Oppdrettsskole: Obduksjon av rotter

Hvordan man behandler døde dyr er et sensitivt tema for mange eiere. Obduksjon passer ikke for alle eiere, men for dem som er åpne for det kan prosedyren ofte gi verdifulle kunnskaper. Ikke vent til rotta er død med å bringe temaet på banen. Da er det sannsynligvis for sent å si noe.

Hvorfor obdusere?

Hensikten med en obduksjon er vanligvis å oppdage dødsårsak, eller eventuelt å utelukke en dødsårsak. Hvis grunnen til at rotta døde er åpenbar (f.eks. en ulykke) vil hensikten være å undersøke om rotta hadde oppdagede helseplager. Man kan spørre seg om det har noen verdi i det heletatt å obdusere i et slikt tilfelle, annet enn for egen nyskjerrighets skyld. Det kan det ha. Hvis et av søsknene allerede er døde i ung alder av hjerteproblemer kan det ha betydning å få undersøkt om denne rotta viste tegn på hjertesykdom. Ellers er det bare når rotter dør uventet eller uten diagnose at de vanligvis obduseres.

Jo yngre rotta er,
og desto nærmere i slekt med avlsdyr den er,
desto viktigere er det å fastslå om dødsårsaken kan være arvelig.

Rotter som dør etter 2 års alder er sjelden interessante å obdusere - foreløpig. Det skyldes at gjennomsnittlig og median levealder på norske tamrotter for tiden ligger under 2 år. Bortsett fra første levemåned, som har høyest dødelighet av alle, er det vanligst at rotter dør i alderen 16-28 måneder. Hvis en rotte overlever de første 5 ukene har den omtrent 50% sjanse til å bli minst 20 måneder gammel. For avlsarbeidet er det mer å vinne på å undersøke dødsfall i gruppen yngre rotter enn i gruppen eldre - når ulykkestilfellene er fjernet.

Forberedelser til obduksjon

Det to grunner til at kundene dine (og du selv) bør ha tatt stilling til obduksjon før rotta dør: økonomi og det praktiske rundt obduksjonen. Som oppdretter bør du minimum ha satt av penger til å obdusere avlsdyr som død i ung alder. Er du medlem av Norsk tamrotteforening kan du søke om å få dekket hele eller deler av beløpet for en obduksjon, men Helsefondet er ikke uuttømmelig! Det er ingen garanti for at det er penger å dele ut, eller for den saks skyld at fondet vil prioritere akkurat denne obduksjonen. Skal du søke om refusjon, og du har en rotte som synger på siste verset, kan du be om forhåndsgodkjennelse av utgiftene. Da vet du i alle fall hva du har å forholde deg til.

Så var det den praktiske siden. Døde rotter må behandles på en spesiell måte for at de skal være verdt å obdusere. Hvis kunden din allerede har begravet rotta eller sendt den til kremering når du får vite om dødsfallet er det selvsagt for sent. Ved hjemmedødsfall er det heller ikke uvanlig at eier legger rotta i fryseren for å kunne begrave den senere i fred og ro. Dessverre vil fryse- og tineprosessen vanskeliggjøre obduksjonen. Det er ikke mulig å tine opp rotta uten å sprenge cellevegger. Resultatet er at informasjon går tapt. Den beste måten å oppbevare en rotte på hvis den skal obduseres innen 48 timer, er å rulle rotta inn i avispapir (for å suge opp eventuell væske), legge avisrullen i en plastpose, og plastposen i en rengjort melkekartong i kjøleskapet. Kartongen lukkes med kraftig tape.

Typer obduksjon

Obduksjon kommer i flere kategorier. Hver av dem har sine fordeler og ulemper, og ingen av dem passer for alle situasjoner.

Obduksjon ved patologisk laboratorium

En obduksjon ved et patologisk laboratorium garanterer høy kvalitet på arbeidet, men også høy pris. På patologen har de ansatte mye kunnskap og erfaring med obduksjoner. Svaret kommer skriftlig, og det står klart og tydelig hvilke funn som er gjort og hva patologen har funnet som er unormalt. Rapportene kan ikke gi svar på alt, men du vet at noe bedre svar får du ikke på annen måte! Språket i obduksjonsrapporten er fremmed for de fleste, men du kan få hjelp av veterinæren din til å forstå hva svaret betyr.

