Rottepels del IV: Blues for en blå rotte Jeg er ikke så opptatt av pelsfarger for fargenes egen del. Interessen går heller i retning av hvordan fargene oppstår og hvordan sykdommer kan være knyttet til pelsfarger. Dermed er blå rotter noe av det mest interessante i rotteverdnen! Blåfargen skyldes ikke noe pigment, og noen typer blå rotter er knyttet til økt fare for arvelige skavanker. Men denne delen handler også om hva man kan lese av krysningsforsøk, og hva man ikke kan slutte av dem. Dette er del IV av en lengre artikkel om rottepels. For å få fullt utbytte av den bør du ha lest de foregående artiklene først. Hvis du ellers har behov for å friske opp kunnskaper om farger anbefaler jeg Hawthorn Rat Varieties.

Tilbake til start

Videre til del V

Takk til Anita Sjølie for lån av bilder og tilbakemelding på manuskript og til Ann E. Jacobsen for lån av bilder.

Blue

Et pigment er et molekyl med evnen til å absorbere lys av en bestemt bølgelengde. Fargen bestemmes av hvilke bølgelengder den ikke absorberer. Anthracyoner er for eksempel blålilla til røde, karotenoider, flavenoider og pheomelanin er rød-gule, klorofyll grønt, mens eumelanin altså er brunt eller sort. Faktisk er det ingen biologiske pigmenter som ser ordentlig blå ut. Likevel har vi blå insekter og fugler med blå fjær, og pattedyr med gråblå pels. Blåfargen kan skyldes fysiske fenomener som beskrevet i Color - Diffraction And Interference. Farger som skapes på denne måten kalles strukturelle farger, i motsetning til pigmentfarger. Prinsippene som ligger bak er diffraksjon eller interferens. Diffraksjon er når lyset bøyes i det det passerer en kant eller tynn spalte/litet hull. Blått lys avbøyes mindre enn rødt lys, slik at det lyset som kastes tilbake i virker blålig. Interferens krever at lysbølgene kastes tilbake fra forskjellige flater på en slik måte at de forsterker eller svekker hverandre. Det kan for eksempel skje ved at lyset reflekteres fra flere keratinlag som ligger oppå hverandre i riktig lagtykkelse.

Fotograft: Anita Sjølie På den knall blå bakgrunnen er det tydelig hvor mye gråtone pelsen til en Blue rotte har.

Fotofraf: Anita Sjølie Blue rotter i babypels, lysere enn voksenpelsen.

Jeg har ikke funnet opplysninger om noen som har studert fysikken bak blå rottehår i detalj, men det er folk som har studert fuglefjær. Den første teorien - og vi vet at den stemmer for en del andre fargeeffekter - er beskrevet i Scienceblogs. Teorien sier at det er det en kombinasjon av keratin, luftbobler og melaninkorn som gir den blå fargen i fuglefjær. Størrelsen på kornene og luftboblene skal være akkurat stor nok til at blått lys spres. Men da noen satte seg ned og målte fenomenet i 1998 ble det klart at forklaringen ikke passet. I stedet var det avstanden mellom keratinlagene, kombinert med størrelsen på luftboblene som skapte blåfargen. Både keratin og melanin finnes i rottehår. Om det er luftbobler av riktig størrelse også i de blå hårene vet jeg ikke. Utenkelig er det ikke - grått hår inneholder ofte luftbobler hos mennesker, og rottehårene er nokså gråblå. Men det vi vet om blå rotter, er at pigmentkornene faktisk har en annen størrelse enn hos sorte rotter. Jeg har aldri sett noen kommentere hårtykkelsen eller at det er flere luftbobler i blå hår enn de sorte. At ingen har sagt noe om tykkelsen på keratinlagene er ikke like merkelig. Det er ikke så lett å se dem i et alminnelig mikroskop.

Hos mus er det visstnok slik at blå pels skyldes at det sorte pigmentet klumper seg sammen. ( Provance Jr. et al., 1996. Konsentrasjonen av pigmentmolekyler er den samme i sort og i blått hår. Så kanskje klumpingen får hårstråene til å reflektere lyset annerledes? Pigmentklumping sees også hos rotter med mutasjonen Beige. Men de beholder bruntonen. Det er fortsatt mulig at størrelsen på pigmentklumpene har noe å si for fargeoppfattelsen.

