Rotter på vekten

Små og store, tykke og tynne, faste og utflytende - rotter kommer i mange fasonger. Denne siden handler om variasjoner i kroppsvekt hos rotter over tid, og som respons på miljø og sykdom. Dessuten kan du lese om BMI for rotter , om sykdom knyttet til overvekt og om slanking av rotter. Fordi jeg bare har hanner mangler jeg personlige observasjoner fra hunnenes vektutvikling. De opplysningene som står om hunner, annet enn ved drektighet og for babyer, er kun hentet fra vitenskaplig litteratur. I forhold til drektighet og babyrotter har jeg vært så heldig å få bruke data fra bekjente. Takk til Sarah for lån av vektopplysninger for drektige hun, og til Sarah og H3gzi's for lån av vektopplysninger for rottekull.

Vektutvikling hos babyrotter og ungrotter Hvor mye veier en rotte? Ja, det kommer selvsagt an på rottas alder og kjønn. Stort sett er det slik at rottene starter på ca. 5-8 g ved fødsel. Det er ikke uvanlig at de går litt ned i vekt første døgnet. Siden mange avlere venter bortimot et døgns tid før de veier ungene betyr det at kullet pleier å ligge mellom 4 og 8 g når veiingen foretas. Allerede ved fødsel er det slik at de tyngste rottene oftest er hanner. Kjønnsforskjellene er likevel små fram til rottene er ca. 10 uker gamle. Faktorer som kan påvirke ungenes fødselsvekt er blant annet kullstørrelse samt morens kosthold og eventuell sykdom både hos mor og rottebabyen. Dersom babyen er misdannet slik at den f.eks. mangler lemmer vil det naturligvis slå ut på vekten. AFRMA har en tabell med vektutvikling av et rottekull de første 21 dagene - bare du kommer langt nok ned på siden. Disse rotteungene var nokså store ved fødselen. Det hadde vært morsomt å kunne vise tall for et kull med større spredning, men de data'ene har jeg ikke funnet ennå. Drektighetsperioden Næringstilgang i livmoren er av stor betydning. Hovedregelen er at jo større kull desto mindre unger. Hos mennesker er det slik at kvinner med dårlig kontrollert diabetes får store babyer. Diabetiske rottemødre får derimot små unger! (Til gjenjeld blir de gjerne fete som voksne.) Kvaliteten på morens kost spiller også inn: for lavt proteininnhold, eller ikke nok vitaminer og sporstoffer reduserer fødselsvekten hos ungene. Dette gjelder også når kosten inneholder nok energi: En proteinunderernært rottemor fører til små babyer i kullet, og større fare for kannibalisering. 12% proteinnivå er OK, 5% alt for lite og 8% for lite. For å ha litt å gå på anbefales ILAR at drektige rotter får fór med 15% proteine. Vanlig tørrfór til rotter pleier å inneholde mellom ca. 14 og 20% protein, men hvis rotta får mye frukt og grønt ved siden av kan proteininnholdet bli litt lavt. Da bør rottemor få proteintilskudd, f. eks. i form av egg.

Ammeperiode

• Når moren slikker rotteunger (eller forskere stryker dem med en våt pensel) frigjøres en kjemisk signalsubstans, ornitin karboksylase, som signaliserer at rotteungen skal vokse. De vokser mer på samme diett enn unger som ikke har fått denne formen for stimuli.
  
• Rottemelk stimulerer veksthormoner hos babyrottene. Melkeerstatning vil aldri kunne erstatte morsmelk fullt ut.

Kullstørrelse betyr også noe i ammeperioden. Faktisk er det de små kullene som får minst næring. Når moren ikke får nok stimuli via nipplene produseres det mindre melk og mindre hormoner til å drive melken ut. Rottekull med 3 unger får i seg mindre enn 1/3 av den totale melkemengden til kull på 6 og 9 rotter. Når det er bare én unge i kullet har den heller ingen søsken å varme seg på. Dermmed vil kull med én unge ha et større energibehov pr. rotte enn et større kull. Store kull kan også påvirke rottenes størrelse som voksne. SD hanner fra kull på 16 blir mindre enn SD hanner fra kull på 9, men forskjellen gjelder ikke hunrottene.

