død 2011.10.12; en albino avlsrotter fra laboratorium. Hun hadde hatt et kull før hun kom hit. Jeg overtok henne og venninnen eller søsteren (usikkert) Elvira 16/9 2010 og så straks at Nola var den mest forsiktige. Nola gjemte seg innerst i et sovehus og måtte løftes ut. Når hun først var ute av buret kunne hun allernådigst klatre ut på fanget mitt og la seg klappe. Hun hadde en irriterende uvane med å smake på fingre (heldigvis uten at det går hull.) Det var like forutsigbart som at noen rotter bare "må" spise tær. Hvis jeg i stedet kom inn med hendene slik at jeg kunne klø henne i nakken før jeg løfter henne, hang hun så fint og slapt som noen. Nolas form varierte veldig over en 4-5 dagers syklus, og under et par dager av den syklusen gikk hun under navnet Nafse-Nola. Da kløp hun i absolutt alt.

Nola hadde en problemfri introduksjon jentene mine samt Fiberkull-ungene da ungene var såvidt over 4 uker. Hun ble, sammen med Elvira, anskaffet med tanke på avl senhøstes 2010. Så ble det fullt opp i rottebua siden jeg beholdt hele fire fra Fiberkullet, og Nola var uansett for hormonell til at jeg ville bruke henne. I stedet gav hun meg anledning til å lære mer om Wistar Hannover Galas i kjælerottemiljø.

Nola er den rotten jeg har hatt som har besøkt veterinær flest ganger. Hun var unaturlig stille, men til hun var over året fant vi ikke ut av noen ting. I 14-månedersalderen dukket det opp konstante lungelyder på Nola, samtidig med at hun gikk ned i vekt og la seg til med bustepels. Det hørtes ut som et klassisk bilde på luftveisinfeksjon, men så var det faktisk en urinvegsinfeksjon. I tillegg mente den lokale veterinæren at hun kunne ha emfysem. Stive lungevegger kunne forklare hvorfor hun bestandig var så rolig - hun hadde kanskje ikke kapasitet til noe annet.

I forbindelse med den mistenkte luftveisinfeksjonen ble det tatt lungerøntgen av Nola. Bildene viste ingen tegn på infeksjon, men det dukket opp en mistenkelig struktur i magen hennes. I tillegg bekreftet bildet utspilte lunger forenelig med emfysem. Jeg tok med meg Nola til en veterinær med bedre røntgenutstyr. En kombinasjon av røntgen og ultralyd gav en tentativ diagnose på ovariecyste. På grunn av emfysemet ville en operasjon være risikabelt. Det viste seg imidertid raskt at alternativet ble avlivning. Nola begynte å få blødninger og hadde smerter. Jeg hadde håpet at hun kunne ha fått et bedre liv uten smertene, som sikkert hadde plaget henne i lang tid. Dessverre døde hun en time etter at hun våknet av narkosen. Nola ble begravet under rosebuskene i hagen - den første av rottene mine til å dø hjemme.

Da Nola ble ordentlig syk, sluttet hun forresten å nafse og satte i stedet pris på kos. Det var hjerteskjærende å se hvordan hun stolte på meg da. Tenk for et rotteliv hun kunne ha hatt uten plagene sine!


Nola 4 måneder

R.I.P. Humle


black berkshire rex født 2009.07.28, omplassert hit 2010.07.03, avlivet pga. svulst 2011.06.27.
Humle kom fra dyrebutikk, men faren hans var over 3 år da han ble produsert. Den høye levealderen var såpass interessant at Humle, to brødre og en søster ble snappet opp med tanke på avl av noen som gjerne ville følge flere rotter fra kullet på sikt. Humle ble den av rottene som fikk problemer med seg selv og andre artsfrender. Han viste typisk hormonell adferd. Derfor fikk han operert inn en hormonchip i nakken etter anbefalning fra veterinær, i stedet for vanlig kastrering. (Ikke å anbefale til unge hanrotter - det viser seg at de er spesiellt utsatt for hypofysesvulster etter langvarig påvirkning av stoffet i chip'en.) Chip'en virket uansett ikke optimalt for ham. Den hadde dessuten den bivirkningen at Humle ble engstelig for store, sterke rotter. Han kom hit for å se om jeg kunne finne en permanent burvenninne eller kamerat til ham. Tanken var å prøve om han vil trives bedre sammen med en sterilisert hunrotte (Benue) enn med digre, tøffe hanner. Eller om han på sikt kunne få innpass i en stabil guttegruppe som er rutinerte på introduksjoner. Ballene hans var mindre enn før, og pelsen mykere, men Humle var like stivsinnet. Da han bryskt avviste alle med klyping og rygvendinger, inkludert lille Azlon, gav jeg opp introduksjoner for en stund.