Blått og blått

På 1990-tallet dukket det opp blå rotter i en dyrebutikk i USA og en i England. Forskeren R. Robinson, genetiker og rotteentusiast, studerte avkommet fra den engelske rotta og valgte å kalle mutasjonen ved samme navn som de blå laboratorierottene fra 1932. Han visste at blå farge hos mus skyldtes tre forskjellige gener, kalt "Dilute", Ashen og "Leaden", men musene var så like at pelsprøver ikke kunne brukes til å skille dem fra hverandre. Blåfargen hos rotter liknet ikke spesielt mye hverken på de blå musene eller på blå katter. På den annen side var det ikke så enkelt å sjekke aminosyrerekkefølgen på genene den gangen, så Robinson får være unnskylt at han ikke gjorde flere undersøkelser før han navngav mutasjonen i kjæretotta "Dilute". Da sekvensering ble mulig, var det allerede rapportet mer enn 200 "Dilute" mutasjoner hos mus... Etterhvert er "dilute" nemlig blitt en samlebetegnelse på alle mutasjoner som reduserer mengden pigment i hårene, eller får pigmentet til å klumpe seg slik at inntrykket blir et blekere dyr. Hos mus finnes det til og med dilutes som gir fullstendig hvit pels uten å være på Color-locus.

I løpet av en ti års tid dukket det opp flere blå rotter flere steder i tamrotteverdnen. De fikk enda flere forskjellige navn som American blue, Australian blue, British blue, English blue, German blue, Graphite, Leaden, Midnight blue og Russian blue. Den blå rotta som Robinson studerte ble kalt British blue/English blue blant kjælerotteentusiaster. Jeg har valgt å bare kalle den Blue i denne artikkelen. Det er det vanligste navnet i Norge. For sikkerhets skyld vil jeg nevne en rotte i laboratorier som kalles Beige også. Den har en gråblå tone i noen av de ikke-beige hårene. Denne rotta er agoutibasert. Jeg har ikke klart å finne ut hvordan Beige ser ut på Black bakgrunn, men hos katter gir dilute-mutasjonen beige katter på phaeomelanin bakgrunn, og bakgrunn, og blå på eumelanin bakgrunn. I tillegg finnes det en annen mutasjon i samme gen hos mus som beviselig gir grå mus.

Bortsett fra pigmentfordelingen finnes det en annen forskjell mellom Russian blue og Blue rotter: Russian blue pels føles annerledes enn andre pelsfarger! Russian blue rotter har kortere hår, og mangler de stive dekkhårene. Når mam stryker hånden over den, minner litt om babypels og litt om bløt rex-pels, men den er tettere.

Parringsforsøk

Finnes det en enkel metode for å avgjøre om to forskjellige farger eller mønstre skyldes mutasjon i samme gen? Parringsforsøk i liten skala har vært brukt for å finne ut om fargen (european/english/british) blue sitter på samme gen som russian blue. Forsøkene er beskrevet på Eva's rat page. Både blue og russian blue er recessive mutasjoner, slik at en parring mellom en blue og en russian blue vil gi genotypen "blue/russian blue" hvis det er snakk om samme gen, og "+/blue +/russian blue" hvis de sitter på hvert sitt. (+/ står for den dominante allelen, som ikke gir fargefortynning.) Når parring mellom blue og russian blue ikke gav noen blålige rotter, men tvert imot sorte, støtter det teorien at blue og russian blue er separate gener. Helt sikkert er det likevel ikke. Det går an å tenke seg at informasjonen i de to allelene til sammen er nok til at rotten kan "rekonstruere" den opprinnelige informasjonen, hvis mutasjonene ikke har overlapp. Usannsynlig? Kanskje. Men tenk på hvordan dominans og recessive egenskaper fungerer. På en eller annen måte må det ligge informasjon i DNA eller kopieringsmekanismen om hvilken kopi som skal foretrekkes ved to forskjellige alleler. Ellers ville det vært 50% sjanse for hver av egenskapene for å komme til uttrykk i et heterozygot dyr. Den eneste forklaringen på dominans er at begge kopiene av genet leses før det bestemmes hvilke instruksjoner som skal brukes. Hva skjer hvis signalet fra begge allelene er: OBS! tvilsomme instruksjoner, men på hvert sitt sted? "Vet" rottekroppen at den må kombinere informasjonen for å opprettholde standarden? Det skulle ikke forbause meg om det kunne skje... og det har vært observert hos mus. Det er ikke sannsynlig, men det er i alle fall mulig.

Sett at to forskjellige blå-alleler faktisk sitter på samme gen og gir sorte rotter som heterozygote. Er det da mulig å bruke parringsforsøk til å demonstrere ett eller to gen for allelene?