Når passer det ikke med en obduksjon ved et patologisk laboratorium? Hvis rotta har vært død lenge kan det rett og slett ta for lang tid å sende inn rotta. Det går jo et døgn på grunn av postgang, minst. Prisen kan også være for høy i forhold til nytteverdien. Sett at du har en gammelrotte (2 år eller eldre) som døde brått eller etter uforklarte symptomer. Følelsesmessig vil vi gjerne vite hvorfor rottene dør. Var det en blodpropp eller en skjult infeksjon, kansje? Men fra et avlssynspunkt er en gammelrotte en suksesshistorie. Pengene dine er bedre anvendt på andre tilfeller.

Obduksjon hos din lokale veterinær

De fleste veterinærer er villige til å obdusere lokalt. Prisen er da også som regel bare en brøkdel av det du må ut med for en patologs uttalelse. Ulempen er at svarene du får i beste fall er ufullstendige og i verste fall totalt misvisende. Din lokale veterinær har for eksempel ikke et stort laboratorium i baklommen for å studere celletyper. Skulle han eller hun finne noe som ser mistenkelig ut er det godt mulig at svaret blir hengende i luften hvis ikke veterinæren sender inn patologiske prøver - og da blir prisen av obduksjonen og prøvene ikke så forskjellig fra prisen for en patologobduksjon likevel. Den sjansen kan man godt ta. I de fleste tilfellene er det ikke aktuelt å sende inn prøver, så over tid blir disse obduksjonene et billigere alternativ. Problemet er heller at veterinæren ikke finner det som er unormalt, eller tror at normale funn er unormale. Det er ikke slik at en vanlig veterinær har masse obduksjonserfaring med rotter fra studiet. Du er heldig hvis han eller hun har åpnet mer enn én død rotte og studert innsiden.

Selv om veterinæren ikke er så bevandret i rotteobduksjoner er det en del dødsårsaker og sykdomsfunn som er vanskelig å overse. Et kraftig forstørret eller misfarget organ, en betennelse med abscessdannelse, større svulster, indre blødninger eller væskeansamlinger vil kunne gi pekepinner om dødsårsak. Som regel er det også mulig å ta urinprøve fra en død rotte for å sjekke nyrefunksjonen. Veterinæren din kan også skrive ut en rapport om det som er gjort, og hva som ble funnet, og forklare hva det betyr. Noen funn er vanskelige å tolke. Kraftig arrdannelse, slik man kan se hos rotter som har hatt langvarige abscesser, kan forveksles med kreftsvulster. (Abscesser er vanlige funn også ved kreft.) Selv om veterinæren sender inn prøver til et laboratorium er det ikke sikkert at det kommer noe entydig svar på om forandringene skyldes kreft!

Den største gevinsten av å la din lokale veterinær (eller kundens lokale veterinær) foreta obduksjonen er kanskje ikke at du får vite noe om dødsårsaken. Den kan like godt være at veterinæren lærer mer om rotteanatomi. Det er ingen liten ting neste gang du (eller din kunde) skal ha foretatt en operasjon på en levende rotte! Jeg sørger bestandig for å få obdusert alle rotter som blir avlivet hos veterinær for at både veterinæren og jeg selv kan lære av det. Hvis veterinæren lurer på om et funn er normalt eller ikke finnes det rikelig med bilder på internett av rotteobduksjoner. Har du anledning til å være til stede og ta fotografier går det an å sammenlikne i ettertid.