Tre måneder etter at han ble chip'et begynte han å gi fra seg blomsterduft og reagere kraftig på lukten av hunrotter... Tidligere eier og jeg ble enige om at han skulle bli boende og få spesialoppvartning som alenerotte. Jeg planla å kastrere ham kirurgisk. Det ble utsatt: urinprøve viste blod og proteiner urinen, men ingen infeksjon. Det er ikke bare greit å legge en rotte med nyreproblemer i narkose. Ideen var ny urintest så snart han var villig til å avgi prøve på rent underlag... I mellomtiden var Fiberguttene blitt over 8 uker gamle, og Humle syntes det var helt greit å hilse på dem gjennom sprinklene i Veneziaburet. Jeg bestemte meg for å gjøre et nytt introduksjonsforsøk. Nå da babylukten var borte, og småguttene ennå ikke var i pøbelalderen, gikk det fint. Med en god porsjon tolmodighet, og en stor pose solsikkefrø til bestikkelse av Humle! Og da Humle først hadde forstått at småguttene var OK, var det ingen problemer forbundet med introduksjon til Olifants og Mania.

Humle virket vesentlig mindre redd andre rotter her enn i forrige hjem. De første månedene betød det også at erbødigheten manglet. Han la etterhvert av seg uvanen med å smake på fingre. Selv om han ikke bet hull var det ikke egenskaper som gjør en rotte elsket. Gutten hadde likevel betydelig sjarm! (Nåja, muligens ikke fra et rottesynspunkt.) Han la ikke skjul på at han satte pris på oppmerksomhet. Han virket som han hadde hatt stor glede av å bo i samme bur som de andre guttene, men adskilt med gitter. Humle kunne bo på toppen, for Elveguttene og Fiberguttene lot halen hans og tærne hans i fred. De bare snuste på hverandre gjennom gitteret. I slutten av desember 2010, nesten 6 måneder etter at han flyttet inn, var han ferdig innlemmet i gutteflokken. En stund var han litt bekymret fordi ungguttene hadde brytekamper. Da likte han seg dårlig. Han så vel for seg at de kom til å prøve seg på de gamle en dag også. I midten av mars kom dagen, men det gikk veldig greit. Etter å ha stått stille på bakbena en liten stund sank både Humle og Elastan ned på alle fire. Og så dyttet Elastan humle over på rygg og snuste på ham. I løpet av to minutter lå de ved siden av hverandre inne i sovehuset og slappet av.

Humle ble noe mindre spretten da han rundet 19 måneder. Før det pleide han å si ifra når han hadde blitt luftet nok ved å hoppe over på buret og klatre ned til den åpne luken selv. Han hadde fått noen bare flekker i nakken og glissen pels på rumpa. Noen dager orket han ikke klatre i buret. Men så hadde han en god dag, og jeg fant ham i den øverste hengekøyen sammen med Fibergjengen igjen. 22 måneder gammel fikk Humle en maiskornstor kul under den ene armhulen. Han var kommet i beste koserotte-stadiet, så jeg krysset fingrene for at utviklingen ikke økte i tempo. Etter tre uker var kulen plutselig ertestørrelse i stedet for maiskorn. Så aksellererte veksten til druestørrelse på en ukes tid. Vi tok farvel før han begynte å føle seg virkelig dårlig.

R.I.P. Victoria

(fra Sarah's Afrikanske elver-kull), født 2008-12-30, avlivet 2011-03-29 pga. jursvulst. På bildet var hun 24 måneder gammel.
Victoria var en agouti rex toppøret berkshire og søster til Mania, Afrik og Olifants. Hun ble omplassert til meg 2009-05-27 fordi ny huseier protesterte på rotter i utleieboligen. I følge forrige eier var hun en riktig søt rottefrøken med godt gemytt. Jeg ville legge til: bestemt, uredd, aktiv og kontaktsøkende. Den lille damen visste hvor skapet skal stå, og pleide å ta et godt tak i skjørtet mitt med tennene hvis jeg prøvde å gå forbi buret uten å hilse. Hun var ivrig til å tigge kos...også var hun ivrig etter å stelle neglene mine da hun var ung. På sine gamle dager ville hun helst bare ligge inni genseren min og kose. Victoria fikk Hiroshima og Birk, de to kastratene til selskap. Hun bodd også sammen med søsteren Benue, og senere Elvira og Nola. Victoria var dronningen i buret. I voksen alder ble hun introdusert til to kastrater, sin egen søster og fire unge hunner samt små nieser og nevøer i Fiberkullet uten problemer.

RatRace's "Duffy" Chilli kunne settes rett in i bur sammen med Victoria da Duffy kom hit for parring. Victoria reagerte dessverre kraftig på "svigersøster" Duffy's (innbilte?) drektighet. Hun gikk nesten straks inn i falsk svangerskap og måtte skilles fra Duffy, som hun begynte å plage. Da Victoria få dager senere skulle introduseres for Meretes rotter var nok hormonene ikke helt ute av kroppen hennes. Heldigvis fant de ut av en rangordning etter få dager, slik at de kunne bo i samme bur. Victoria plaget ikke Helle under hennes antatte og reelle drektighet.