Fig. 1: Parringsforsøk og resultater

Fenotyp hvis 1 gen	Fenotyp hvis 2 gen

Vi vet at å parre en russian blue med en blue rotte gir et helt kull med black. Ett gen: F₂-generasjonen gir 50% sjanse for black. 2 gen: F₂-generasjonen gir minst 9/16 (56,25%) sjanse for black, minst 1/16 for russian blue og 1/16 for blue. Heterozygot blue og homozygot russian blue gir en russsian blue, og heterozygot russian blue med homozygot blue en blue. En dobbel homozygot russian blue og blue (sannsynlighet: 1/16) gir noe som kalles Russian silver. Den kan lett tas for en blek blue, men en russian silver har ujevn hårfarge opp etter hårstrået.

Første generasjon kan man ikke se forskjell på - det er jo hele poenget. I F2-generasjonen er det håp. Problemet er at man må ha et stort statistisk materiale. Det kan dukke opp Russian silver. Sjanse: 1/16 for hver unge. Altså er det slett ikke sikkert det dukker opp en i kullet. Dessuten må den gjenkjennes som Russian silver. Det holder ikke med ett kull for å se forskjell på 50% sjanse for black og 56,25% sjanse for black. En annen sak er at siden alminnelig blue er knyttet til helseproblemer, kan tidlig fosterdød påvirker fargefordelingen. Den første blå laboratorierotta var jo slik. I kull med både sorte og blå rotter ble det født færre blå enn de 25%'ene man forventer ved en recessiv mutasjon.

Finnes det en annen metode for å teste om det er snakk om forskjellige gener? Jo, siden alle de blå mutasjonene er recessive, holder det å vise at én type blå rotter kan bli far eller mor til en annen type blå rotter. Det trengs to kopier av samme allele for å gi blåfarge når parring mellom russian blue og blue gir black babyer. Her hos Spiral Rattery er Russian blue Clark Gable far til (english) blue Ruth. Så Russian blue er ikke samme gen som (english) blue. Når det gjelder German blue (=Graphite) har jeg ikke klart å finne noen stamtavler på nett i det heletatt. I Norge har vi for tiden to blue-varianter: Russian blue og (American) Blue. Fra USA er det rapportert at krysning mellom American blue og English blue gir blue. Den mest sannsynlige forklaringen er at American og English blue forårsakes av samme gen. Det kan til og med være snakk om samme allele. (Jeg mener vår Blue er samme gen og sannsynligvis samme allele som English blue og Australian blue. De ser ut til å ha samme følgesykdommer, se lenger ned på siden.) Grunnen til at vi har amerikansk bakgrunn på de blå rottene er at Imazo (svensk produsent) har tatt inn sine avlsdyr fra USA (Anita Sjølie, muntlig meddelelse feb. 2009.) Eva Johansson har presentert krysningsforsøk mellom Russian blue og German blue, og mellom German blue og English blue. Resultatet var svarte babyer. Russian blue, German blue og English blue er i alle fall forskjellige alleler, og sannsynligvis på hvert sitt gen.

Fotograf: Ann E. Jacobsen Russian blue rotte

På avstand kan det være vanskelig å avgjøre om en rotte er Russian blue eller Blue. Begge rottene har pels som "tar farge" av omgivelsene. Men i følge Eva Johansson kan forskjellen oppdages ved at en Blue rotte har et ensfarget hår, mens en Russian blue har pels hvor hvert enkelt hårstrå er "ticked".

I kjæretotteverdnen er det flere "skoler" for hvilke navn som brukes for de tre antatte fargegenene Blue, Russian blue og Graphite. Europeerene kaller Blue for dd, i overensstemmelse med det vitenskaplige navnet R. Robinson gav mutasjonen. Amerikanerene bruker dd om Russian blue. Begrunnelsen er at pelshårene likner mer på Russian blue katter. (Eva Johansson mener det er Graphite som likner mest på Russian blue hos katter.) I alle fall, mutasjonen Russian blue hos katter har også hatt navnet dilute. Genet er nå identifisert som MLPH. Det er ikke samme gen som står bak Russian blue hos rotter! MLPH ligger på kromosom 9, mens Russian blue hos rotter ligger på kromosom 8. Amerikanerene kaller Blue rotter for gg. Det er antagelig misvisende. G står riktignok for Grey-genet, men selv om en mutasjon i G-locus kan gi grå dyr, er det en helt annen effekt enn den som sees hos rotter. Grey-genet ble brukt om en dominant, grånende mutasjon hos hester som etterhvert gir hvite dyr. Nå som genet er identifisert er det nye navnet Syntaxin 17 (STX17). Mutasjonen hos hest er homozygot letal, noe som ikke gjelder den recessive mutasjonen Blue. I det heletatt likner STX17-mutasjonen hos hest langt mer på en av husky-mutasjonene hos rotte enn en blue-mutasjon. Det kan selvsagt være snakk om en helt annerledes mutasjon i samme gen, men da er det mange gen å ta av... Det som er sikkert er at Russian blue ikke skyldes samme mutasjon i MyoVa som DOP-rottene i laboratorier. ("DOP-rotter" har neurologiske problemer vi ikke kjenner fra Russian blue.) Russian blue-mutasjonen sitter likevel på samme kromosom som MyoVa-genet: kromosom 8. I Europa er det noen som kaller Russian blue for rbrb, og andre som bruker gg. Russian blue-mutasjonen skyldes i alle fall ikke STX17 hos rotte. STX17 er nemlig på kromosom 5.