Noen, men ikke alle forsøkere har funnet at rottebabyer som håndteres (av mennesker) vil øke raskere i vekt enn ikke-håndterte rotter.
Det er mulig at vektøkningen er en stress-effekt. Siden forskjellige rotter reagerer ulikt på stress, kan det hende forskerne rett og slett har studert rotter med ulik stresstoleranse.

Morens kosthold i ammeperioden og hunrottenes kosthold tidlig i livet får også konsekvenser for helse og utvikling: Hvis rottemoren får fettrik kost kan hunnene i kullet være utsatt for tidlige jursvulster. Fettinnholdet i rottenes kost regulerer hvor tidlig hunnrotter går i pubertet. Akkurat som mennesker trenger rottehunnene et visst fettlag for å være fertile. For de studerte rottene var forskjellen på fire dager, fra 33 til 37.

Babyrotter

Fig. 1: Babyvekt for H3gzi's Pontiac-kull og Sarah's Afrikanske elver-kull

Grafen viser gjennomsnittlig babyvekt fra fødsel i to kull etter mor og datter

Hva rottene veier ved fødsel, og vektutviklingene senere i livet er dels også genetisk programmert. Det er lettest å se hos laboratorierotter som holder til i samme laboratorium. Men selv i laboratoriesammenheng er det vanskelig å gjøre alle miljøforhold like. Årsaken til at Fischer- og Brown Norway-rottene har høyere fødselsvekt enn Sprague-Dawly og Long Evans, er i alle fall delvis at de to første rottelinjene føder færre unger pr. graviditet. Dessverre har jeg ikke klart å finne vektopplysningene samlet. Fødselsvekten og vekt ved 3 uker er hentet fra et annet laboratorium enn resten av dataene. Vektutviklingen fra 5-10 ukers alder viser at selv om det er en sammenheng mellom høy vekt ved 5 uker og høy vekt ved 10 uker, har vektkurvene forskjellig helning. Fischer-rottene er for eksempel ca. 10 g lettere enn Brown Norway ved fem uker, og like mye tyngre ved 10 uker. Men samme type rotter i samme laboratorium kan ha forskjell i kroppsvekt på opp til 100 g i snitt ved 4 månedes alder, bare på grunn av mors og rottenes diett. Alle diettene var laboratorieføde beregnet på rotter...

Tabell 1: Tidlig vektutvikling hos laboratorierotter og mine hanner

Alder	Fischer 344	Brown Norway	Sprague-Dawly	Long Evans	mine hanner
Fødsel	6-8g	6-8g	5-7g	5-7g	-
3 uker	F og M: 25-35g	F: 35-45g M: 40-50g	F: 35-60g M: 40-60g	F: 35-60g M: 40-60g	-
5 uker	80,8g +/- 2,3g	91,2g +/- 5,2g	137,4g +/- 8,7g	152,1 +/- 5,7	113-164 g, median 139 g
6 uker	126,1g +/- 3,9g	131,2g +/- 5,9g	189,4g +/- 14,6g	191,2 +/- 11g	180g-237g, median 225,5 g
10 uker	233,2g +/- 8,2g	223,8g +/- 11,3g	299,7 +/- 15,9g	318,4 +/- 9g	279-387 g, median 362,5g

Fødselsvekt og 3-ukers-vekt fra Charles River Laboratory
5, 6 og 10 ukers lab-data gjelder gjennomsnittlig vekt og standardavvik for F344/NSlc, BN/Seac, SDJ/Hok og LEA/Hok fra Rat phenome database fra NBRP Rat Kyoto.

Hos Sprague-Dawley-hanner er det vist at vektøkning mellom 30 og 35 dagers alder er en god indikasjon på hvilke rotter som vil bli overvektige senere i livet. Disse fedmeutsatte rottene har allerede dobbelt så mye kroppsfett som de fedmemotstandsdyktige når de er 100 dager gamle.

I genene

Jeg lurte faktisk på om en av rottene mine kunne ha fatty-mutasjonen. Vektkurven hans passet på en prikk med vektkurven til en Zucker-rotte. Flere av søsknene hans var like formidable. Men så flatet heldigvis vektkurven ut mye tidligere enn for Zucker-rottene.Under i figur 1 kan du se tidlige vektkurver for de forskjellige rotteungene vi har hatt.

