| | Oppdretterskole - Praktisk om parringJeg håper ikke du har hoppet direkte hit uten å gå innom alle de andre artiklene som handler om det som går forut for parring! Engelskmennene har et uttrykk: To fail to plan is to plan to fail. I alle fall, denne artikkelen handler om fertilitet, selve parringsakten, og hvordan ting foregår i vill tilstand for rotter. Fotografiene viser av RatRace's Ørn (med skarre-r) og Matmors Elastan. |
Hannrottene* blir fertile omtrent ved 8 uker, men noen har seksualisert adferd fra ca. 5 ukers alder og kan tenkes å være fertile allerede da.
Sædkvaliteten hos laboratorierrotter er best mellom 70 og 270 dager. Det vil si at når vi utsetter parringen til etter 365 dager er hannenes
reproduksjonsevner allerede litt på hell.
I laboratorier gir det seg først fremst utslag i litt mindre kull. Ikke bare er det færre unger som blir født, det er også større dødelighet blant de nyfødte ungene. Store kull etter en eldre hanrotte er et tegn på at han er i god form! På grunn av praksisen med å parre hanner først når de er over 12 måneder gamle
selekterer vi for hanner som har god sædkvalitet i voksen alder. Derfor har kanskje kjælerotter litt bedre fertilitet enn laboratorierottene på samme alder.
Det er en risikabel strategi å vente til hannene er 18 måneder med parring. Rent bortsett fra at rotta kan dø før de bli så gamel, finnes det en undersøkelse som tilsier at bare 16% av hannene ved 18-19 måneder viser normal parringsadferd. 42% er slett ikke interessert... Sannsynligheten for at en 15 måneder gammel hannrotte klarer å gjøre en høyfertil hunn drektig på én løpetid er bare ca. 43%. Hadde hun vært parret med en hannrotte på ca. 6 måneder i stedet hadde fertiliteten vært godt over 90%. En 2 år gammel hannrotte har sjelden nok krutt eller futt til å lage babyer. Men, som folk har oppdaget: antatt sterilitet er ikke noe å stole på! Selv om sædkvaliteten og evnen til å følge med hunnrotten reduseres ved høy alder må man anta at en intakt hannrotte kan lage unger. Det hjelper ikke om testiklene er innskrumpet og han har dårlige bakben.
* Opplysninger stammer fra forskjellige laboratorierottestammer, men alle med levealder i snitt litt over 2 år.
Finnes det en metode for å forutsi om en rotte kommer til å være seksuellt aktiv eller ikke? Vel, en hannrotte som tidlig (ved ca. 35 dager) initierer lekeslossing har større sjanse til å bli en damenes mann enn en av de mer forsiktige. Det gjelder i alle fall når det er konkuranse om hunnen. Om det har noe å si når man setter én hunnrotte sammen med én hann vet jeg ikke. Jeg mistenker at det blir mindre viktig da.
En gang forsøkte jeg å sette inn hannrotte nr. 2 i håp om at litt konkuranse skulle sette fart i alfaen.
Bruken av to hanner for å øke sannsynligheten av kull har vært brukt i laboratorier. Det fungerte ikke hos meg, siden alfa'en ble mer opptatt av rivalen enn av hunnen. Han begynte bra med å løpe etter den lille damen, men hver gang han passerte den andre hannrotten kastet han seg over ryggen hans og parret seg der i stedet...
Kanskje alfa'en hadde hodepine denne kvelden. Etter et par halvhjertede forsøk hvor det nærmeste han kom parring var å legge en forlabb på rumpa til hunnen, la han seg
godt til rette i sovehuset, og lot hunnrotte være hunnrotte. Rivalen på sin side våget ikke å prøve seg på hunnen med alfa'en i nærheten. Det var først da jeg fjernet alfa'en og lot hunnen være alene med rivalen at det ble action. Vanligvis betyr høy status større sannsynlighet for at hannen får parret seg.
I dette tilfellet var betarotta trolig steril, alfa'en uinteressert, men omegarotten skjønte poenget.
Hunrotter kan være kjønnsmodne allerede fra 4 ukers alder. Det mest synlige tegnet på kjønnsmodenhet er at hun får løpetid.
