Squeeks historie

- rotte med fordommer

I over to år var Squeek var en forsiktig kastrat som ikke en gang gjorde en edderkopp fortred. Så kom det rotteunger i huset. Squeek bet barna mine bare fordi det luktet babyrotte av hendene deres.


Vi kunne ta maten ut av hendene hans uten protester. Han kranglet aldri med brødrene. Kastrert ble han fordi det er Dyrebeskyttelsens politikk - ikke fordi han var vanskelig. Hva fikk en to år gammel hanrotte til å gå av skaftet over et par rottebabyer?

Jeg dyttet tørkepapir i neven på ungene (det står alltid en rull klar for å tørke tissestriper), måkte gammelrottene inn i buret, løp etter plaster, plastret og trøstet, og så satte jeg meg ned for å tenke. Avlivning kom ikke på tale. Jeg ville heller håndtere Squeek med hansker resten av levetiden. Det handlet ikke bare om ham. Broren hans ville garantert miste det siste av livsgnisten hvis Squeek også forsvant. Dessuten handlet det om ansvar og forpliktelser. Squeek hadde gjort jobben sin som kjælerotte i en gjennomsnittlig rottealder. Her i huset skulle vi ikke ha noe av bekvemelighetsdrap på kjæledyr! Så lenge rottene hadde det bra, skulle de få leve. Ungene mine fikk klar beskjed om å overlate håndteringen av hettebrødrene til mamma. Med to søte smårotter i huset, var det sannsynlig at de ville overholde forbudet selv etter at plasterlappene var fallt av. Spørsmålet var om det noen gang ville bli mulig å sette Squeek sammen med andre rotter. Den første broren var død. Pip var begynt å bli lam i bakbena, han hadde en kul i nakken og jeg fryktet at han ville dø fra oss i løpet av kort tid. Smårottene var innkjøpt med tanke på at Squeek kom til å trenge selskap. Og nå så det ut som han var klar for å myrde dem i stedet...


Squeek - vanligvis opptatt av mat og søvn

Av alle nyttige ting vi har skaffet til huset, føles Internett som en av de viktigste. Jeg surfet i timevis, bare avbrutt av nødvendig husarbeid og rottestell. Det meste jeg leste var nedslående. Det var foruminnlegg fra oppgitte rotteeiere som ville gi bort eller avlive bråkmakerne. Så var det de noe mer matnyttige sidene til diverse avlere og tamrotteorganisasjoner. Det beste (og ikke veldig oppløftende) rådet var å utsette introduksjonen litt. Smårottene ville være bedre i stand til å overleve i alderen 8-10 uker. Det var da noget, sa Fanden... Jeg så for meg to vettskremte små med revet skinnn, sammenkrøpet innerst i et sovehus med trang inngang. Og en olm Squeek på utsiden, for å hindre at de tok for seg av maten av vannet. Overleve! Jeg håpet faktisk på noe mer! I desperasjon begynte jeg å lese sammendrag av artikler om rotteforskning. Noen hadde til og med skrevet en artikkel om at kastrering ikke hjalp for å redusere hanrotters drap på rotteunger. Det var ikke store trøsten at Squeek stemte med statistikken. Tenk for et monster han hadde vært hvis han ikke hadde vært kastrert! Eller... Plutselig gikk det opp for meg at artikkelen sa det fantes forskjellige typer aggresjon. At drap på rotteunger er noe annet enn drap på voksne rotter, og at hvis jeg ventet passe lenge med introduksjonen, ville problemet ikke være der lenger. Det ble en sen kveld. Artikkel etter artikkel om aggresjon hos laboratorierotter flimret over skjermen min. Nå og da fant jeg en som ble finlest. Da jeg la meg, kunne jeg nesten ikke vente til det ble morgen. Jeg var klar til å være oppdagelsesreisende i rottenes verden.

Clouet er selvfølgelig at rotter er mer enn en samling instinkter. De er lærende vesner. Hvor vanskelig kunne det være å lære en rotte å ikke angripe rotteunger? Bak i hodet mitt surret det gamle ordtaket om at man ikke kan lære gamle hunder nye kunster. Squeek var tross alt en pensjonistrotte. På den annen side visste jeg at ordtaket ikke var sant. Jeg har nemlig hatt hund også. Dermed skred jeg til verket med en stor porsjon optimisme, og en heller for liten posjon respekt for rottetenner.