Fig. 2: Tidlig vektutvikling hos mine hanrotter

Vektkurver for 5 tamrotter fram til ca. 200 dager, dvs. til litt over 6 måneders alder. Første ca. 50 dager bare data for 1 rotte. Vektkurven er fortsatt jevnt på vei oppover for fire av de fem rottene.
Gjett hvilken av dem jeg trodde kunne ha fatty-mutasjonen!

Vektutvikling hos voksne rotter

Rotter stiger i vekt hele eller nesten hele livet. Stigningen bare flater ut, en eller annen gang etter at rottene slutter med lengdeveksten i ca. 4 måneders-alderen. De fleste hannene mine har hatt omtrent stabil vekt en stund rundt 1 års alder. Så har den endret seg igjen. Noen legger mer på seg. Gamle rotter kan også begynne å tape seg i vekt. Dette sene vekttapet skyldes ikke at de spiser mindre enn før. Ofte spiser de mer. Effekten studert hos Fischer-rotter (F344) hvor de rottene som ikke taper seg i vekt dør tidligere enn de som går ned. Vekttapet er gjerne forbundet med tap av muskelmasse. Det sies at gjennomsnittsvekten på (voksne) hunner er 350 g, og på hanner 500 g, men hvor disse tallene egentlig kommer fra har jeg ikke klart å finne ut. For laboratorierotter har jeg sett opplysninger om normalvekt fra 250-400g for hunner, og 300-800g for hanner. Når vekten øker nesten hele livet, selv om den øker mindre raskt etter to til tre måneders alder, er det ikke likgyldig om rotta er 4 måneder, 1 år eller 2 når den veies... For noen rotter er ikke forskjellen like stor. Dette er en lenke til en artikkel med vektkurve for Wistar-hanner på forskjellige dietter. Disse hannene har gått opp ca. 150 g etter at de nådde full kroppslengde, og vekten har økt jevnt. Undersøkelsen fulgte imidlertid bare hannene til de var 45 uker gamle. Alle mine hanner unntatt den rasktvoksende Mimer har også lagt på seg minst 150g etter at de nådde full kroppslengde, men de har kunnet stå lenge på et slags vektplatå pluss/minus ca. 10 g før de plutselig spretter opp et halvt hekto eller mer.

Uansett hvordan jeg snur og vender på det, er det ikke smågutter jeg har lagt med vektstatistikk for. Selvsagt har jeg ikke det store datagrunnlaget, men stamtavlerottene mine har vært merkbart tyngre enn omplasseringsrottene med ukjent bakgrunn og fra UPS! kull med dyrebutikkrotter. Det går i liten grad fram av statistikken jeg har lagt ut: naturlig nok har jeg færre veiinger for hver omplasseringsrotte. Men det er et faktum at av de 10 rottene jeg har hatt ved 6 måneders alder, har de 6 letteste rottene vært de som ikke kom med stamtavle.

Faktorer som påvirker kroppsvekten

• bytte av fór
• rang-konflikter
• sykdom

Fig. 3: Vektutvikling og miljøpåvirkninger

Langs x-aksen tid i dager, Langs y-aksen vekt i g @: rangkonflikter B: fóring med grøt på grunn av ny babyrotte S: sykdom

@1: Ulf gir fredelig opp alfarollen idet Labben vokser seg stor og sterk B1: Babyrotta Frodo kommer, fóring med grøt B2: Babyrotta Mimer kommer, fóring med grøt @2: Mimer ypper seg mot Labben, men gir opp @3: Mimer ypper seg mot Labben og blir ny alfa S1: Labben viser tegn til bakbensparalyse, får probleme med en forlabb, sover mye og har bustepels. Avlivet etter betydelig vekttap til tross for spesialforpleining.