Hjemmeobduksjon

N.B.! Skalpeller er skarpe.
La hjemmeobduksjoner være hvis du er uvant med å håndtere en skalpell.
Ikke bare kan du skjære deg godt og grundig. Bakterier fra syke rotter er et faremoment. Veterinærmidler i rotta kan også være det. Rotter som er blitt avlivet hos veterinær har sannsynligvis fått en kraftig dose pentobarbital. Denne går naturligvis ikke sin veg selv om rotta er død. Pentobarbitaloppløsningen som brukes til avlivning er svært basisk (fare for vevsskade) og selvsagt giftig. Allergiske reaksjoner er også mulige. Skulle du være så uheldig å snitte opp en finger er førstehåndstiltaket sårvask (20 minutter hvis rotta har fått pentobarbital), antiseptisk middel og noe å holde såret sammen med (plaster o.l.). Hvis rotta har fått pentobartibal skal du ta kontakt med lege. For sikkerhetsskyld anbefales det at man ikke kjører selv. I andre tilfeller kan du selv vurdere om det blir nødvendig med en legesjekk for mulig antibiotikakur eller vurdering av om såret burde ha vært sydd.

Hjemmeobduksjon er absolutt ikke for alle. Om man er aldri så vant til å rense fisk eller skjære opp døde kyllinger til matlagning, er det noe annet med egne kjæledyr. Jeg hadde vært til stede ved ca. 15 forenklede obduksjoner hos veterinær og grafset på innvollene for å lære forskjellen på fettlever og frisk lever, før jeg skar opp mine første to selv. Det var jul og kapasitetsproblemer hos veterinæren.

Når er det fornuftig å foreta en hjemmeobduksjon? Når du enten ikke har mulighet til å få obdusert på annen måte, eller diagnosen er kjent men du vil lære mer rottanatomi og ha anledning til å ta så mye bilder du vil. For å få noe ut av en hjemmeobduksjon senere, må du nødvendigvis ha åpnet noen rottelik først, eller sett det gjort. Det er ikke alle veterinærer som synes det er OK å ha kunden til stede. Uansett bør du starte med å kikke på bilder og instruksjoner på nett hvis du planlegger noe slikt.

Hvis du velger å obdusere selv ser utstyrslisten omtrent slik ut:

Noen ting blir lettere hvis man har en isoporblokk å legge rotta på, slik at man kan fiksere den med knappenåler med metallhode, men det er faktisk ikke nødvendig.

Hjemmeobduksjon er opplagt det billigste alternativet. En skalpell og engangshansker koster ikke stort - og for meg er det heller ingen anskaffelseskostnader siden jeg har begge deler liggende til andre hobbyaktiviteter. Dessuten kan det hende at rotta har dødd på et tidspunkt da det er vanskelig å få tak i en veterinær for annet enn hastesaker. Onsdag ettermiddag i påsken, eller julaften når den faller på en onsdag er typisk dårlige utgangspunkt for å få en veterinær til å se på skrotten. Ulempene ved hjemmeobduksjon er at du har mindre sjanse til å oppdage noe galt enn en (mer) trenet veterinær. Dessuten: hvis du finner noe som burde ha vært sendt til analyse, har du ikke prøverørene liggende.

Det er et interssant spørsmål hva du gjør med restene og utstyret etterpå. Selv ville jeg ha pakket det inn som for innsendelse til obduksjon, lagt det kaldt eller i fryseren, og tatt den kalde pakken med til veterinær for forbrenning. Selvdøde dyreskrotter skal ikke kastes som matavfall. Det burde være unødvendig å si det, men skrotter av dyr som har vært medisinert skal ikke gis som dyrefór til andre dyr eller kastes slik at andre dyr kan få tak i restene. Engangsutstyret kan du også forhåpentligvis få avsetning for ved å brenne det, eller hos veterinæren, men det kan være lurt å spørre om slikt på forhånd. Hvis rotta har en infeksjon finnes det enkelte bakterier og virus som kan smitte mellom dyrearter - også til mennesker. Derfor er avfallshåndteringen viktig. Den største utfordringen er utstyr som ikke er beregnet for engangsbruk, det vil si saks og eventuelt knappenåler. Selv om du bare skal bruke dette videre til andre obduksjoner skal det både vaskes og desinfiseres før du kan legge det bort. En liten gassbrenner vil gjøre susen, eller 30 minutter i stekeovnen på 200 grader.

Tilbake til Matmors oppdretterskole

Hjemmesideadresse: matmor.info
original: 2012.11.30
sist rettet: 2013.01.03