Fotograf: Ann E. Jacobsen Russian blue i babypels

Fordi vi ikke vet hvilke gener som faktisk ligger bak Russian blue og Blue hos rotter, har jeg foretrukket å kalle genet for Russian blue for Rb-locus, slik at en Russian blue rotte har betegnelsen rbrb. Nå har imidlertid T. Kuramoto et al. analysert Russian blue og kaller mutasjonen g (grey) i vitenskaplig litteratur. Gruppen har altså lokalisert genet til kromosom 8 hos rotte. De har foreslått at genet kan være Rab27a eller MyoVa. Når det gjelder Blue er det vanskelig fordi D-locus ikke er entydig og har vært brukt om forskjellige gener hos forskjellige dyr. På den annen side er D-locus et foreldet navn på gener hos mus og katt, så i mangel av noe bedre følger jeg R. Robinson og bruker dd om en Blue rotte.

Blue og Russian blue som sykdomsgen

Blå blødere

Blødningstendensen hos Blue rotter er ofte en mild tilstand. Den oppdages antagelig ikke før ved operasjon, eller når en Blue hunrotte føder unger. I alle fall fungerte det slik i Mimers slekt. Rotter med en mild utgave av blødningstendenser kan godt overleve begge deler. Noen blødere blir antagelig aldri oppdaget. Likevel ser det ut til at bare et fåtall av Blue rotter har koagulasjonsproblemer. Vi vet ikke om den lave andelen blue rotter med blødningssymptomer skyldes multigenetisk arv, dårlig penetrasjon, eller om noen Blue alleler har større skader enn andre. Penetrasjon sikter til om mutasjonen kommer til uttrykk eller ikke. Det oppgis i prosent slik at 100% penetrasjon betyr at alle dyr med den "riktige" genetiske sammensetningen blir syke.

Blødertilstand hos rotter kan testes, men det er ikke så enkelt som det høres ut! Hvis rotta bare fortsetter å blø når den har fått en mindre skade er det klart noe er galt. Men så var det dette med standardisering... når er blødningen unormalt stor, og hva legges det vekt på når man skal sammenlikne alvorlighetsgrad? Alle disse faktorene og flere til har betydning for hvor lett blødninger stopper:

• Tid på året
• Metode for prøvetakning
• Temperatur
• Rottas alder
• Fór

Blødningstiden på rotter fra samme koloni kan være 100% lenger om sommeren enn om vinteren med samme metode! Sett at du ønsker å teste en blå hunrotte for blødersykdom før parring. Du går til veterinær og forhører deg om metode. Veterinæren forteller at rotta må legges i narkose, og så kan dere enten klippe en klo for langt inn, kappe av en liten bit av halen eller skjære rotta i øret. Bortsett fra narkoserisikoen er ikke metodene så grusomme som det høres ut. Den enkleste metoden jeg har hørt om er at bare den ytterste millimeteren av halen som skal av. Halen varmes først i varmt vann av 37 grader. Etter kuttet tørkes halen ved å dytte bortpå absorberende papir hvert minutt i inntil en halv time. Blødningstiden er tiden det tar før det ikke lenger dannes nye bloddråper på haletuppen. "Vanlige" blødningstider hos laboratorierotter ligger gjerne mellom 3 og 25 minutter. Noen forskere karakteriserer blødningstider på over 15 minutter som unormalt. Det kommer nok an på hvilke linjer de arbeider med, og metode. Noen skjærer av opptil 3 mm, noen lar halen ligge i saltvann som holdes på 37 grader.