Vektkurven over tar bare med data for tre av rottene mine, fra Labben var 6 uker gammel til han ble avlivet for sannsynlig pituitærsvulst ca. 16 måneder gammel. Kurven viser hvordan rotter "spiser seg opp" i forbindelse med rangkonflikter ("alfakrøll"!). Jeg har sett en for lengst utvokst rotte legge på seg 80 g på en uke i påvente av kamp, men da var forventningen sammenfallende med skifte av fór. Det gjalt Jonathan, en omplasseringsrotte som ikke lot seg integrere i flokken min. Hos meg er det mer vanlig med vektøkning på 20-50 g på en uke, men økningen foregår gjerne over to uker. Som det går fram av kurven er det ikke bare de to rottene som kives om alfaposisjonen som øker i vekt. Det er synlig både i @2 og @3.

Kurven viser også hvordan en endring i kostholdet kan få vekten til å stige. Rottene mine har fri tilgang på tørrfór, men babyrotter får tilskudd av grøt. Før lot jeg alle rottene spise av grøten. Etter å ha sett hvordan vekten til de voksne skjøt i været da vi fikk Frodo og Mimer, ble grøten forbeholdt babyene. Det går ikke an å se av kurven her når vi fikk Birk (ca. dag 193). Jeg har sett tilsvarende endringer ved bytte av type tørrfór.

Den siste delen av kurven viser tydelig hvordan Labben tapte seg i vekt i forbindelse med sykdom - hele 40 g den siste uken, til tross for apetitt og mang en godbit. Han hadde da allerede tapt seg det han la på seg ved rangkonflikten med Mimer. Andre rotter her har gått ned i vekt i forbindelse med luftveisinfeksjon. Muligens er antibiotikakurer i seg selv er nok til å redusere apetitten. I alle fall regner jeg med at en rotte på antibiotikakur for lettere luftveisinfeksjon får et vekttap på ca. 20 g.

Andre sykdommer kan få rotten til å legge på seg. Hjerte- og nyresvikt fører gjerne til opphopning av vann i kroppen. Diabetes kan slå begge veier, men vanligvis ser man en vektøkning. Veterinæren min har fortalt at pituitærsvulst kan føre til oksehunger hos rotter. Signalene om metthet blir enten ikke produsert, eller når ikke fram.

Drektighet og ammeperiode

Vektøkningen hos gravide hunner er beskrevet i en artikkel fra AFRMA Rat& Mouse Tales. Den artikkelen gjorde meg svært bekymret da jeg hadde parret Safari og Mimer. Det stod nemlig at vekten økte hver dag hos en drektig hun, og at vektnedgang betydde at noe var galt... Det stemmer ikke alltid! En hun kan godt være drektig og føde friske unger selv om vekten står stille eller går ned i en periode mens hun er gravid.

Tabell 2: Vekt i gram under graviditet
Safari fikk et kull på 11 unger. Det var ingen dødfødte.
Dager med vekttap under graviditeten er markert med rødt.

dag 0	dag 1	dag 2	dag 3	dag 4	dag 5	dag 6	dag 7
351	349	358	361	364,5	365	367,5	377,5
	dag 8	dag 9	dag 10	dag 11	dag 12	dag 13	dag 14
	370	369	374	377	379	380	391
	dag 15	dag 16	dag 17	dag 18	dag 19	dag 20	dag 21
	402	404	406,5	424			458
	dag 22	dag 23
	ikke veid	ikke veid

Safari gikk opp omtrent 25 g første uke (hvis vi ser bort fra det hun gikk ned igjen), 12 g annen uke, 65 g tredje uke og antagelig minst 10 g hver av de to siste dagene hun ikke ble veid.

Energibehovet øker med omtrent en tredjedel i løpet av graviditeten. Ved fri tilgang på mat av tilstrekkelig kvalitet vil en gravid rotte legge på seg mer enn 9 ganger så mye som en ikke-gravid hun. Fettinnholdet i morens kost under graviditeten påvirker rotteungenes sannsynlighet for å bli fete senere i livet. Derfor er det viktig at den blivende rottemamma'en ikke får for mange fete godbiter i ventetiden, og at hun har fór hvor hun ikke kan plukke ut nøtter og fete frø.