(Ikke alle hunner har synlige løpetider før de settes sammen med en hanrotte.) Et annet tegn er at rottas "jomfruhinne" forsvinner av seg selv. De fleste av oss
ser ikke så nøye på 4-5 uker gamle babyhunner at vi noen gang oppdager tilbakedannelsen.
Hunnrotter har ikke noen meonpause slik som kvinner gjennomgår.
Hunrottene får merkbart nedsatt fertilitet allerede fra 8-10 måneder, men de kan bli drektige hele livet.
Vanligvis har hunnrotter løpetid i ca. 12 timer hver 4. dag mens de er unge og 5 dag fra når de nærmer seg året. Hunrotter som har vært brukt i parring
vil normalt beholde fertiliteten lenger enn jomfruelige hunner.
NTF's avlsveiledning anbefaler å vente til hunnrotta er minst 5 måneder med parring. Det er for å ha bedre tid til å se an helsen og gemyttet til både hunnen og slekten hennes, ikke av helsemessige årsaker.
Hun trenger ikke å være fullt utvokst for å ha god fertilitet. Ved ca. 3 måneder er fruktbarheten på topp.
Naturen har innrettet seg slik at bitte små, ikke utvokste hunner vanligvis får små kull, men selv en 200-250 grams hunrotte kan få ganske mange unger.
Tabell 1: Fertilitet hos Wistarrotter
Én jomfruelig hunnrotte ble plassert i bur med 2 6 måneder gamle hannrotter til man fant en kopulatorisk plugg.
| Alder | Drektighet | Levende fostre d. 22 pr. drektige hunn | Dager til drektighet |
|---|---|---|---|
| 3m | 19 av 20 | 12,9 + 3,2 | 2 d |
| 6m | 18 av 22 | 11,2 + 4,1 | 3 d |
| 9m | 19 av 23 | 4,5 + 3,5 | 2 d |
| 12m | 15 av 26 | 0,9 + 1,9 | 8 d |
| 15m | 9 av 25 | 0,2 + 0,7 | 2 d |
| 18m | 2 av 19 | 0,0 + 0,0 | 7 d |
Tabell 2: Resultat av 20(22) planlagte kull
| Antall | Resultat |
|---|---|
| 8 | Ingen kull, ingen opplysninger |
| 6 | Fødte kull |
| 2 | Rottene ikke intressert |
| 2 | Problemer som dukket opp med hunnen |
| 1 | Problemer som dukket opp med hannen |
| 1 | Manglende interesse for kullet |
| 1 | Personlige forhold hos oppdretter |
| 1 | Preventiv karantene |
Konklusjonen må være at man alltid skal prøve å legge en back-up-plan. Selv om du synes at Nusse og Kjekken er et fantastisk par bør du tenke på at en av dem kan ha lav fertilitet eller bli syk eller dø før hun eller han får reprodusert seg. Dessuten, jo eldre foreldrene er desto flere parringer må det antagelig til før det blir klaff.
Hvis man eier både hunnen og hannen er det ikke noe problem å organisere parringen. Hvis man er to eiere er det alltid et spørsmål: skal hannen komme til hunnen, eller hunnen til hannen? Det spiller ingen rolle hvis
de to eierene bor nær nok sammen til at avlsrotta kan leveres den ene dagen og plukkes opp den neste. Da er det bare å vente på løpetid og ta en telefon/sende melding. Hvis det er upraktisk med rask henting må man belage seg på at rottene må være i samme hus i ukesvis. Som du har lest kan du ikke regne med at
det blir kull av første forsøk. Dessuten er det først en gang mellom 2 og 3 uker man vet om hunnen er drektig. Når hunnen kommer til hannen er det minst sjanse for at papparotten blir vanskelig å sette tilbake i flokken.
Når han har gjort jobben sin for en natt kan han gå rett tilbake i sitt vante bur og være der til neste løpetid.