Gitt at vanlig halebløningstid hos friske laboratorierotter kan komme opp i 25 minutter, kan det bli vanskelig å tolke resultatet hvis hunrotta di har en blødningstid på 20 minutter i sommerhalvåret. Det hadde vært greit med fler opplysninger om hva som er vanlige blødningstider for kjælerotter, sammen med data om alder, farge og tid på året. Jeg har Planer for mine neste gang noen likevel skal i narkose...

Blue og lungesykdom
Hos laboratoriemus finnes en rekke mutasjoner som viser kombinasjonen fortynnet pelsfarge, økt blødningstid og andre sykdomer. Avhengig av de andre symptomene kalles helseproblemene for Hermansky-Pudlak syndrom (HPS) eller Chediak-Higashi syndrom (CHS). De mutasjonene gir forskjellig alvorlighetsgrad av lungesykdom. De alvorligste gradene står i øverste linje. For mutasjonene i siste linje hadde lungesykdom minimal effekt på overlevelse.

• pale ear (Hps1^ep) + ruby eye (Rab38^ru) eller muted (Muted^mu) + pearl (Hps2^pe) eller beige (Lyst^bg eller gunmetal (Rabggta^gm)
• pearl eller pallid (Pldn^pa)eller cocoa (Hps3^coa)
• ruby eye eller muted eller light ear eller cocoa

Blue rotter og hudproblemer
I følge AFRMA forverres hudproblemer hos blue rotter av fet og proteinrik kost. Interessant nok har beige og blå hunder og katter av og til en tilstand som kalles "coat color dilution alopecia". Hundene får tørt hår som brekker av og kanskje kløe og (ofte betent) utslett i huden. Tilstanden finnes også hos noen andre dyr. Hudproblemer dukker også av og til opp hos rotter, men det er uklart om hårtap og kløende utslett har noen sammenheng med pelsfarge. Diagnosen "coat color dilution alopecia" kan stilles ut fra symptomer og fra mikroskopering av hårskaft. Hårskaftene er misformet på grunn av klumpingen av pigment. Pigmentklumping er vanlig ved alle fortynnere, men vanligvis går det ikke ut over formen på håret!

MLPH-genet er assosiert med fargefortynning uten blødersykdom eller nevrologiske defekter, og er ansvarlig for blue pincere, russian blue katter og leaden mus. Fordi mutasjonen Russian blue hos katter likner Russian blue eller Graphite hos rotter, og fordi hverken Russian blue hos katter eller Graphite hos rotter er assosiert med blødersykdom, er det fristende å tro at Graphite rotter har en mutasjon i MLPH-genet. Men på den annen side fines det mange musegener som gir samme blåfarge. Dessuten kan mutasjoner i samme gen gi forskjellige uttrykk. Mennesker med mutasjonen har bare pigmentforandringer. Katter og mus har ikke økt sannsynlighet for hudinfeksjoner, men det har hunder. Siden både hunder og katter med MLPH-genet er utsatt for håravfall (hunder også hudinfeksjoner) hadde det vært interessant å vite om det var noen sammenheng mellom Graphite rotter, håravfall og hudinfeksjoner. Det ville i alle fall ikke svekke mistanken om at MLPH-genet ligger bak. Foreløpig har vi ikke Graphite, så sjansen for å finne ut av det er liten...

Siden det finnes flere gener som gir fargefortynning og omtrent samme spektrum av følgesykdommer, har jeg forsøkt å systematisere det hele i en tabell. Jeg har tatt utgangspukt i gener som gir sykdom hos rotter, mennesker eller mus. Fra laboratorierotter er bare to slike gen kjent: Lyst og Rab38. Lyst-mutasjonen gir beige rotter på agouti bakgrunn, men det er ikke noe å henge seg opp i. Vi har allerede sett at forskjellige muterte alleler på samme gen kan gi forskjellige fargeeffekter (Del II). Hos mus finnes det flere alleler på LYST-genet: den ene gir beige mus, og en annen grå. Hos mennesker vet man om minst 8 gener som er involvert i forskjellige utgaver av syndromet, og hos mus 15... Derfor fastholder jeg at å knytte blå rotter opp mot en kjent gen blir ren gjetning med dårlige odds. Derimot er jeg villig til å gjette på at blue-mutasjonen hos rotter ikke skyldes Rab38, Ruby eye. Vi vet jo allerede at Ruby eye hos laboratorierotter stammer fra en privat oppdretter (del III). Hvis ruby eye er samme mutasjonen hos kjælerotter som hos laboratorierotter er det ikke mulig for en rotte å både arve to kopier blue og to med ruby eye.

Videre til del V