Rottemødre på lavkvalitets diett kan tape opp til 1/3 av kroppsvekten for at ungene skal få die. Sammensetningen av rottemorens melk endrer seg i løpet av ammeperioden. Fettinnholdet synker blant annet fra 22% i colostrum til 12,5% på dag fem og til 4,2% på dag 20. Protein- og karbohydratkonsentrasjonen (8,7% og 3,7%) endrer seg ikke. Det betyr at melken blir stadig mindre næringsrik. Kanskje det er naturens måte å si fra om at "nå er det på tide å få seg noe annet i magen". Proteininnholdet i melken er forresten også for lavt for en voksende rotte.

Kosthold og fedme Akkurat som med mennesker er det ikke likgyldig hva rottene får i seg av mat. For mye sukker og fett får konsekvenser. Rotter brukes også til å teste ut om matvarer kan være skadelig for mennesker. Slik har man funnet ut at glutamat øker fedme hos rotter. Noen rotter er mer sensitive overfor kosthold enn andre. De magasinerer fett på grunn av sammensetningen av kosten, og ikke kaloriinntaket i seg selv. Det kalles diett-indusert fedme. Sukrose er et av stoffene som kan indusere fedme på denne måten. Det interessante er at endringer mellom standard fórblandinger også kan føre til vektøkning. Men hvilken vei endringene går kan variere på individnivå. En forklaring kan være at rottene har individuelle oppfatninger av hva som er god mat. Ut over det er det vanlig at forandring fører til vektøkning. Forandring fryder... Det mest spennende er kanskje at en endring i kostholdet har stor betydning for hvilke gener som er aktive. De aktuelle genene kan styre produksjonen av apetittstimulerende hormoner, eller av distribusjons- og mottaksapparatet for disse. De kan også styre signaler om lagring av energireserver. I laboratorier finnes det forskjellige rottelinjer som brukes til å studere diett-indusert fedme. Siden evnen til å legge på seg på grunn av diett styres av flere gener er det viktig at disse linjene er kraftig innavlet.

For rotter med tendens til å legge på seg kan det være svært viktig å holde fettinholdet i maten lavt. Det er vist at høyt fettinhold i maten øker forskjellen i apetitt og kroppsvekt mellom fedmeutsatte og fedmemotsttandsdyktige rotter. En annen sak er at stressede rotter som kan velge, går for mat med mye fett og sukker. Både fettet og sukkeret har beroligende effekt, og er en av mekanismene bak trøstespising hos mennesker. Rottefór som ikke består av like biter kan dermed bidra til vektøkning. Til gjengjeld kan fóret muligens reduserer konfliktnivået ved stress.

Går det an å regne ut en slags BMI for rotter? Det gjør det faktisk - men hovedproblemet er å få tatt et fornuftig lengdemål... Selv mine sedate hanner pleier å lee på seg hvis jeg forsøker å legge et målebånd fra snuten og nedover ryggen. Det hender jeg har fått dem til å sovne utstrakt på fanget mitt, og da kan jeg være heldig. Det lønner seg likevel å måle flere ganger! Neste spørsmål er hvilket mål man skal ta. Selv har jeg forsøkt å måle snute til halerot, men ofte var det vanskelig å bestemme hvor ryggen sluttet og halen startet. Det går også an å måle snute til halespiss, men forholdet mellom kroppslengden og halelengden er ikke nødvendigvis det samme for alle tamrotter. Hvis den ytterste halespissen er amputert går det i alle fall ikke an å bruke dette målet. Og gir nå egentlig BMI-formelen som brukes på mennesker mening hos rotter?

Etter å ha rotet litt rundt på internet fant jeg ut at noen har slitt med disse problemene før. Det er vanlig å måle lengden fra snute til anus. Man kan regne ut BMI akkurat som for mennesker. Da tar man vekten i kg og deler på kvadratet av lengden i meter. Så er det noe som heter Lee index for kroppsvekt. Da deler man kubikkroten av kroppsvekten på lengden. Begge tallene gir mening, men ingen av dem gir et fullgodt mål for hvor mye av vekten som utgjøres av fett. Da må man til med å veie rotta under vann - og det tror jeg ikke jeg vil gjøre med levende dyr...