Hovedproblemet er hva man gjør med den høygravide hunnen. Det er ikke fornuftig å stresse en drektig hunrotte med flytting kort tid før fødsel. Når hun begynner å bygge rede signaliserer hun at hun forbereder seg på små, og at hun helst vil ha stabilitet. Hvis det er langt mellom de to eierene bør enten hannen komme til hunnen, og ha med seg en kamerat, eller hunnen bør komme til hannene og bli der til kullet er leveringsklart. Hunnen trenger også en venninne eller to før hun skal i fødebur. Er de to, kan de holde hverandre med selskap i de ukene hvor mammarotten står alene og med unger. Det er mer skånsomt enn å starte med å innlemme henne i en eksisterende jenteflokk hos eieren av hannen - hvis det finnes hunner der.
En hunrotte som ikke er i løpetid kan være ganske gretten overfor oppmerksomhet fra en hanrotte. Hun vil normalt forsøke å sparke ham bort hvis han snuser på rumpa hennes. I verste fall fører sparkene til øyenskade. Det er en god grunn til å begrense tiden hunnrotte og hannrotte står sammen for parring. Noen hunner er enda mer demonstrativt avvisende. Det kan regelrett føre til slåsskamp. Dessuten hender det at hannene er aggressive overfor hunner som ikke har løpetid. Derfor anbefaler NTF's avlsveiledning at rottene bare settes sammen under løpetid. Hvis man skal ha dem stående sammen over lenger tid bør det ikke vare mer enn en uke. Det siste har ingen ting med hensynet til hunnrotta å gjøre. Han hun taklet det så lang går det sikkert greit en uke til. Problemet er heller at det kan bli vanskelig å få hannrotten sammen med andre hanner igjen etterpå.
Erfaringsmessig bør hunnen og hannen møtes på nøytralt område - man er ikke garantert at humøret er på topp hos noen av dem. Selv om begge rottene har vært snille ved introduksjoner til rotter av eget kjønn kan de reagerer
med sinne og irritasjon på en av motsatt kjønn. Noen rotter buster seg bare de kjenner lukten. Andre reagerer ikke før de møtes. Hvis den ene rotta blir aggressiv mot den andre bør man selvsagt ikke forsøke å
gjennomføre parringen.
Erfaringsmessig kan det ta litt tid før rottene blir interessert i hverandre, selv om hunnen er i løpetid. Særlig rotter som ikke har erfaring fra tidligere parringer går gjerne rundt grøten en stund før de prøver seg. Hvis rottene ikke truer hverandre er det en fordel å plassere dem i et lavt bur så fort man ser det går bra på et nøytral område. Parringsburet bør ikke ha hengekøyer eller hyller. Det skal ha vann og mat, men maten kan gjerne være litt kjedelig! Ellers risikerer du at hanrotta er mer interessert i matfatet enn i den nubile unge rottedamen han burde snuse på. Et lite og lavt parringsbur er særlig viktig når man har en ung og sprek hunnrotte og en eldre han. Det er grenser for hvor mange ganger han gidder å løpe etter henne hvis hun spretter unna, nemlig.
Erfaringsmessig gjør øvelse mester. Det er ikke uvanlig at en hannrotte som aldri har parret seg før, er usikker på hvor dingsen skal inn. Han kan prøve å parre henne fra feil ende eller fra siden. Så lenge de ikke blir sinte på hverandre - la dem prøve seg fram. Sannsynligvis vil han finne ut av det med prøve- og feile-metoden. Og ble det ikke noen resultater denne parringsøkten vet han antagelig hvor han skal sikte neste løpetid. Er han fortsatt helt på jordet gang nr. 2 bør du heller bytte ham ut. Hunnene pleier å ha en bedre følelse for hva som skal hvor. Det er ikke uvanlig at de nærmest prøver å rygge på hannrotta.
Erfaringsmessig kan ting gå ganske hardt for seg under parring. Ikke bli overrasket hvis hunnrotta begynner å blø fra skjeden. Så lenge hun fortsatt er ivrig til å parre seg får du stole på at hun vet hva hun gjør. Hvis hannen forsøker å holde henne fast med tennene får du se det an.
Klyping er lov, men han bør ha såpass kontroll at han ikke biter hull i nakken hennes.