Det første jeg gjorde, var å undersøke Squeek for tegn på sykdom eller skade. Negativt. Sykdom og skade kan gjøre rotter aggressive. Hvis Squeek var irritabel fordi han var syk, kunne hele den fine planen min gå i vasken. Sannsynligvis skylt ned med enten mitt eller smårottenes blod. Helt sikker kunne jeg selvsagt ikke være. Rotter er flinke til å skjule smertene sine. Noen ganger er aggresjon det første tegnet på at noe er galt. Og akkurat som mennesker kan rotter bli forvirrede og arrige på sine gamle dager. Heldigvis virket Squeek helt normal. Fordi jeg var nydusjet og ikke hadde hilst på smårottene tok han håndteringen pent. Så langt så godt. Jeg lot ham sitte i en pappkasse på sofaen mens jeg gikk for å skaffe meg litt babyrotteodør. (Han var alt for lat til å hoppe ned på gulvet, den gamle gutten.) Fremgangsmåten var ikke særlig smart, men man lærer så lenge man overlever. Jeg klappet og klødde de små svartbrødrene, vasket hendene, skiftet klær og returnerte til sofaen. Det hadde vært lurere om jeg hadde brukt arbeidshansker... Squeek brukte omtrent to sekunder på å gjenkjenne lukten før han kastet seg over hånden min. Jeg var heldig. Det gjorde vondt, men han bet ikke hull. Så la jeg ham på rygg, holdt ham nede og klødde ham på magen.

Jeg hadde en teori om at Squeek rett og slett ikke visste hvordan han skulle oppføre seg overfor smårotter, fordi han aldri hadde opplevd noen introduksjon. Håpet mitt var å lære ham at bitingen var uønsket, og at det fantes andre måter å reagere på. Om den stemte? Aner ikke. Men det virket. Etter noen forsøk på biting og noen flere runder på ryggen, roet han seg. To ganger om dagen gjentok vi seansen, med stadig mer rottelukt på hendene mine. Jeg sluttet å vaske dem og å bytte klær etter å ha håndtert de små. Jeg lot dem tisse på meg uten å tørke av stripen. Squeek kløp, ble lagt på rygg. Prøvde å klype og ble lagt på rygg. Når han så ut til å være ferdig med forsøkene for dagen, vanket det kos, ros og godbiter. En uke etter at svartbrødrene var kommet i hus lot dem klatre på meg i en halvtime før jeg luftet Squeek. Da fikk jeg et "kjærlighetsnyp" i nakken. Men det var også siste gang han satte tennene i meg. Etter en uke uten klyping, introduserte jeg de to brødreparene for hverandre, på nøytralt territorium, og med smårottene nybadet og gnidd inn med urin fra gammelrottene. Squeek og Pip gav dem to sniff i rumpa og snudde seg vekk. Squeek tok en runde på bordet, kom tilbake og la først den ene, så den andre av småguttene på rygg. Så stod han der et øyeblikk med den ene forpoten på brystet eller magen til den lille. Deretter gikk han og la seg i sovehuset med broren mens de små spratt rundt som om ingenting hadde hendt. Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre utgang.

I dag vet jeg at Squeek nok hadde problemer som bidrog til oppførselen hans. Han var ikke syk - han levde i flere måneder til før vi omsider måtte avlive ham. Men Squeek var både deprimert og stresset etter brorens død. Både depresjon og stress henger sammen med hormoner som kan påvirke aggresjon. Ramses hadde vært alfa, Squeek Omega. Han måtte tilpasse seg en ny rolle mens sorgen var fersk og han egentlig bare hadde lyst til å sørge. Faktisk var han uinteressert i mat, og ville bare ligge i sovehuset på restene av hengekøyen som fortsatt luktet av Ramses. Og med Pip til å varme seg. Hadde det ikke vært for smårottene og at han fikk andre ting å tenke på, hadde han antagelig sørget seg ihjel. I stedet blomstret han opp og begynte å klatre i tau igjen. Ikke dårlig for en rotte som var over to år.

Advarsel: Skal du legge en rotte på ryggen og klø den på magen bør du kjenne den godt, og vite hva du har. En rotte i hormonrus, for eksempel, vil med høy sannsynlighet bite hardt hvis du forsøker det.


Matmor 2008.09.02,
sist endret 2010.07.22
Adressen til hovedsiden er: matmor.info