Oppdretterskole - Avlsveiledning

Norsk tamrotteforening har en avlsveiledning. Den er ikke bindende for oppdrettere som skal annonsere rotter på NTF's forum. Derimot kreves det at oppdretterene er godt kjent med den. Hvis man avviker fra anbefalingene i opplysningen må man nemlig opplyse om det. Veiledningen fungerer som en slags kvalitetsstandard: dette er hva kundene på forumet kan forvente at du sørger for når du produserer et kull. Gjør du noe annet har de krav på å vite om det. Derfor må du kunne den så og si i søvne. Ellers oppdager du plutselig at du har sovet i timen og satt igang i parring som ligger under standard uten å tenke på det. Clouet med avlsveiledningen er at den er veiledende, den er forandelig, og den er ikke konkret nok til å dekke absolutt alle tilfeller. Alle oppdrettere som holder på en stund vil antagelig komme til å foreta en parring som er i strid med anbefalingene. Noen ganger er det rett og slett ikke mulig å oppdrive avlsrotter som er gode nok. Andre ganger vurderer oppdretter at fordelene med parringen er større enn ulempen ved å oppfylle alle "bør" og "det er ønskelig". Det er din rett å velge å lempe på kravene. Bare tenk deg om før du gjør det! De som har utformet veiledningen er oppdrettere selv, og de som har valgt at den skal gjelde for NTF er foreningens medlemmer. Om du er i tvil er det lurt å rådføre seg med andre som har samme mål med avlen som du har. Hvis du velger å avle på rotter som er (for) unge/gamle, små, syke eller sannsynlig bærere av sykdommer, eller ikke har godt gemytt, må du regne med at folk ber deg begrunne valget. Hvis du selger unger som er yngre eller mindre enn anbefalingen, ikke leverer med stamtavler på planlagte kull, og ikke gjør noe for å holde kontakt med kjøperene dine så du vet hvordan rottene har det, holder du ikke den standarden som forventes av en oppdretter og NTF-medlem.

Den observante leser har sikket lagt merke til at det ikke står noe på nettsidene mine om at jeg forplikter meg til å følge NTF's avlsveiledning (eller noen annen). Det er dels fordi å forplikte seg til å følge en veiledning er akkurat like bindene som det som står over. Dernest fordi det er noen få setninger i avlsveiledningen jeg er prinsipiellt uenig i. Men i det store og hele er jeg for veiledningen!

Andre foreninger har andre avlsveiledninger, eller andre måter å signalisere hva de mener er uetisk avl på. Finnene aksepterer ikke dumborotter på utstillinger. Danskene har ingen forening som har en felles avlsveiledning, men noen danske fora har krav til hvordan kullene skal annonseres. Svenska Råttsällskapet har en kort egenerklæring for oppdrettere - se under Uppfödare, grundregler. I tillegg har de anbefalninger som det forventes at registrerte oppdrettere følges. De står på samme side under rekommendationer. Råttor iFokus (svensk forum) har regler for informasjon som skal tas med ved annonsering av rotter, og regler for rotter som ikke kan annonseres for salg på grunn av pelsmutasjoner. I Tyskland er det strenge regler for hvilke mutasjoner som kan selges. National Fancy Rat Society i Storbritannia legger seg ikke opp i hva medlemmene produserer, men tillater ikke utstilling av bestemte varianter.

Når er det akseptabelt å fravike avlsveiledningen? For meg handler det om en konsekvensanalyse, og å hele tiden være villig til å spørre seg selv: Er dette den BESTE løsningen? Beste med tanke på videre rotteavl, selvsagt. Er det virkelig riktig å parre Rottemor med Don Juan, eller kan jeg finne en bedre partner til henne ved å forhøre meg med andre eiere og oppdrettere? Sett at jeg har valget mellom Don Juan og Rulle som begge kan være bra nok kandidater til Tussa, men bare Don Juan fyller alle kravene i avlsveiledningen. En annen oppdretter skulle gjerne ha parret sin Tommelise, og av forskjellige grunner er Rulle helt uaktuell. Er det da bedre at jeg holder meg til avlsveiledningen og at vi begge bruker Don Juan, eller er det faktisk bedre å få spredning i det genetiske materialet? For å opprettholde en standard på rottene våre er det viktig for meg at de best mulig dyrene fra hvert stamtavlekull går videre - selv om det ikke skulle være mulig å finne den ideelle partneren, og selv om den beste fra kullet ikke er en høykvalitetsrotte. Ellers kasserer vi alt erfaringsgrunnlaget for hver 3. eller 4. generasjon, og må bestandig starte på nytt. Det er også viktig at minst to rotter fra hvert kull får reprodusert seg. Ellers driver vi stadig og snever inn på bestanden av tamrotter vi har slektsinformasjon om.

Hva om det dukker opp arvelige sykdommer som vil være ødeleggende for målsettingen med å produsere friske rotter? Jeg tenker da på sykdommer med høy grad av arvelighet som er knyttet til reproduksjonsevne eller lidelse for dyrene det gjelder. Dersom jeg oppdaget at en av mine avlsydyr var bærer ville jeg ha vurdert enten å testparre eller å ta dyr ut av avl (i den grad det var opp til meg å bestemme, siden rotter kan være solgt før problemene oppdages). Hvor mange dyr som bør tas ut av avl, og problematikken rundt testparringer, er omtalt under Avlshygiene.

Tilbake til flere artikler i Matmors Oppdretterskole
Videre til Matmors Avlsveiledningsquiz