Først må vi hilse. Elastan nærmer seg Ørn. Sniff, sniff... Ørn har løftet halen så Elastan kommer til.
Hunnen erter hannen ved å spille vanskelig: hun stikker av. I naturen er dette antagelig en viktig del av spillet for å få tak i gode og spreke partnere. Generellt sett, i fangenskap: klare han ikke å få fatt i henne selv i et lite parringsbur er han ikke så mye å samle på. Det går an å selektere for dårlig seksualdrift, men det er ikke lurt.
Hun foran og han etter! Godt kameraet har liten lukkertid...
Mest sannsynlig vil hannen klare å "fange" henne, om ikke annet inne i et hjørne av buret. Er hannen yngre og sprekere er det ikke noe problem på flatmark heller. Sannheten er at hunnen lar seg fange når hun synes hun har ertet ham nok. Da stiller hun seg i lordose (med ryggen svai og rumpa opp).
...og så kastet han seg over henne. Elastan klar til å ta Ørn. Ørn i lordose.
Hunnen bli stående i lordose mens hannen holder henne fast og dytter ereksjonen sin på plass - sånn mer eller mindre. Det varer gjerne mindre enn et sekund.
Gentlemannsmåten å holde henne fast med - uten bruk av tenner
Etterpå vasker han seg nedentil. Hunnen blir gjerne stående litt og håpe på mer. Sannsynligvis må hun sprette avgårde for å vekke interessen hans på nytt, og kanskje tar han seg noen pauser.
Etter akten: rent skal det bli.
Man hører om UPS-kull som er blitt til ved at hannen har sluppet til én gang med en hunnrotte. Vel, det kan kanskje skje, men det normale er at rottehanner ikke får utløsning før de har parret seg flere ganger. De må arbeide seg fram til et klimaks. Innimellom kommer det en parring som varer lenger enn de andre. Hannen henger på, og holder seg inne i henne lenge nok til at du kan få fanget det i et kamera. (Det kan ellers være vanskelig å knipse dem i rett øyeblikk!) Det er da det skjer. Eller kan skje. Det blir mange parringer i løpet av en løpetid, men sannsynligvis er det altså bare noen av dem hvor det kommer noe særlig spermier.
I hett favntak.
Når det gjelder rotter er det interessant at parringsstrategien endrer seg med rottetettheten i et område. Hvis det er få rotter der vil familiestrukturen stort sett være at de tøffeste hannene danner harem og
støter andre hanrotter bort, enda det er slektninger. Det betyr at alfahannen nokså ofte vil parre seg med egne døtre. Hvis det er mange rotter i et område vil rotteflokken bestå av mange hanner og hunner.
Hunnene vil som regel parre seg med flere hanner. Det kan være far, brødre, fettere....og mer sjeldent utenforstående rotter. I en situasjon med høy rottetetthet er det helt normalt at det blir født kull med
tre forskjellige fedre. (Akkurat det stemmer ikke med hvordan kyrne reproduserer seg. Én kalv pr. drektighet er det vanlige.) Hunnene foretrekker imidlertid alfahannen, og når de har parret seg med flere hanner blir det gjerne forholdsmessig flere unger etter alfa'en enn etter de andre fedrene til kullet.
Innavl fungerer som parringsstrategi i vill tilstand fordi naturen er effektiv til å luke bort svake individer, og fordi innavl lønner seg på noen områder. Antagelig reduserer det faren for ungedrap ved skifte av alfa.
En av grunnene til at rotter har vært så effektive til kolonisere for eksempel øyer, er at det skal veldig få rotter til for å bygge opp en levedyktig stamme. Hvis hun og ungene overlever lenge nok, holder det med én drektig hunrotte. (Hvis det har vært høy rottetetthet der hun kommer fra er hun sannsynligvis drektig med minst to forskjellige hanner. Det hjelper på den genetiske variasjonen.)