Victorias pels var uvanlig orange for en agouti. Det skyldtes dels at hun var rex, og dels at hun nok bar en del blekende gener. Victoria var aldri syk. I julen 2009 fikk hun to små sår som trengte antibiotisk salve. Så holdt huden hennes seg fin til desember 2010. Denne gangen var det halen som måtte behandles. Hun hadde fin respons på Fuciderm. Desember 2010 oppdaget jeg også en liten kul i nærheten av et jur. Det virket veldig som en svulst: den var fast og svært knudrete. Siden Victoria viste tegn på aldring og dessuten fikk en kul til, valgte jeg å ikke operere. I slutten av mars begynte veksten av den første svulsten å akselerere. Kulen ble irritert på undersiden når hun gikk, så jeg valgte å slutte mens leken var god.

R.I.P. Mania

(fra Sarah's Afrikanske elver-kull), født 2008-12-30 avlivet 2011-03-29 pga. svake bakben, blindhet, vekttap og tung pust. På bildet var han 24 måneder gammel.
Mania var en toppøret black self med noen få hvite tær. Han gjorde lenge lite av seg i forhold til de to større brødrene, men han var glad for å få en-til-en oppmerksomhet. Etter et lengre opphold hos Sarah, som bare hadde to rotter, var han merkbart mer kosete enn før.

4 måneder gammel tok han pent imot den voksne kastraten Jonathan uten bustepels eller napping. Dessverre virket det som om det luktet hunrotte av Jonathan, for alle brødrene var veldig interessert i å lukte på rumpa hans. Da kastratene flyttet inn med Victoria lukter det dame av dem også. Dermed var de ikke så glade i å luftes sammen med sine tidligere burkamerater. Innimellom tolererte de oppmerksomheten, andre ganger ble det for plagsomt. Jeg lot de intakte hannene hilse på Hiro en gang i måneden som introduksjonstrening.

13 måneder gammel ble Mania introdusert for en intakt gjesterotte på 2 år. Deretter ble han utlånt til Sarah for å holde denne sist gjelevende rotten hennes med selskap. Det var nok meningen at det skulle bli slik: Mania var Sarah's favoritt i kullet, og den hun hadde utpekt til å bli. Resten av Bernhards levetid bodde Mania med gamlingen, men 5/6 2010 kom han tilbake til meg. Mania fikk treffe brødrene på et nyvasket pausebord, og en time senere kunne jeg lukke døren bak ham og brødrene i det uvaskede brødreburet! Ikke overraskende tok han introduksjonen med egne sønner på strak arm. Han virket ikke fryktelig opptatt av at det var hans unger: Olifants var den som gikk i familie-modus. Siste introduksjon var til Humle. Da var Mania rett under 24 måneder gammel og Humle nesten 18 måneder. Det tok mindre enn en uke før Humle kunne flytte inn til Mania & Co.

Mania fungerte bra i flokken. Han var for liten for å ha noen reell sjanse som sjef med Afrik og Olifants i nærheten. Likevel tror jeg at han hovedsaklig har vært omegarotte, og ikke en beta. Det bygger jeg på oppførselen hans da han fikk treffe en fremmed, voksen han et par-tre ganger i 9-måneders alder. Selv om det ikke ble noen skader, presset Mania den andre rotten mer enn brødrene hans gjorde. Etter at Mania fikk babyer prøvde han så smått å overta som alfa i buret. Jeg så ikke noe bråk, men en dag sperret Mania veien for Afrik inn i sovehuset. Og Manias baller ble større... Så gikk Afrik ned i vekt og ble avlivet. Olifants var svekket av leddproblemer. Mania beholdt Alfa-posisjonen etter at den 6 måneder yngre Humle kom inn i flokken. Litt over 25 måneder gammel steppet han ned for sin litt over fire måneder gamle sønn Azlon.

Mania fikk litt neselyder rett før han kom hjem fra Sarah. Jeg fikk ham sjekket hos veterinær, men lungene var fine, hjertelydene var fine, og veterinæren og jeg ble enige om å se det an. En uke senerer var lydene helt borte av seg selv. Utover høsten 2010 kom de tilbake. Veterinæren mente fortsatt at det ikke er noe han trengte behandling for.