Slanking av rotter Overvekt fører til: Høyt blodtrykk Høyt blodsukker Hyperlipidemi Alle disse tilstandene kan føre til organskade og forkorte livet til rottene. De går ut over nyrer, hjerte, blodsirkulasjon, syn og infeksjonsforsvar. Ikke bare forkorter det et allerede litet rotteliv, men noen av sykdommene forringer også livskvaliteten hos rottene. Så motivasjonen for å ha slanke rotter er i orden, men hvordan oppnår man det? Nå er fedme lettere å forebygge enn fjerne, så det kan lønne seg å tenke igjennom hva man kan gjøre for å bremse vektutviklingen. Av og til er problemet å få rotta til å legge på seg, eller holde vekten. Da bør man heller gjøre det motsatte av å følge slankerådene! Fórmengde: I følge laboratoriemanualer skal tamrotter ha omtrent 5g tørrfór pr. 100g rotte. På pakken med rottefóret jeg bruker står det 8g/ 100g rotte. Det stemmer ikke for mine voksne hanner. På omtrent 5 g tørrfór pr. 100 g, litt frukt/grønt/bær 6 dager i uken og litt middagsrester den syvende dage står vekten til de voksne herremennene nokså stille til vanlig. Får de 8 g/100g legger de på seg så det holder, og vel så det... For å slanke dem må jeg ned i ca. 20 g fór pr. voksne han, og ingen middagsrester i en periode. Det burde bli under 4 g/100 g. men jeg mistenker at det forsvinner en matpakke inn i buret i ny og ne, så kanskje det blir 5g/100g rotte totalt i snitt. Normalt måler jeg foret i "never", men innimellom tar jeg en kontrollveiing for å sjekke at det ikke sklir ut. Konsistens: Konsistensen på maten er faktisk viktig i forhold til fedme. Halvflytende og flytende føde gir større vektøkning selv når kaloriinnholdet er det samme. Skal du ha slanke rotter, lønner det seg altså å basere seg på tørrfór. Middagsrester gir større vektøkning.

Fórkvalitet: Det kan være en kamp. Den lokale dyrebutikken selger ikke rottefor hvor alle bitene er like. Fórblandingene for rotte kan være så balansert de bare vil, hvis rotta kan plukke ut de beste bitene og kaste resten. Guttene mine fant ut at hvis de kastet restene ut av matskålen, la jeg maten tilbake når jeg ryddet. Da begynte de å legge mat de ikke likte i rottetoalettet... Så hvis du får tak i mat med like biter - kjøp den.

Godbiter og tillegg: Rotter vil gjerne ha godbiter innimellom, men slik mine gutter legger på seg bør det helst være noen sunne noen. De kaster seg like glupsk over salat som de gjør med seigmenn, så da synes jeg valget er enkelt. Når en rotte skal fetes opp i forbindelse med sykdom eller vekstspurt hos unger, får rotta en ekstra tur ut av buret med spisepause. Ellers ender jeg opp med å fete opp alle burkameratene også.

Mat-jakt: Siden rottene liker å ha noe å gjøre, er det ingen dum idé å la dem gå på matjakt. Maten kan henges opp et litt utilgjengelig sted, eller ha lokk over matboksen som gjør at rottene må fiske ned i den. Metoden har vært brukt i laboratoriesammenheng for å redusere vektøkning. Pass bare på at syke og gamle dyr kanskje ikke sier ifra når ting blir for vanskelig for dem.

Annen aktivisering: Det er vist at rotter som ble tilvent løpehjul fra 4 ukers alder og hadde dette som frivillig aktivitetstilbud, var mer motstandsdyktige mot fedme. Akkurat hva de aktiviseres med er mindre viktig enn at rottene rører på seg.

Te: Te inneholder antioksidanter, men i tillegg til å være moderat sunt, øker det rottenes forbrenning. Ta deg en tekopp mens du lufter rottene, og hell litt av den på en skål til rottene. (La den kjøles ned før de får den!) Noen sverger til grønn te, men det viser seg at sort te også har effekt. Tedrikking over lang tid vil redusere jernlagerene hos rotter, men de studiene som er gjort på jernmangel og te bruker mange ganger sterkere te enn den du er villig til å drikke.

Referanser og litteratur

Generellt

Genetiske mutasjoner