Hunrottenes strategi er å velge friske hanner med høy status, god størrelse, og hanner som matcher deres immunsystem. Vi vet ikke helt hva som er viktigst, annet enn at en alfahann som er parasittbefengt kan bli droppet for en han av lavere status som er friskere. De fleste sammenliknende forsøkene er nemlig gjort på mus eller andre dyrearter. De foretrekker hanner som likner med selv, men har noen forskjeller slik at bredden på immunforsvaret kan bli større. Hvis immunforsvaret til to rotter som parrer seg er svært ulikt, er resultatet svakere beskyttelse mot flere sykdommer. Er det for likt blir immunforsvaret smalt. Sannsynligvis er en av effektene at fertiliteten blir rammet direkte: morens immunforsvar sørger for å abortere fostre som oppfattes som "fremmede" for kroppen. Samtidig vil et for sterkt immunforsvar føre til at fostre med selv ganske like gener blir abortert. MHC (Major Histocompatability Complex) er fellesnavnet på genene som koder for immunforsvaret. Hos Rattus norvegicus sitter de tett samlet på kromosom 20. Fra forsøk med mus vet vi at innenfor en familiegruppe vil musemor velge partmere som har et mer forskjellig immunforsvar fra hennes eget enn gjennomsnittshannen. Pussig nok kan hun ta feil hvis hun har blitt fostret opp av en musemamma som ikke er hennes genetiske mor. En oppfostret hunnmus vil ha innstilt seg på å velge partner etter fostermorens immunsystem, ikke sitt eget! Hundyr bruker nesen for å vite om immunforsvaret til hannen er kompatibelt med hennes eget. Det gjør også menneskehunner, men våre neser er ikke innstilt for å kunne finne den ideelle partneren til en rottehun. Når vi velger partner for en hunrotte fratar vi henne muligheten til å velge rottemannen som passer ungenes helse best.
I tillegg til at rotter kan lukte hva slags immunalleler en mulig partner bærer på, kan de også lukte i alle fall noen former for sykdom. Parasitter er vanligvis ikke et stort problem for tamrotter, men for ville rotter er parasitter en svøpe. Hunrotter vil foretrekke hanner med få parasitter.
Hanrottenes strategi tar også hensyn til kompatibilitet med hunnens immunforsvar. Hannene er generellt mindre selektive enn hunnene, men hos mus er det sett at hanner kan bli aggressive overfor mus som har et uønsket immunforsvar.
| En rotte som avviser en avlspartner prøver kanskje å fortelle deg noe... Har du flere avlskandidater kan du la hunnen velge selv. |
Tilbake til Matmors oppdretterskole
Age dependent changes in the sperm population and fertility in the male rat, Saksena et al. Exp. Aging Res. 1979 Aug:5(4):33-81
Paternal age affects fertility and progeny outcome in the Brown Norway rat, Serre og Robaire, Fertil. Steril. 1998 Oct;70(4):625-31
The change with age of the copulatory behavior of the male rats aged 67 and 104 weeks, Hokao et al., Jikken Dobutsu 1993 Jan;42(1):75-82
Effects of an isolated or enriched environment after handling on sexual maturation and behaviour in male and female rats, Swanson og van de Poll, J. Reprod. Fert. (1983). 69, 165-171
Relation of parity and estrous cyclicity to the biology of pregnancy in aging female rats, Matt et al. Biol. Reprod. Sept., 1987 vol. 37 no. 2 421-430
Maternal age, reproduction and chromosomalaberrations in Wistar derived rats, Adolf Niggeschulze & Alexander Kast, Laboratory animals 28 (1): 55. (1994)
Evidence of mate choice copying in Norway rats, Rattus norvegicus, Bennett et al., Animal Behaviour (2008) Volume: 75, Issue: 3, Publisher: Elsevier, Pages: 1117-1123
Group mating among Norway rats II. The social dynamics of copulation: Competition, cooperation, and mate choice, McClintock et al., Animal Behaviour Volume 30, Issue 2, May 1982, Pages 410–425
Multiple paternity in wild populations of invasive Rattus species, Miller et al., New Zealand Journal of Ecology (2010) 34(3): 360-363
The Role of the MHC in Mate Selection, (Excerpted from: Love with the proper stranger, Small), ASHI Quarterly Third Quarter 2001
Chapter 1 Female mate choice in rodents, Fickel and Weyrich
Hjemmesideadresse: matmor.info