Kort tid før Mania ble 26 måneder gammel viste han brått flere aldringstegn. Pelsen ble svært myk, han sov mye, beveget seg mindre og langsomere. Jeg hadde ikke trodd at han kom til å leve en måned til, spesielt ikke da han fikk problemer med bakbena. Han hadde allerede hatt noen episoder hvor han brått gikk ned i vekt og ikke ville gå noe særlig. Han kom seg imidlertid hver gang. Så ble han blind og antagelig litt forvirret, samtidig med at bakbena virket enda dårligere. Obduksjon viste også at han hadde pussdannelser i den ene lungen.
Mania ble parret to ganger med Helle Wistar, og siste gang ble det klaff...Han lever videre i Matmors Fiberkull.

R.I.P. Olifants

(fra Sarah's Afrikanske elver-kull), født 2008-12-30, avlivet 2011.01.31. Bildet ble tatt på 2-årsdagen.
Olifants var en dårlig black toppøret mismarked hooded og bror til Mania, Benue, Victoria og Afrik. Olifants var den av brødrene som liknet faren mest. Han var så rolig at da han var liten lurte jeg nesten på om han var syk. Jeg er ikke vant til at rotteunger er fornøyd med å henge som en slapp klut i hendene mine. Etterhvert fant jeg ut at han bare "var sånn" og fortjente kjælenavnet Slappfisken. I likhet med faren lot han seg heller ikke hisse opp av fremmed rottelukt, selv ikke når ellers rolige hanner rundt ham reagerte.

Olifants ble tidlig en rotte som var fornøyd med å ligge i fanget mitt. Faktisk virket det som om han er den sprekeste hopperen av brødrene, men han viste det sjelden. Han var beta i flokken nesten hele livet. I to korte perioder fungerte han som alfa, men gav plassen frivillig fra seg.

4 måneder gammel ble han introdusert til en eldre kastrat uten problemer. Ca. 9 måneder gammel møtte han flere ganger en annen voksen han, og oppførte seg meget pent. Det gjorde han også ved full introduksjon til en 24 måneder gammel intakt han, da han selv var 13 måneder. Olifants oppførte seg eksemplarisk da broren Mania kom tilbake etter flere måneders fravær. Han overnattet også i et fremmed rottehjem og hilst på ukjente hanner på deres vanlige lufteplass uten problemer sommeren 2010. På sine eldre dager storkoser Olifants seg med de 6 nevøene. Han har tatt på seg rollen som barnehageonkel eller stedfortredende pappa. Han godtok også raskt Humle da Humle enderlig var klar for å bo sammen med andre rotter, rett før Humle var 18 måneder, og Olifants 2 år.

Olifants viste ingen tegn til sykdom før han ble over 20 måneder gammel. Da fikk han en liten vortelignende utvekst mellom øynene. Jeg gjettet papillom på grunn av utseende og plassering og har fått bekreftet at det er vortevirus hos veterinær. Den klødde litt innimellom men plaget ham ellers ikke. Fordi det er litt smittsomt ble han behandlet med methylenblått-pensling for å få vorten til å tørke inn og forhåpentligvis falle av. Det hjalp betraktelig.

Ca. 22 måneder gammel fikk han et hovet ben og ble behandlet med antibiotika og steroider. Han hadde avskrapninger på foten, så jeg antok at han hadde blitt hengende i gitteret og fått en skade. 1 1/2 måned senere viste det seg at problemene var større enn som så. Da effekten av steroidene gikk ut av kroppen hans fikk han store hevelser i begge bakbena, og mindre på begge forbena. Ny runde med steroider tok hevelsen og smertene. Olifants hadde fått gikt, og levde på lånt tid. Uten betennelsesdempende medisiner orket han bare så vidt å slepe seg til matskålen og hadde smerter i hvile. Jeg bestemte med for at det ikke kom til å bli noen steroidsprøyte nr. 3. Steroidene nedsatte immunforsvaret hans, og resultatet var at han pådro seg pododermatitt (bumblefoot). 24 1/2 måned gammel fikk han et tilfelle av parafimose som jeg klarte å behandle selv. Det kan også ha hatt sammenheng med steroidene. Dessuten gikk han kraftig opp i vekt de siste ukene: heller ikke bra for leddene og pododermatitten.

Olifants hadde tendens til å legge på seg og kunne i lange perioder ikke ha mat han likte stående i buret hele tiden. Faktisk, da han ble 20 måneder gammel gikk vekten opp 100 g på kort tid, til tross for at jeg trodde jeg hadde fått kontroll på vekten hans etter å ha slanket ham ned 50 g. Han ble ganske slapp og lat, så vi koste oss mens vi kunne. Men han gikk ned 50 g igjen i forbindelse med at han skadet et bakben og fikk nevøene inn i buret. 16 måneder gammel gjorde han et alvorlig forsøk på å bli pappa, nytt forsøk med ny hun i juli 2010. Det ble ingen unger, og heller ingen med Helle Wistar to-tre måneder senere. Sannsynligheten taler for at han hadde dårlig fertilitet.


Matmor, sist endret 2012.11.28
Hjemmesideadresse: matmor.info